Kurt x 5

Pyramiden av Henning Mankell sto plutselig der og ropte på meg. Selv om jeg fortsatt innbiller meg at jeg ikke liker noveller, burde jo fem krimtekster med litt lengde på, passe godt for meg. Og det gjorde de jo!

Den første historien er lagt til 1969, da Wallander avanserte fra ordenspolitiet til kriminalpolitiet, den siste til året da den første romanen begynner. Litt varierende kvalitet på plottene her, synes jeg, men tidskoloritten er det ingen ting å si på. Så utrolig klønete det må ha vært å være i politiet da en var avhengig av telefonkiosker for å kontakte hovedstasjonen og be om forsterkninger! Men praktisk å kunne få oversikt over en persons formue ved å se i bankboka deres, selvfølgelig... :-)

Anders Ribu leser glimrende, med en korrekthet som kler Wallander.

Mest for dem som allerede kjenner Wallander og ikke har noe i mot en nærmere kikk på bakgrunnen hans, dette. Sånne som meg, altså.

Hæ?

Det er mulig det er meg. Men Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl skjønte jeg ingen ting av. Hvem som var Arnie og hvem som var Abel, var vanskelig nok å skille for en med min grad av navne-afasi, men når det også er to ulike kvinner med sløret stemme som ringer og siterer henhodsvis Ibsen og Obstfelder pr telefon, blir det for mye for meg. Løsningen sa meg heller ingen ting. Diamanter? Stoff? Mord? Ikke vet jeg hva det egentlig handla om... Ja ja...

Det store lydbokforsøket - del 9 (med spoilere i fleng!)

Drømmen om Amerika av Toril Brekke var min forrige utfordring. Og nå holdt det hardt, altså. Tematikken er for så vidt interessant. Nøden og den religiøse trangsyntheten som fikk kvekerne til å risikere alt på et ukjent kontinent, tar tak. Forholdene under overfarten også, selv om dette ble mye bedre skildra i Star of the Sea (men forholdene der var også adskillig verre.) Og området disse menneskene møtte da de kom fram, karrig myrland langt fra folk, visste jeg lite om.

Brekke blander inn historiske hendelser og personer i fortellingen, men hovedpersonene er fiktive. Vakre Eline, kloke Håvard og tourettesplagede (?) Ansgar. Og her glipper det helt for meg. For historien tar jo fullstendig av! *SPOLIER* Fattige, men akk, så vakre Eline blir alenemor, tiltrekker seg oppmerksomheten fra en vakker, rik, men slem mann, blir forlatt som død, reddet av den rike og blir bortskjemt, ekkel plantasjefrue i silkekjoler. Hennes arbeidssomme, men ukontrollerbare bror, Ansgar, tar med Elines vakre, men snille og kloke, lille datter på en lang vandring, ender som alkoholiker, men klarer å holde barnet unna prostitusjon. Tror vi. Og kloke, snille Håvard blir feilaktig dømt for mord, mister amerikabåten og kommer ikke etter før mange, mange år er gått. Men han er tro mot sin Eline i sitt hjerte og det må en himla mye styr til før han skjønner at det er den eiegode Gunnhild han skal ha. Så plasseres altså disse tre i hver sin del av USA, men på uforklarlig vis, å nei å nei!, møtes de alle tre på et dokketeater! Blir det rørende gjensyn? Blir det sjalusi og konflikter? Neida, vi bare dreper alle, så puslespillet skal gå opp. Ærlig talt, dette kunne like godt vært gitt ut som serie på Bladkompaniet.

Og da hadde vi antagelig sluppet det oppkunstruert gammelmodige språket også. Jeg har lest bøker fra 1800-tallet hvor dialoger og skildringer fløt lettere enn her. Og språklig variasjon er greit, men å kalle en fyr Grimstadgutten like ofte som Per (eller Pål, eller hvahannåhet), blir bare kunstig.

Så nei. Selv om Anne Krigsvoll leser helt greit. Nei.

Vondt og fælt og trist og skrekkelig morsomt!

Det er nok en dekkende oppsummering av Jasper Jones av Craig Silvey.

Det er 13 år gamle Charlie, en litt stille bokorm, som blir involvert i syndebukken Jasper Jones sin tragedie. Jasper er halvt aboriginer, mora er død og faren drikker. Er det rart Jasper stjeler mat i blant? Men i en australsk småby på 1960-tallet er løpet hans lagt. At Charlie og Jasper skulle finne hverandre virker usansynlig, men det er svært troverdig skildra. Så er også Charlie en usedvanlig moden og reflektert gutt. Det må vel være fordi han har lest så mye... ;-)

Men det er tragiske ting som rulles opp her. Ikke uvanlige, kanskje, men det gjør det jo slett ikke noe bedre. Det dekker vondt og fælt og trist. Men morsomt? Charlie har en kompis, Jeffrey, med familie innvandret fra Vietnam. Midt i Vietnamkrigen. Det byr på utfordringer, det også. Men disse gutta har noen dialoger gående seg i mellom som sendte meg ut i hysterisk fnisende tilstander. Superheltkranglene er ubetalelige. For ikke å snakke om de hypotetiske valgene, som det mellom å gå med en hatt laget av edderkopper eller måtte leve med penisfingre! (Den skal jeg jammen teste på Facebook...)

Dessuten er det en aldeles nydelig liten kjærlighetshistorie her.

Så jo, dette er en flott bok! Men for hvem? Forlaget sier alderen 16-20. Og jeg nok enig i den nedre alderen. Denne krever litt av leseren. Men hvorfor 20? Hvorfor ikke ubegrensa oppover? Hvorfor ikke utgi denne som en voksenbok, like godt? Nå ja. Les den, i alle fall!

Taggetagge

Jeg har blitt tagget av Skolebibliotekaren! Og pliktoppfyllende som jeg er, setter jeg i gang. :-) Jeg skulle altså svare på følgende:

• Hvilken bok leser du akkurat nå? Jasper Jones av Craig Silvey. Kanskje den skal være med på årets Ungdomsbokgilde? Det kommer det nok snart en rapport om her på bloggen. Også hører jeg på Drømmen om Amerika av Toril Brekke. En del av Det store lydbokforsøket.
• Hvor liker du best å lese? Ute! I skyggen på verandaen. I hengekøya. Eller i gostolen min. Eller sofaen med et pledd. Eller i senga. Eller på toget. Eller når jeg pusser tenna. Eller... Ja...
• Hvilken bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Hmmm... Det er vel fantasybøkene jeg mest ønsker å kunne se også, men ofte blir det en stor skuffelse. Ikke så med Ringenes herre! Elsker de filmene. (Bortsett fra at Frodo er veldig lite hobbitete..) Og er for så vidt fornøyd med Potter-filmene også. Ellers må jeg si meg enig med min tagger i at jeg ser fram til Dødslekene!
• Hva er favorittboken din? He he he... Moroklumpen... Jeg har vel lest C.S. Lewis' Narniabøker flest ganger. Og Ringenes herre. Skråninga av Carl Frode Tiller blåste meg av banen. Klage av Inghill Johansen er umulig å legge fra seg. Og er jo Potter-fan! Men La den rette komme inn av Lindqvist, er den som har gjort desidert størst inntrykk de siste åra.
• Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke? Igjen, Mockingjay er jo nødt til å bli en høydare! Ellers velger jeg jo veldig sjelden selv hva som skal leses, det er det jobb(er) som sørger for...
• Hva synes du er den fineste forsiden på en bok? Ha! I fjor var det i alle fall Slaget på Vigrid av Kristine Tofte!

Så skal jeg tagge tre nye bloggere, men er det noen igjen til meg? Som ikke blir grinete på meg...? Buskerud leser er jo mange bibliotekarer, så de kan krangle om å få gjøre jobben. :-) Mia i myra har visst sneket seg unna! Men hun er jo også en katt... Men Lesehesten fra Sørlandet også?? Da er jeg i boks, da! :-)

Ha! En god en!

Jess! En god ungdomsbok! En fantasy til og med!

Det dreier seg om Drakeguten av debutant Asbjørn Rydland. Trettenårige Koll lever i en liten landsby. De har det greit og fredelig, mye takket være kavaleristene, som vel strengt tatt støtter dem som betaler best. Koll er ikke noen slåsskjempe og blir stadig plaga av en av de eldre guttene. Så møter han Eran. En voksen mann som sier han vil lære Koll å slåss. Samtidig finner landsbyens "oppfinner" en bit drageegg-skall, et fantastisk sterkt materiale.

Og så vet vi hvordan det går, ikke sant? Eran er en trollmann og lærer Koll, som selvfølgelig er Den Utvalgte, å håndtere kreftene i seg selv, dragene er ikke utdødd likevel og Koll kan kontrollere dem. Det er i alle fall sånn det pleier å være. Og da er det så deilig at denne ikke er det!

Joda, Koll har krefter, men dragene kommer ikke tilbake, i alle fall ikke i denne boka. Og Eran er slett ikke den han utgir seg for å være. Etter hvert handler boka faktisk mest om lojalitet, å stå for det en mener er rett og gjøre opp for sine feil. Om kampen mellom det gode og det onde, joda, men hvem er egentlig god og hvem er ond?

Språket er et godt og lettlest nynorsk. Kanskje boka har samme effekt som Skammarserien, at bokmålsungene glemmer at de leser nynorsk? Forfatteren forteller i etterordet at universet i boka har blitt til under en laiv (altså levende rollespill) og for noen av oss, gjør dette det hele enda morsommere.

Så ja, jeg likte Drakeguten. Men forlaget og bokhandlerne sier at denne boka egner seg fra 10 år og oppover, der tror jeg de bommer. Unge lesere vil ha orden på universet sitt, de vil ha gode helter og onde skurker. 13+ tror jeg nok er mer riktig. At hovedpersonen er 13 er sånn sett litt dumt, ungene vil jo helst lese om jevnaldrende eller eldre, men dette er langt fra noen vanlig, norsk 13-åring, så det burde ikke egentlig være noe problem.

Dette er, som det meste annet for tida, første bok i en serie. Og kanskje kommer dragene i neste bok. Det gjør ikke noe, Rydland har allerede gitt oss noe nytt innenfor genren. Ære være ham for det!

Rock + husflid =....

Synes årets ungdomsbøker har vært stusselige greier så langt, så jeg ga Ulltoppane av Esko-Pekka Tiitinen en sjanse. Det handler om 15 år gamle Eino som starter band med tre venner. Han vil bli internasjonal stjerne, men etter et møte med strikkedamene på Røde kors, innser han at det finnes andre og viktigere verdier.

Jeg har store problemer med denne boka. Og hovedproblemet er at jeg ikke vet hvem jeg skal skylde på... Ok, dette at 15-åringer lager impro-performance-musikal om fødsel, kjærlighet, sult og foreldreløse barn til Røde Kors' juleavslutning, det er forfatterens egen greie. Og for det første synes jeg det er lite troverdig. Det er også så über-korrekt at jeg blir litt uvel, men det kan jo andre se bort fra. Noen liker sikkert sånt. Boka er visst prisbelønt i Finland.

Men så er det språket. Disse ungdommene snakker til hverandre i vendinger som mest minner om østlige visdomsord.

- Det er utgangspunktet for alt. Rydd opp etter deg og gjer pliktene dine.

- Nettopp, ver smålåten og be om orsaking for alt du gjer! (...)

- Livet er ikkje nokon leik med nivå. I det verkelege livet er det ingen bonuskupongar!

Åltså, det er mulig finske ungdommer snakker sånn, men denne oversettelsen er uansett ikke god. Det er et så tungt, dialektprega språk at jeg ofte lurte hva som ble forsøkt sagt. Noen som har opplevd å få kjeft på skolen for å være "skravlut"? Ikke så ofte, nei. Og hva skal strofa "hakka med tennene mole for mole" bety? Nå er ikke jeg spesielt språklig konservativ, men dette blir for mye for meg. Og det skal faktisk være en ungdomsbok. Og jeg har ikke begynt å si noe om skrivefeila...

Nei, jeg får prøve en annen!

Ikke noe galt med gamle kjekkaser!

Svend Foyn er vel ikke så gammel heller, når alt kommer til alt, men vi begynner å bli ganske godt kjent, han og jeg. Et godt, om noe ensidig forhold.

Nå har jeg hørt Din eneste venn. Og hva kan jeg si? Foyn møter vakker dame, blir betatt, mystiske ting skjer og det blir riktig skummelt. Og han får skylda... Lyder det kjent? Det er det jo. Men spenennde likevel. Kanskje først og fremst fordi det denne gangen handler om justismord, om gamle saker som tas opp igjen. Til glede for noen, til bekymring og uro for andre. Han kan jammen være samfunnskritisk også, den godeste Mehlum. Men det visste vi også fra før.

Øystein Røger leser som alltid utmerket og det virker som kan koser seg med å lage karakterstemmer samtidig som det aldri bikker over og blir tåpelig.

Og enda har jeg visst Mehlum-bøker til gode. Hurra!

Grei nok

Må virkelig begynne å lese meg opp til det kommende Ungdomsbokgildet, og valgte Alt skal bli bra på verandaen i kveldinga. Dette ser ut til å være Geir Mosengs andre bok for ung ungdom. Det handler om Jarle som blir plassert ved siden av rare Trygve når han begynner på ny skole. Lite forklares, men leseren skjønner at Jarle har et svært anstrengt forhold til sin mor, og at de to flytter ofte. "For din skyld, Jarlegutt". Et slags vennskap oppstår mellom Jarle og Trygve, men Jarle synes det er ekkelt og skremmende at Trygve er så opptatt av død, ånder og spiritisme. Så begynner Jarle å oppleve skumle ting...

Det positive først; her overforklares ikke noe, leseren må selv holde orden på hint og fortellingsbrokker for å danne seg et bilde av det som skjer og har skjedd. Og det er ganske dramatiske ting. Dessuten er spøkelsesdelen befriende nå i denne voldsomme vampyrbølgen. (Det trodde jeg aldri at en vampyrfantast som meg skulle si!) Og jammen er det litt kvantefysikk her også. Er det i ferd med å bli en ny trend?

Men på den negative sida må jeg først si at dette blir masete. Jarle hører dunk og ser skumle skikkelser og kjenner kald trekk HELE TIDA. Det blir verken skummelt eller spennende, jeg har bare lyst til å be fortelleren komme til poenget. Punkt to er at guttene det handler om oppfører seg som 14-15-åringer (minst), men så skal de være bare elleve. For det første tror jeg ikke på disse karakterene som elleveåringer, og for det andre er denne boka alt for avansert for elleve-årige lesere. Og unger leser som kjent helst om personer som er like gamle som, eller eldre enn, dem selv. Forlaget angir målgruppa til å være 11-14, jeg tror ikke mange under 13 klarer å få med seg nyansene her. Ved å fjerne de to setningene som angir guttenes alder, ville det problemet vært løst.

Det kan være boka kan fungere som en småspennende historie for yngre lesere, men jeg synes mora er den mest interessante skikkelsen her, og det krever en del lesing mellom linjene for å få tak på henne. (Og hun kunne jammen fått gjennomgå litt, forresten, men det har jeg jo strengt tatt ikke noe med.)

Oppsummert: grei nok, det okkulte trekker opp, men litt for mye trekker ned.

Det store lydbokforsøket - del 8

Prøvde meg på nok en typisk damebok, Fredagsstrikkeklubben av Kate Jacobs. Det handler om Georgia Walker, strikker og garnbutikkeier, hennes datter Dakota, venninnen Anita og en masse andre kvinner som finner et møtested i butikken og den etter hvert faste strikkeklubben på fredagskveldene.

Og synes ikke det begynner så verst. Ble litt mye at alle kvinnene var usedvanlige vakre/sterke/modne/ungdommelige (de to siste avhengig av alder), men det har jo med genren å gjøre. Jeg likte skildringen av New York og hvor ulikt personene takla livene sine. Men så ble livsvisdommen og styrken i det kvinnelige samholdet kvelende for meg. Det er liksom ingen grenser for hvilke prøvelser denne Georgia skal utsettes for og takle med stoisk ro. Og den fantastisk oppdratte datteren (som får se litt MTV selv om moren vet at musikktekstene ikke har helt gode verdier) bare vokser med all motgang. Jada, for sånn er dagens 13-åringer! Og alle kvinnene er bare støttende og gode mot hverandre selv om de er helt ulike og burde fly i synet på hverandre hvert femte minutt. Da sier jeg takk for meg. (At jeg grein på slutten er et sikkert tegn på at jeg er grundig premenstruell, intet annet!)

Anette Hoff leser godt, litt merkelig uttale her og der, men alt i alt synes jeg hun kler boka. Og det var altså pent ment...

Men nei, denne ble for mye! Boka er rett og slett alt for lang (12 timer og 21 min) og nå ser jeg at Jacobs har skrevet to til i samme serie! Nei nei. This ends here. Strikkelysten er gjenopplivet og det får holde.

Kosegrøss

Trengte litt koseblod etter forrige rystende bok, og fant The torment of others av Val McDermid for en tjuepeng på Oxfam. (Som jeg elsker britiske boksjapper, inkludert bruktbutikkene!)

Dette skjer: Clinical psychologist Dr Tony Hill and Detective Chief Inspector Carol Jordan face the toughest challenge of their careers when they are confronted with an 'impossible' series of murders. When a prostitute is murdered in a particularly grotesque and stomach-churning way, Carol turns to Tony for help. Bizarrely, this killing matches in every detail a series of murders that took place a couple of years previously. A series of murders for which Derek Tyler was tried, convicted and sentenced. There has never been any doubt about his guilt. But now the ghost of his crimes has risen again. A second prostitute murder soon follows and the team are struggling.

Masse skrekkeligheter, utrolig spennende og en svært original vri. Og McDermid har tatt livet av helter i bøker før, så en føler seg aldri sikker...

Sjøstjerne...?

Fikk Star of the sea, skrevet av Joseph O'Connor, av min gode Inger til bursdagen min. Sparte den til å ha med på ferie. Ikke fordi den er lettlest, det er den ikke, men fordi det passa å lese den i England. Det handler nemlig om forholdet mellom England og Irland på midten av 1800-tallet da tusenvis av irer sulta ihjel pga feilslåtte potetavlinger. Historien fortelles ved hjelp av tilbakeblikk på livene til flere passasjerer på skipet Star of the sea, en lekk holk som frakter immigranter til USA.

Det er en engelsk lord og tidligere landeier i Irland, det er Mary Duane, nanny for lordens barn, en amerikansk journalist med plantasjebakgrunn, en velmenende, men maktesløs kaptein og en mengde fattigfolk som har brukt sine siste kroner på billetten. Og mens de rike spiser flereretters måltider på hvit damask ovenpå, lever de fattige i den overfylte felleslugaren under på medbrakt, kjeks og råttent vann. Eller de lever jo ikke, en mengde av dem dør av sult og sykdom på den 28 dager lange overfarten. Det er sjokkerende lesing. Så kommer de enkeltes historier fra Irland fram, og redslene til sjøs blekner. Båtpassasjerene har i alle fall en teoretisk sjanse til å klare seg, det har de gjenværende ikke.

Boka var litt tung å komme inn i, det er mange personer å holde greie på, og jeg visste ikke all verden om denne delen av britisk-irsk historie på forhånd. Men etter hvert som de enkelte personene trer fram, ble dette besettende lesning. Det er vanskelig å ta inn over seg at sånne grusomheter fant sted for ikke så forferdelig lenge siden. Og enda verre at britenes holdninger til sine naboer i øst gjorde lidelsene så unødvendig mye verre. Er dette så en tåreperse av en bok? På ingen måte. Historien fortelles med en nøkternhet og avstand som bare gjør det hele til en sterkere leseopplevelse. Anbefales!