Hæ?

Det er mulig det er meg. Men Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl skjønte jeg ingen ting av. Hvem som var Arnie og hvem som var Abel, var vanskelig nok å skille for en med min grad av navne-afasi, men når det også er to ulike kvinner med sløret stemme som ringer og siterer henhodsvis Ibsen og Obstfelder pr telefon, blir det for mye for meg. Løsningen sa meg heller ingen ting. Diamanter? Stoff? Mord? Ikke vet jeg hva det egentlig handla om... Ja ja...

Maskinmenneske

Jeg, robot : Stålgrottene sto plutselig og ropte på meg i hylla. Jeg har ikke lest sci fi på det jeg kan huske og klarte nesten å innbille meg at det ikke er min greie. Men nå husker jeg at det er det!

Politimannen Elias Bailey bor i New York i år 3500. Menneskene kan ikke lenger bevege seg utendørs og må klare seg med kunstig framstilt mat. Roboter overtar mye av arbeidsoppgavene og er forhatt av mange mennesker. Nå skal Elias etterforske mordet på en forsker. Et mord begått der det ikke kunne være noen gjerningsmann. Og som partner får han... ta da! en robot. Helt menneskeliknende, men likevel.

Det åpnes for mange konflikter, den største foregår inne i Elias. For verden er nok ikke så svart/hvit som han har likt å tro. Og er det gamle samfunnet egentlig noe å trakte etter?

Radioteateret leverer som alltid og gir liv til både mennesker og miljø. Og roboter.

"Jeg så den døde!"

Storhertuginnen av Speilsalen bygger på en roman av Stein Riverton. Jeg har hørt radioteaterversjonen. Synes intrigen var syltynn, oppklaringen vassen og avsløringen bare teit. Men det var radioteater, så jeg koste meg likevel! :-)

Lydbokmaraton!

Fordelen med å ha mye praktisk å gjøre, er at jeg får hørt mye lydbok! I det siste har jeg pløyd gjennom Kortene på bordet og Mord på Nilen av Agatha Christie og Den siste dansen av Jan Mehlum. I Kortene på bordet møter vi en merkelig fyr som sier han samler på mordere. Han ber Poirot i et middagsselskap for å "vise fram samlingen sin", men mens gjestene spiller bridge, dør verten. Ikke stille og fredelig, men av et dolkestikk rett i hjertet! Og så er vi i gang. Poirot besøker de andre gjestene, stiller merkelig irrelevante spørsmål om bridgespillet deres og løser hele saken! Surprise! Ivar Nergård leser utmerket. Mord på Nilen er jo ein klassikar, ikke minst på grunn av flere utmerkede filmatiseringer. Men den tåler et gjenhør. Er ofte ikke så begeistra for Nils Ole Oftebro som oppleser, men her funker de litt tilgjorte stemmene som han pleier å legge seg til, godt. Oppdaga Mehlum først i fjor, men har tatt et stort glefs av forfatterskapet. Også elsker jeg jo radioteater! Den siste dansen er altså en kombinasjon made in heaven for meg. Øystein Røger er fortsatt en flotters Svend Foyn.

Christie-mania!

Ok, noen ganger tar jeg litt av. Og nå har jeg hatt en Agatha Christie-maraton på øret. Begynte med Poirot løser gåten : den tilslørte damen. Tre noveller lest av Nils Nordberg. Han leser godt, synes jeg, har en utrolig behagelig stemme. Og så ER liksom den stemmen krim... :-)

Neste ut var 4.50 fra Paddington, et hørespill fra Radioteateret. Nydelig! Gode skuespillere, kjent intrige, men det gjør ikke noe, og erkeengelsk miljø med sure rikinger, smarte husholdersker og kjekke, men akk, så uansvarlige unge menn.

Avsluttet med Ti små negerbarn. Den er det jammen ikke mye kos over! Som de fleste vet, handler det om ti mennesker alene på en øy, alle blir anklaget for ulike mord av en anonym stemme, og så begynner de å dø, en etter en. Drept etter mønster av barnerimet med samme navn som boka. Både tittelen og en del av holdningene i boka er selvfølgelig hårreisende ukorrekte etter dagens mål, men det bidrar jo bare til miljøet. For hadde det ikke vært for det dannede språket ("Jada, vi er bare to overlevende igjen nå, men vi er ikke dus, vet De.") og trangen til å drikke te klokken fem uansett omstendigheter, hadde dette vært en moderne skrekkfortelling. Jon Yngvar Fearnley leser korrekt og tørt og aldeles perfekt til denne boka.

Dette var moro! Men kanskje på tide med noe annet nå...

Radioteatertid

Jan Mehlum i Radioteateret?? Måtte jo bli bra!

I En nødvendig død stepper vår helt, Svend Foyn, inn for å hjelpe en kvinne i nød. Selv om han normalt ikke tar skilsmissesaker. Men Kaja Bye er så skrekkelig trist og misforstått og uskyldig! Og pen... Dumme mannfolk! I denne historien går den godeste Foyn over grenser en advokat burde vite å holde seg innenfor. Han kløner og dummer seg ut og stotrer og mislykkes. Men det er jo en av grunnene til at vi liker ham så godt...

Ikke like imponert over alle skuspillerne i denne oppsetningen, noen leser åpenbart fra bladet. Men Øystein Røger er en så utmerket Svend Foyn at alt er tilgitt. Vil ha mer radioteater, kjenner jeg!

Stål i ben og armer

For en som først og fremst forbinder Jonas Fjeld med Drammen i regn, var det kanskje på tide å gå tilbake til røttene. Eller ikke... Altså, dette er jo underholdende på sitt vis. Jeg flirte av hva som faktisk fikk passere for ikke så mange tiår siden ("hans ansikt var preget av to tilbedende hundeøyne", "som alle av sitt folk var han lumsk og svikefull") og doktor Fjelds imponerende skikkelse ("hans knusende never falt ned over slyngelens hode", "-Å, du har jo stål i hele kroppen!, sukket hun"). Men det blir liksom litt mye i lengden. Handlingen er et sammensurium av bankran og oppfinnelser og menneskejakt og gullgraving og jeg vet ikke hva. Og Fjeld går i hver eneste felle som blir lagt for ham, men redder seg ut med sin kløkt og sin styrke. Kunne han ikke heller vært en smule forutseende? Dessuten er lyden i denne innspillinga så varierende at det er vanskelig å få med seg alt. Nu ja. Jeg har i alle fall fått fylt et hull i min populærkulturelle dannelse.

Sommerens lydbøker

Trollspeilet av Tom Egeland. Radioteater. Riktig god, denne. Spennende og grøssen. Men tapte seg litt mot slutten, det er ofte mer skummelt med det ukjente...

Dødens budbærer av P.D. James. Joa. Ufyselig person finnes død på utilgjengelig øy og morderen må være en oss! Ikke sikker på om jeg synes Anne Marie Ottersen er helt troverdig som den unge detektiven Cordelia Grey. Og jammen husker jeg ikke hvem som var morderen og hvorfor nå et døgn etter at jeg fikk løsningen! Ja ja.

Nesten død mann av Åke Edwardson. Ikke det mest sansynlige plottet jeg har vært borti, men miljø- og personskildringene er strålende. Og takk for inspirasjon til feriematlaginga fra detektiv Winter. :-)

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø. Liker sånne historier hvor en får se en situasjon fra flere sider. Som viser hvor ulikt vi oppfatter, forstår og tolker ting. Og hvor tilfeldig sammenhengene i livet ofte er...

Spill med ukjent motiv av Edith Ranum. Julia Tinnberg-opphenget mitt burde vel være alment kjent nå, så jeg sier ikke mer.

Radioteateret presenterer

Noen forutsetninger for at det skal bli virkelig bra krim-radioteater:

• aparte personligheter
• minst en person med merkelig, men forståelig!, dialekt
• nogenlunde troverdig intrige
• kule lydeffekter (brann og tråkking i snø og smellende bildører)
• musikk av gruppen... Rain (det har de jo alle sammen)
• Nils Nordberg som instruktør
• relativt jevnt lydnivå så en ikke får krampe i justere-lyden-fingeren
• skikkelig slemme skurker

Nå har jeg hørt Knut Gribb, Djevelbjørnen fra Dauingmyra av Jan H. Jensen og Spill i mørke av Edith Ranum. Tittelen sier vel det meste om den første. Det skal liksom være tittelen på en elendig stumfilm, men intrigen i hørespillet er ikke mye bedre. Alle skurkene heter Karl med beinet og Greven og politifolkene heter Jerven og denslags. Teit, men moro likevel.

Ranum stiller jo i en litt annen klasse. Men det morsomste denne gangen er egentlig at både skurken og det uskyldige offeret har samme navn som venninner av meg. "Åh, jeg hater det ludderet Birgitte!" og "Alle synes så synd på Beate, men hun er lumsk, sier jeg!" Ha ha!

Radiohelg

Har kost meg med nok to radioteaterinnspillinger de siste dagene. Den første av en gammel helt, John Dickson Carr. Jeg leste hans Sort messe så mange ganger da jeg var yngre at mamman min ble helt bekymra for meg. Dødstårnet er lagt til Skottland hvor Campbell-slekta skal møtes etter en onkels død. Spørsmålet er om han ble myrdet eller begikk selvmord? Han hoppa jo tross alt fra vinduet i et høyt tårn og rommet var låst på innsiden... Carr har blitt kalt mesteren av "det lukkede rom", og han gjør det ikke noe mindre mystisk denne gangen. Også er det jo litt romantikk, da. Og skotsk whiskey og spøkelser...

Litt annet miljø er det i Ekko fra glemte graver av Edith Ranum. Kriminalforfatter Julia Tinnbergs stykke skal settes opp ved teateret, og akkurat som det ikke var nok intriger der fra før, dukker det opp en mystisk person fra fortiden. Spennende historie med mange mistenkte og alt rulles forbilledlig opp til slutt. Og selv uten en interessant intrige ville skuespillerne gjort dette verdt tida. Sverre Hansen som den affekterte, infame og skarrende skuespilleren Stinius Aglem er en opplevelse. For ikke å snakke om Anne Marie Ottersen som kostymesjef Kit Raknes. Ei tøff snelle med standarduttrykk som "ma bare få parkert kjerra" og "snurp igjen, du'a". Dette er min første Julia Tinnberg-opplevelse, faktisk, godt det finnes fler!

Takk, min gode mann!

Jeg har tidligere erklært min kjærlighet til Radioteateret. Og gjør det gjerne igjen! Denne gangen er det Martin Beck og mannen som gikk opp i røyk det dreier seg om. Ok, plottet var noe stort tull. Mann forsvinner i Ungarn på 60-tallet og Beck avbryter ferien for å finne ham. Og det ender i et digert dramaturgisk mageplask. Men samma det, når en kan høre utsagn som "Ovnsbakt karpe? Mange takk, takk takk, min gode mann." og "Jeg holder Dem oppdatert via telex."! Alt med upåklagelig diksjon. Det er jo bare herlig!

(Så får noen andre ta for seg hvorfor i alle dager en har laget en oppdatert tv-Beck som har så lite med bokoriginalen å gjøre at det egentlig bare er navnet de har til felles. Det gidder ikke jeg, kjenner jeg.)

Lytt til radio!

Jeg elsker radioteater! Og Avdøde ønsket ikke blomster er ikke noe untak. "Men det vet du da, din tøysekopp. Får jeg tenne en sigarett?" Det er bare så kult!