Det store lydbokforsøket - del 11

Bessys bok av Jane Harris lyste suppete dameroman lang vei, syntes jeg. Både coveret og forlaget bidro til de assosiasjonene. Og boka er jo litt der. Men slett ikke bare!

Det handler om Bessy som kommer vandrende fra en ukjent fortid i Glasgow til Castle Haivers, et stort, gammelt hus hvor hun får seg jobb som tjenestepike til tross for åpenbart manglende kvalifikasjoner. Vi er i 1863, og livet er ikke enkelt for ei 14 år gammel fattigjente med irsk opphav. Fruen i huset, Arabella, er vakker, men merkelig. Hun forlanger at Bessy skal skrive dagbok hvor hun redegjør for alt hun både gjør og tenker. Dessuten må hun utføre til dels merkelige øvelser, som å reise og sette seg mange ganger i strekk uten noen forklaring. Fruen har hemmeligheter, det er tydelig. Men er hun gal? Eller besatt? Eller spøker det i huset?

Har sett på Bokelskere at en del lesere ikke er så fornøyde med denne boka. Spesielt har de hengt seg opp i språket. Vel kan Bessy lese og skrive, men ordvalget hennes er til tider... aparte. Og tydeligvis rettskrivinga hennes også. Men det er det fine med lydbok, jeg trenger ikke irritere meg over denslags! (Men etter å ha kommet meg gjennom både Londonstaner og Et øye rødt, tror jeg nok jeg skulle klart denne også.) Men Gisken Armand leser med innlevelse og språket blir bare et artig krydder.

Og jeg liker dette merkelige lojalitetsforholdet som oppstår mellom frue og pike. Selv om begge ser åpenbare feil hos den andre. Og jeg liker personskildringene. Den vakre fruen, den ubehøvla gårdsgutten, sladrekjerringa i gjestgiveriet, herren som bare er opptatt av egen politisk karriere og den ufyselige pastoren. Jeg får klare bilder av dem selv nå når jeg bare ramser dem opp. Og jeg liker det litt hysteriske rundt tidligere tragedier og mulige spøkerier og galskap. Det passer perioden handlinga er lagt til.

Så jo, alt i alt, den var moro denne også.

Ormeøyet

Ormeøyet av Tore Aurstad er "en ny, spennende fantasy" i følge forlaget. Ny er riktig. Fantasy også. Men jeg syntes ikke dette var veldig spennende...

Pia er 14 år gammel når far forsvinner og onkel havner i Vargtårnet. Dermed blir hun alene igjen og skjønner at bare hun kan redde Alna. Dette er nok en *SPOILER* roman om reise mellom dimensjoner. Men der Johnsen gjør det spennende og troverdig, koker Aurstad opp en masse tekniske løsninger som bare ikke henger på greip. Hvis en rund portal er så stor at du kan gå inn i den, kan ikke låsemekanismen, som har ønskepinneform og skal ha en "arm" som når portalkanten på hver side, være så liten at den kan brukes som amulett. Med mindre bæreren er brei som... noe bredt. Det stemmer ikke overens.

Selve plottet, *SPOILER* at en medisinfabrikant skal ha tatt seg inn i Alna fra vårt Oslo og regjert det ved hjelp av onde vektere (!?), virker også rimelig søkt på meg.

Denne boka lider også, som så mange denne høsten, under flate karaktertegninger. Onkel er spillegal og litt dum. Far er stor og snill (men svikter jo når det gjelder?). Og Pia er modig. Hører vi. Men tror ikke på det, for hun gjør jo bare ting. Sier nå og da at hun er redd, men viser det aldri. Show, don't tell, heter det. Her er det tell, don't show. Og det blir fryktelig kjedelig...

Potter-mania! :-D

Jeg ELSKER Stephen Fry! Hadde ikke mannen vært usedvanlig homofil og gal på så mange måter, hadde det nesten vært fare på ferde. :-D

Jeg ble henrykt da jeg hørte ham lese Harry Potter and the Chamber of Secrets. Nå har jeg hørt siste bok i serien, Harry Potter and The Deathly Hallows. Og jeg har nytt alle 25 timene! Fry leser med en innlevelse som viser at han forstår Potter-universet hundre prosent. Og er det noe vi, blodfansen, krever, så er det akkurat det.

Hvorfor jeg har hørt denne nå? Som oppladning til den kommende filmen, selvsagt. Akkurat som vi har begynt å se oss gjennom alle filmene (MED ekstramateriale) i heimen. :-)

Det store lydbokforsøket - del 10

Selv med min radikale oppvekst, visste jeg lite eller ingenting om Ellisif Wessel. Og både omtale og cover gjorde hva de kunne for å holde grunne meg unna Himmelstormeren av Cecilie Enger. Men nei! Er det forsøk, så er det forsøk.

Og Ellisif er jammen ei dame det er verdt å bli kjent med! Oppvokst i et borgerlig hjem fikk hun tidlig utferdstrang og reiste til stobyen som 16-åring for å gå på skole. På 1880-tallet! Hun giftet seg tidlig med sin legefetter (ikke populært) og flyttet med ham til Kirkenes. Og der ble hun. Det hun var vitne til av nød og sykdom der, førte til at hun tok avstand fra kirken og ble stadig rødere politisk. Hun starta fagforeninger, sloss for minstelønn og levelige kår. Lærte seg russisk og oversatte litteratur og politiske skrifter. Organiserte streiker og skrev glødende leserinnlegg. Broderte faner og brevveksla med Falkberget og Kollontai. Utvikla seg som dikter og

fotograf. Fikk allierte og uvenner. Og mista fem barn... Men det som kanskje har gjort størst inntrykk på meg er den massive motstanden og fordømmelsen hun ble utsatt for. Å bli motarbeida og latterliggjort i alt fra landets største aviser til den lokale kirkens prekestol, det må jo gjøre inntrykk. Men ellisif Wessel ga seg aldri.

Cecilie Enger har skrevet slik en biografisk roman. En lumsk genre, men her føler jeg meg rimelig trygg på hva som er fakta og hva som er diktning. Enger vet jo ikke hva som foregikk inne i Ellisifs hode, hva hun tenkte og følte og hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Men det virker troverdig. Særlig når sitater fra dikt, brev og artikler flettes inn. Så her fungerer både det historiske og det skjønnlitterære, synes jeg.

Enger leser selv. Hun snubler noen ganger, det er ikke skuespillerkvalitet over det, men det er ektefølt og fint.

Så der gikk jeg fem på igjen, gitt! Og lydbokforsøket fortsetter. :-)

Nei nei nei nei...

Som nevnt leser jeg ungdomsbøker i fleng om dagen for å finne godbiter til høstens ungdomsbokgilde. Og Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal så jo lovende ut.

Forlaget sier:

"Tøff, morsom roman om en ung jentes virkelighet i det norske forsvaret. Victoria bestemmer seg for å søke på befalsskolen sammen med kjæresten, men det er slett ikke enkelt. De kan ikke vise at de er kjærester, og Victoria får testet sine egne grenser både fysisk og psykisk. Samtidig må hun ta et valg: skal hun signere utenlandskontrakten, og dermed være villig til å dø for sitt land? En spennende bok som er vanskelig å legge fra seg! "

Dette er et tema det er stor interesse for blant ungdom, og tøft og morsomt er alltid bra. Dessuten selger vel boka bare på tittelen. Burde være en innertier, altså. Men dette er noe av det platteste jeg har lest på svært lenge. Teksten er på skolestilnivå med handling på handling på handling. Karakterene er flatere enn papp og etter å ha lest en hel bok om militærleiren på Rena aner jeg fortsatt ikke noe om hvordan noe ser ut. (Jo sorry, fargen på veggene i kakebua er vel nevnt...)

Setninger som dette florerer: "Etter flere timer med våpendrill utførte jeg håndgrepene ganske bra." Ikke spesielt imponerende. Det dramatiske forholdet mellom Victoria og Christian engasjerer heller ikke veldig i og med at vi ikke blir kjent med personene. Mens det ennå er bra mellom dem, skjer dette: "Vi ble stående tett sammen og prate om hvordan vi hadde opplevd aspirantperioden så langt. Christian mente det gikk greit. Jeg fortalte om mine blundere under opptaksintervjuet og at jeg trodde fenrik Teie hatet meg. Christians kommentar til det var at hvis jeg syntes det ble for tøft, kunne jeg jo bare slutte." Et varmt og nært forhold, dette.

En bok full av gjenfortelling, ingen dramatiske høydepunkt og totalt uinteressante personer, altså. Men den får sikkert lesere på grunn av tematikken. De hadde fortjent noe bedre.

Litt tilfeldig

Plukker med meg det jeg finner av ungdomsbøker denne høsten. Nå var det Tilfeldig engel av Kari Sverdrup som lå lagelig til. Hadde ingen forventninger, men ut fra baksideteksten trodde jeg det skulle handle om en død far.

"Noen ganger tenker jeg at det virkelig er bra at vi ikke vet hva som kommer til å hende. Hvor forferdelig hadde det ikke vært hvis jeg hadde visst at akkurat den dagen i april var den siste dagen jeg hadde sammen med faren min? Da hadde jeg brukt hvert eneste minutt på å tenke på det..."

Det virker da sånn? Men så stikker han bare av, denne faren. Og Anna (14), mor og lillebror må flytte. Fra Oslo til småstedet Tvedt. (På Hurumhalvøya, kanskje?) Og det handler litt om savnet etter faren. Og litt om vennskap. Og mobbing. Og død. Og motorsykler. Og savn. Og familie. Og forelskelse. Og hvit magi. Og en del andre greier sammen med en dæsj amerikanskinspirert skoleball. Denne boka klarer i det hele tatt ikke helt bestemme seg for hvor den vil. Derfor får jeg aldri helt tak på den.

Likevel er det en av de bøkene jeg liker i høst. Det er noe med stemningen. Med det rommet Anna maler rødt og innreder med kjempeseng, svart kommode og kinesisk lakkskrin. Med kjolene etter tante Gerda. Og turene Anna går, både alene og med trubadur-rørlegger-snekkeren Patrick. (Jada, det er med en sånn en også.) Jeg likte rett og slett å sitte med Tilfeldig engel. Likte å lese den. Hadde den i bakhodet etterpå. Og unner andre den samme opplevelsen.

På tur i multiverset

Jeg var svært fornøyd med første bok i serien Lasarusfenomenet. Nå skal jeg snart si noe fornuftig (?) om serien på årets Ungdomsbokgilde, så det var greit å få med seg bok to og tre også. Og jeg elsker dem! I bok to, Carrington-katastrofen, får vi mer innsikt i den mannlige hovedpersonen, Caine, sin bakgrunn. Og i hva en Carrington-katastrofe er, selvfølgelig. Bok tre, Aeon-paradokset, tar, i tillegg til paradokset, for seg alternativ historieskriving. (Det finnes et fint ord for det, gjør det ikke?) Emma og Caine havner i en parallell hvor Tyskland og Japan vant 2. verdenskrig. Utrolig fascinerende!

Det er tre ting som gjør at jeg virkelig har sansen for denne serien:

1. Hovedpersonen Emma. Hun er ikke en superhelt. Hun er ikke "utvalgt". Hun har noen egenskaper som gir henne en hel masse trøbbel og påfører henne stor smerte. Og hun er ikke bare snill og flink og klok. Når hun er usikker på hvor hun har havna, har hun ikke kunnskaper i historie og geografi å støtte seg på. Hun er ei helt vanlig jente som vet mer om TV-serier enn om internasjonal politikk. Derfor er hun også troverdig.
2. Tematikken. Jeg liker jo disse kvantefysikk-greiene. Har sagt det før og jeg sier det igjen. Parallelle dimensjoner, multiverset og tidsreiser, I love it! Og det er jo ikke bare science fiction dette, det forskes på disse tingene, de finnes! Om enn på et matematisk nivå i denne virkeligheten...
3. Spenningen. Kjetil Johnsen får det virkelig til. Jeg hadde lest en og en halv bok før jeg fikk vite noe særlig om mørke, mystiske Caine. Og enda mer før jeg skjønte hva han egentlig drev med. Jeg får den ene aha-opplevelsen etter den andre uten at jeg har sitti og tenkt at forfatteren skjuler noe for meg. Det er da det fungerer.

Jeg leser jo så å si bare jobbrelaterte ting for tida, så jeg håper virkelig jeg finner en unnskyldning for å lese flere av disse bøkene når de kommer!