Og det har for så vidt ment lenge. (Ok, jeg har fortrengt forfallsprosjektet.) Men aldri har jeg vært mer sikker i min sak enn etter at jeg nå har lest ferdig På vegne av venner.
Alle har vel fått med seg at det handler om unge herr Schaus besøk på begravelser med få eller ingen sørgende til stede. Men jeg trodde dette skulle handle om samfunnets dårlige behandling av de ensomme. At Schou gikk til angrep. (Og det har jeg hørt ham gjøre før, på De 7 dødssyndene-turneen fikk han et Union fullt av småbrisne folk til å bøye i hodet i skam. Og så lo vi igjen etterpå. Mannen kan turnere et publikum!) Men så handler det jo aller mest om Schau selv. Om hans følelser og reaksjoner før under og etter disse begravelsesseremoniene. Om gale taxisjåfører, kalde sykkelturer, boller fra 7-eleven og om hvor vanskelig det er å gjøre seg usynlig når en er to meter høy med kinnskjegg. For i denne boka får vi møte en Kristopher som ikke vil være i veien. Som virkelig prøver å forstå de ensomme som skal begraves uten at noen vil ta farvel. Som blir irritert på liturgien som lar Jesus få siste ord i seremonien og ikke den avdøde som tross alt skal være hovedperson. Som får favorittprester, de som gidder å gjøre en innsats, finne passende sanger og dikt selv om de ikke forventer noe publikum. Prester som klarer å få den avdøde til å framstå som en hel person midt i ensomheten. Og under det hele ligger Kristopher Schaus egen ensomhet.
Dette er en sterk bok, men ikke en som maner til handling. Jeg følte ikke at jeg måtte løpe rundt blant naboene og sjekke at alle har det bra etter å ha lest denne. Men jeg kjente at jeg må ta vare på dem jeg bryr meg om. Og fortelle dem at jeg gjør det. Og det er heller ikke noen liten ting.
Takk, Kristopher Schau, for en stor leseopplevelse! Fortsett med din hovedteknikk nr 2 for å holde ut tilværelsen.
