Joa...

Jeg var jo på forfattermøtene (ved noen av dem, vi tok lunsjpause da det var Saabye Christensens tur) på Litteraturuka i Drammen. Og kjøpte selvfølgelig alle bøkene... Dumme dumme Mari som aldri lærer å ikke kjøpe bøker! Det er ikke plass til alt dette! Nuvel...

Dette er i alle fall grunnen til at jeg endte opp med et signert ex av Gert Nygårsdshaugs Fortellernes marked. Og nå har jeg lest den. Og slår til med et ektefølt "Joa...". Tematikken her er jo kjent. Og delvis ødelagt, spesielt av Browns Da Vinci-koden. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Nygårdshaug virkelig har satt seg inn i og mener sterkt om dette stoffet. Og selvfølgelig er det spennende! Bevares! Og kan det brukes til å bekjempe dagens overtro (les religionene), så desto bedre. Men egner det seg i romanform? Der tviler jeg. For det blir noe oppstyltet over dialogene til disse "solanistene" som skal avdekke mysteriet i denne boka. "La meg fortelle deg om...", "var det ikke sånn at...", "til nå har vi altså kommet fram til...". Det blir overforklarende. Og lite troverdig. Sånn det ofte blir når faktastoff skal presenteres som fiksjon. Og disse brevene fra ex-prost Gotvin, som ligger langt foran dem i forskningen og vil lede dem fram til sannheten... Hvorfor det? Det blir nesten litt Gaardersk (grøss...) det hele.

Men likevel har jeg mora meg med denne boka. Skildringen av disse to herremennene som lever det glade intellektuelle liv med gourmetmåltider og damebesøk der oppe i Vanndal, er riktig så fornøyelig. Lysten til å lage fiskemiddager og gå lange turer kribler et sted lagt der inne. Men studiene av middelalderske vingårder skal de få ha for seg selv.

Usynlige hender

av Stig Sæterbakken er akkurat ferdighørt på lydbok. Eminent lest av Jan Grønli. Tankevekkende bok! Mest fascinerende er karaktertegningene, sære, sammensatte personer som blir ubehagelig levende. I alle fall mennene, kvinnene får en ikke så godt tak på... Og samtidig er det så spennende, så urovekkende, og det er ikke bare fordi det ligger en kriminalhistorie i bunnen her. Og slutten? Jeg måtte slå opp i den trykte versjonen for å se om jeg ikke hadde glemt å legge inn en cd. Men nei, sånn skulle det være. Og egentlig kunne det ikke slutte på noen annen måte. Ja, jeg er imponert!

Jeg innrømmer at jeg ikke har lest noe av Sæterbakken før. Trodde han var en sånn alvorlig, utilgjengelig forfatter som en bare så vandre rundt på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Men så hørte jeg ham snakke om oversettelsen av Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen, skjønte jeg at her var det ting å hente! Sykt brutal og sykt morsom som den boka er.

Og la meg bare få sagt det; jeg er dypt skuffa over reaksjonene på Litteraturfestivalens invitasjon av idioten David Irving. Jeg er helt overbevist om at den kunstneriske ledelsen (fram til nylig ved nevnte Sæterbakken) ville håndtert både mannen og saken på en forbilledlig måte! Men sånn ble nå det...

Dødsspennende!

Ny favoritt! Dødslekene av Suzanne Collins er både nervepirrende, samfunnskritisk, original og... og... FANTASTISK!

Kort fortalt: Etter krig og naturkatastrofer er det bare et lite landområde igjen av dagens Nord-Amerika. Innbyggerne sliter og sulter og blir holdt nede av et liten herskende overklasse. For å demonstrere makt, arrangerer herskerne de årlige Dødslekene, hvor to utvalgte ungdommer fra hvert distrikt (24 unger i alt) møtes på en manipulert arena og må kjempe til en står levende igjen. Grusomt? Det blir verre når en vet at det hele direktesendes på TV som underholdning...

Dette er visst Gyldendals nye ungdomssatsing. "Den nye Harry Potter!" Hørt det før? Men denne gangen kan det faktisk ha noe for seg. Jeg leste boka i ett jafs og måtte hyle litt da den var ferdig... Gi meg mer! Og det kommer. Selvfølgelig!

Jeg lo meg skakk!

Av Kurtby! Yess yess yess og mer og mer og kjør på! Barnebok? Ungdomsbok? Voksenbok? Samma det! Den er bare SÅ morsom! Så da blir det nok Helvete på meg! :-D

Gravstille

fortjener jammen sin egen lille bloggpost! Jeg har hørt den på bussen til og fra jobb den siste uka. Og det har vært en opplevelse! Ivar Nørve må ha peiling på islandsk. En opplesning av denne boka ville tapt seg utrolig dersom uttalen av navn, steder osv ikke hadde vært troverdig. Det er den. Nørve leser så jeg ser landskap, trauste islendinger og hardt vær. Og jeg som ikke har vært på Island, en gang!

Jeg ble først litt skuffa da jeg skjønte at denne boka handla om en cold case, at det ikke ville bli noen hesblesende jakt på mordere i dagens Reykjavik. Men det gikk fort over. Forfatteren fletter den 50 år gamle kriminalhistorien sammen med den moderne etterforskningen på en så intelligent måte at det ikke er noe å si på spenningsnivået. Jeg har sitti på bussen og hviska neineineinei! i skrekk for det som har skjedd for lenge siden. Som ingen har hatt noen mulighet til å stoppe på årevis. Som jeg som leser kjenner utgangen av. Det er godt gjort! Ja takk! Mer Arnaldur Indridason!

Lettere overarbeida,

men det er da ingen unnskyldning for ikke å blogge! Jeg leser jo uansett... I det siste har jeg pløyd gjennom Karin Slaughters Skin Privilege (kul nettside!) og Jonatahan Kellermans Obsession. To forfattere jeg vanligvis liker og som pleier å levere det jeg vil ha; blod, gørr, grøss og hvileløs lesing. Men denne gangen skuffa de begge to, gitt! Begge bøkene var sånn passe... Det var ikke Mo Hayders Tokyo! Den var genial! Men den sier jeg ikke så mye om ennå, for den skal vi diskutere i litteraturklubben snart. Etter at vi har vært på den årlige kulturquizen... :-) Også har jeg lest Kristian Klausens Måltidet i Emmaus og Tor Ærligs 90's love song. De skal jeg snakke om på årets Ungdomsbokgilde. Altså mer om dem også senere. Og så har jeg akkurat begynt på Johan Harstads Darlah. Har store forhåpninger! Egentlig vil jeg heller lese i den enn å jobbe, blogge, passe på håndtverkerne som akkurat nå setter inn ny vedovn, men sånn er livet... Ja, også hører jeg Gravstille av Arnaldur Indridason på lydbok når jeg pendler. Jøss, så mye jeg leser, egentlig...