Kinesere, smarte ulver og denslags

Henning Mankells Kineseren har surra og gått på IPoden min en stund nå. (Den er jo laang!) Var ikke veldig forventningsfull, Mankell har blitt sånn passe, synes jeg, men jeg ble jo positivt overraska da jeg rakk 19 mord før bussen kom første morgenen! :-) Og boka er grei nok den, altså. Ok lest av Nina Woxholtt, hun blir varm i trøya etter et par cd'er. Men jeg kan ikke la være å henge opp i en del tulleting. For ærlig talt, Mankell, hvis en ulv skjønner at en grend er forlatt, er det vel neppe fordi den ser at det ikke ryker fra pipene?? Eller er moderne ulver virkelig inne i vedfyringens kunst? Sånne detaljer gjør at jeg ikke er så sikker på om jeg tør stole på det som kommer seinere om kinesisk samfunn og historie heller. Og det er synd, for det vil jeg gjerne. For plutselig er vi over fra den svenske landsbygda anno 2006 til kinesisk bondeland på 1850-tallet. En helt annen, og minst like spennende, historie. Også skal det jo flettes sammen, da. Vellykka? Tja... Vi snakker ikke Tokyo-kvalitet her. Og stor-politikk-delene blir noe i overkant, fortellingen hadde blitt både strammere og mer troverdig uten. Men som bakgrunnshistorie mens jeg sitter her hos svigers på Vestlandet og strikker, er dette helt ok.

Ikke for foreldre med tenåringer!

I alle fall ikke hvis du er som meg... Jeg har lest Losing you av Nicci French. Og fyda, så ekkelt! Kort fortalt; mor, to barn og mors nye kjærste skal reise til Florida for å ferie jul. På morens bursdag. Den 15 år gamle dattera arrangerer surprise party (jada, to timer før avreise, bare tenåringer finner på sånt), men dukker ikke opp selv. Hun dukker ikke opp når festen er slutt, heller. Eller når de burde vært på vei til flyplassen for lengst... Og hva sier naboer? Venner? Politiet? At hun har stukket av, selvfølgelig. Jenter i den alderen gjør jo gjerne sånt. Men hva når du som mor VET at det ikke er sånn? At hun sikkert kunne stukket av, for du er jo ikke naiv heller, men ikke akkurat når dere skulle til Florida? Og at det er det visse ting hun aldri ville latt være å ta med seg uansett hvor hun hade reist? Og ingen, absolutt ingen, vil høre på deg?

I min verden utgjør dette det ultimate mareritt. Så det var vanskelig å legge fra seg denne. Selv om dette ikke er Frenchs beste bok, vi spenningsjunkier har blitt bortskjemt med tettpakka handling og overraskende vendinger i fleng fra denne forfatteren (blir så rart å omtale ett forfatternavn i flertall...), og det mangler vel litt her. Men lesverdig? Ja, så absolutt. Men advar eventuelle tenåringsbarn, det blir overbeskyttelse til virkningen av boka har gitt seg!

Beste norske bok?

Mengele zoo av Gert Nygårdshaug har i alle fall blitt kåret til det. Og hva synes jeg? Jeg synes WOW! Førsteinntrykket er at dette er skrevet av en svært kunnskapsrik mann. Nygårdshaug har tydeligvis rike kunnskaper om geografi, kultur, språk, økologi, politikk, historie, økonomi og jeg vet ikke hva. Og i tillegg formidler han et klart budskap som verken er påtrengende eller belærende. Bare rørende og spennende. Wow igjen!

Historien om Minos kamp mot storkapitalen som har ødelagt familien og livet hans er vanvittig sterk. Både vond og truende mange ganger. Men også fylt av glede, humor og håp for framtida. Og jeg må jo innrømme at selve grunntanken, det at mennesket er en parasitt som til slutt vil ødelegge denne fanatstiske kloden vi tilfeldigvis har havna på, gir gjenklang hos meg. Idéen om menneskets overlegenhet har gitt meg grøsninger så lenge jeg kan huske. Vi har da bevist gang på gang at vi ikke er istand til å ta fornuftige avgjørleser verken på vegne av våre medskapninger eller oss selv... Som min gode venninne Cathrine sier: "Det går nok galt til slutt!"

Men Nygårdshaug klarer, i motsetning til meg, og selv om utviklingen ikke akkurat har gått i riktig retning i de snart 20 åra som har gått siden boka ble utgitt, å formidle dette budskapet med både glede og håp.

Godt gjort!

Denne river!

Og det trenger jeg i all min likegyldige lesing! Hva jeg snakker om? The Chameleon's shadow av Minette Walters. Charles blir sendt hjem fra Irak etter en ulykke som har ødelagt ansiktet hans. Og kanskje en del på innsiden også. Det er i alle fall tydelig at mannen har "issues" og er lettere ustabil. Og er det tilfeldigheter at han er i nærheten av både åsted og diverse bevis som dukker opp etter flere brutale mord? Det er imponerende hvordan forfatteren lar oss være så nær hovedpersonen og enda være så usikre på hva som faktisk skjer. Jeg hørte boka lest av Jamie Glover (tror liksom ikke helt på at det er denne...). Well done, lad!

Tja...

"Tja", "Joa", ok, jeg innser det blir mye det samme. Men det er jammen fordi bøkene blir mye det samme også! Har lest De beste blant oss av Helene Uri og hørt Rødsonen av Gert Nygårdshaug. Og begge har spennende karakterer og artige og tankevekkende hendelser, men jeg ender likevel opp med et rungende tja... Det engasjerer liksom ikke. Det verken overrasker eller røsker eller gleder eller skremmer. Og er det da så mye vits...? Jeg vet ikke. Kanskje jeg er ødelagt av spenningsdilla mi?

(Men nå leser jeg Mengele zoo av samme Nygårdshaug og det er verken en Tja eller Joa! Mer følger.)

Girls, girls girls (og girls...)

Neida, jeg snakker ikke om Elvis-filmen. Dette handler om tegneserier. Det har seg nemlig sånn; Da min sjels elskede reiste til Chicago i november uten meg!, måtte han selvfølgelig kjøpe seg fri med en gave. Og flinke, flinke mannen gikk i tegneseriebutikk og kjøpte the Luna brothers' mesterverk Girls. I fire bind. Dette er science fiction på sitt beste. I en bitte liten amerikansk by dukker det opp ei naken, stum jente. Hun er blir plukka opp av en ung mann i det sinte, såra hjørnet. Det går som det går. Neste dag har dama lagt egg... Dette er (utrolig nok) en troverdig, grøssende historie hvor de helt vanlige innbyggerne i småbyen etter hvert blir like skremmende som denne jenta og de voldelige klonene hennes. Trodde du 70-tallet representerte den ultimate kjønnskrigen? Tro igjen! Denne serien tar tak i vante tankemønstre og fillerister deg. Og det har vi jammen godt av innimellom. Anbefales!

Det likegyldige...

...er det ikke mye å skrive om, derfor så få bloggposter i det siste. Har tatt opp bok etter bok, til og med bøker jeg har gleda meg til, og så har de endt i et gjesp... Skuffa! Men nå har det tatt seg opp litt. Derfor: Tøffe jenter! Jeg er jo oppvokst på 70-tallet med raddisforeldre, gikk i mitt første 8. mars-tog da jeg var 8 måneder, så jeg har nok et spesielt skarpt fokus på skildringen av damer og jenter. Ikke det at jeg har noe i mot de sarte, svake kvinnene, de finnes jo de også, men jeg vil ikke ha bare det! Derfor er det artig å lese krim som dem av Janet Evanovich og Val McDermid nå og da. Svært ulike heltinner, men tøffe, det er de! Evanovich sin Stephanie Plum (har akkurat lest Two for the dough) jobber med å finne kriminelle som har stukket av fra kausjon (hvorfor lærer aldri amerikanerne? Det der skjer jo i hver eneste film...) uten akkurat å være trent til det. Hun kløner det til og dummer seg ut, men er tøffere enn toget og lander alltid på beina. Dette er morokrim på sitt beste. Også er jo vår heltinne dradd mellom de to hingstene Joe Morelli (nabogutt fra barndommen, nå egenrådig politimann med dårlig rykte) og Ranger (med-bounty hunter med skummel bakgrunn, alltid kled i svart skinn)... Nice... :-) Kanskje spesilet morsomt for oss med Sopranos-oppheng, som liksom føler oss litt hjemme i det italienske miljøet i New Jersey. Og i og med at jeg oppdager sånne ting, måtte jeg sende et spørsmål til forfatterens hjemmeside. Og jeg fikk svar fra web-master-datter, gitt: It can't be a coincident; One for the money, Two for the dough, Moogey Bues (Moody Blues), Elvis impersonators... What is it with you and Elvis? It is a bit of a coincidence. Janet's husband came up with the title, One For the Money, and he does like music from the '50s, so there was probably some influence there. Two got it's title because we couldn't think of anything else. That's why we now run contests to name the books.-- Alex Moro! Val McDermids Carol Jordan (ja, hun som jobber med Tony Hill i Wire in the blood/Arr i sjelen) er en ganske annen type. Kald, tøff, profesjonell tvers igjennom og nærmere asesksuell, skulle en tro. (Kanskje hun jobber for mye...?) Har lest Beneath the bleeding og det var spennende, det! Det er noe med forfattere som av og til lar hovedpersonene sine dø... :-) Poenget er: Ja, det finnes tøffe damer der ute! Og egentlig er vel Stephanies Grandma Mazur den tøffeste av de alle... :-D

Keeping up appearances

Dette er hovedsaken en nettopp lest og ikke helt ferdig-lest bok. Jeg snakker om The Uncommon Reader av Alan Bennett og On Chesil Beach av Ian McEwan. (Den siste hører jeg forresten på lydbok på den gjenoppståtte IPoden min. Fantastisk lest av forfatteren.) Men den første først. The Uncommom Reader handler om den mest Uncommon personen i hele den engelsktalende verden, nemlig Dronning Elisabeth. Og hva skjer når dronningen begynner å lese? Ja, ikke det at hun ikke hadde lest før, men nå kommer hun altså i en, noe forsinka, slukealder. Og får helt andre interesser enn å holde på fasaden! En tynn, fornøyelig, lettlest og samtidig tankevekkende sak. On Chesil Beach er også kort, fornøyelig og lettlest (er det noe som heter letthørt?), men den pløyer noe dypere. Her følger vi det nygifte paret Edward og Florence på deres bryllupsnatt. Og dessverre er de født akkurat for tidlig til å få glede av 60-tallets seksuelle revolusjon... De kan tenke på sex og fantasere om sex (i alle fall han, hun bærer muligens på noen kjipe erfaringer...), men snakke om sex, se det går ikke an! Derfor har de også noen helt vanvittige vrangforestillinger om både egen seksualitet og hva som forventes av dem. Og dette kan jo ikke bli annet en vrangt, vondt og vanskelig... Så neste gang jeg hører noen (for eksempel disse sprøingene) si at alt var så meget bedre før da folk kunne finne ut av seksualiteten på egen hånd, skal de tvangfores med denne boka til de ser lyset! Og om noen lurte; Ja, begge anbefales!

Joa...

Jeg var jo på forfattermøtene (ved noen av dem, vi tok lunsjpause da det var Saabye Christensens tur) på Litteraturuka i Drammen. Og kjøpte selvfølgelig alle bøkene... Dumme dumme Mari som aldri lærer å ikke kjøpe bøker! Det er ikke plass til alt dette! Nuvel...

Dette er i alle fall grunnen til at jeg endte opp med et signert ex av Gert Nygårsdshaugs Fortellernes marked. Og nå har jeg lest den. Og slår til med et ektefølt "Joa...". Tematikken her er jo kjent. Og delvis ødelagt, spesielt av Browns Da Vinci-koden. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Nygårdshaug virkelig har satt seg inn i og mener sterkt om dette stoffet. Og selvfølgelig er det spennende! Bevares! Og kan det brukes til å bekjempe dagens overtro (les religionene), så desto bedre. Men egner det seg i romanform? Der tviler jeg. For det blir noe oppstyltet over dialogene til disse "solanistene" som skal avdekke mysteriet i denne boka. "La meg fortelle deg om...", "var det ikke sånn at...", "til nå har vi altså kommet fram til...". Det blir overforklarende. Og lite troverdig. Sånn det ofte blir når faktastoff skal presenteres som fiksjon. Og disse brevene fra ex-prost Gotvin, som ligger langt foran dem i forskningen og vil lede dem fram til sannheten... Hvorfor det? Det blir nesten litt Gaardersk (grøss...) det hele.

Men likevel har jeg mora meg med denne boka. Skildringen av disse to herremennene som lever det glade intellektuelle liv med gourmetmåltider og damebesøk der oppe i Vanndal, er riktig så fornøyelig. Lysten til å lage fiskemiddager og gå lange turer kribler et sted lagt der inne. Men studiene av middelalderske vingårder skal de få ha for seg selv.

Usynlige hender

av Stig Sæterbakken er akkurat ferdighørt på lydbok. Eminent lest av Jan Grønli. Tankevekkende bok! Mest fascinerende er karaktertegningene, sære, sammensatte personer som blir ubehagelig levende. I alle fall mennene, kvinnene får en ikke så godt tak på... Og samtidig er det så spennende, så urovekkende, og det er ikke bare fordi det ligger en kriminalhistorie i bunnen her. Og slutten? Jeg måtte slå opp i den trykte versjonen for å se om jeg ikke hadde glemt å legge inn en cd. Men nei, sånn skulle det være. Og egentlig kunne det ikke slutte på noen annen måte. Ja, jeg er imponert!

Jeg innrømmer at jeg ikke har lest noe av Sæterbakken før. Trodde han var en sånn alvorlig, utilgjengelig forfatter som en bare så vandre rundt på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Men så hørte jeg ham snakke om oversettelsen av Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen, skjønte jeg at her var det ting å hente! Sykt brutal og sykt morsom som den boka er.

Og la meg bare få sagt det; jeg er dypt skuffa over reaksjonene på Litteraturfestivalens invitasjon av idioten David Irving. Jeg er helt overbevist om at den kunstneriske ledelsen (fram til nylig ved nevnte Sæterbakken) ville håndtert både mannen og saken på en forbilledlig måte! Men sånn ble nå det...

Dødsspennende!

Ny favoritt! Dødslekene av Suzanne Collins er både nervepirrende, samfunnskritisk, original og... og... FANTASTISK!

Kort fortalt: Etter krig og naturkatastrofer er det bare et lite landområde igjen av dagens Nord-Amerika. Innbyggerne sliter og sulter og blir holdt nede av et liten herskende overklasse. For å demonstrere makt, arrangerer herskerne de årlige Dødslekene, hvor to utvalgte ungdommer fra hvert distrikt (24 unger i alt) møtes på en manipulert arena og må kjempe til en står levende igjen. Grusomt? Det blir verre når en vet at det hele direktesendes på TV som underholdning...

Dette er visst Gyldendals nye ungdomssatsing. "Den nye Harry Potter!" Hørt det før? Men denne gangen kan det faktisk ha noe for seg. Jeg leste boka i ett jafs og måtte hyle litt da den var ferdig... Gi meg mer! Og det kommer. Selvfølgelig!

Jeg lo meg skakk!

Av Kurtby! Yess yess yess og mer og mer og kjør på! Barnebok? Ungdomsbok? Voksenbok? Samma det! Den er bare SÅ morsom! Så da blir det nok Helvete på meg! :-D

Gravstille

fortjener jammen sin egen lille bloggpost! Jeg har hørt den på bussen til og fra jobb den siste uka. Og det har vært en opplevelse! Ivar Nørve må ha peiling på islandsk. En opplesning av denne boka ville tapt seg utrolig dersom uttalen av navn, steder osv ikke hadde vært troverdig. Det er den. Nørve leser så jeg ser landskap, trauste islendinger og hardt vær. Og jeg som ikke har vært på Island, en gang!

Jeg ble først litt skuffa da jeg skjønte at denne boka handla om en cold case, at det ikke ville bli noen hesblesende jakt på mordere i dagens Reykjavik. Men det gikk fort over. Forfatteren fletter den 50 år gamle kriminalhistorien sammen med den moderne etterforskningen på en så intelligent måte at det ikke er noe å si på spenningsnivået. Jeg har sitti på bussen og hviska neineineinei! i skrekk for det som har skjedd for lenge siden. Som ingen har hatt noen mulighet til å stoppe på årevis. Som jeg som leser kjenner utgangen av. Det er godt gjort! Ja takk! Mer Arnaldur Indridason!

Lettere overarbeida,

men det er da ingen unnskyldning for ikke å blogge! Jeg leser jo uansett... I det siste har jeg pløyd gjennom Karin Slaughters Skin Privilege (kul nettside!) og Jonatahan Kellermans Obsession. To forfattere jeg vanligvis liker og som pleier å levere det jeg vil ha; blod, gørr, grøss og hvileløs lesing. Men denne gangen skuffa de begge to, gitt! Begge bøkene var sånn passe... Det var ikke Mo Hayders Tokyo! Den var genial! Men den sier jeg ikke så mye om ennå, for den skal vi diskutere i litteraturklubben snart. Etter at vi har vært på den årlige kulturquizen... :-) Også har jeg lest Kristian Klausens Måltidet i Emmaus og Tor Ærligs 90's love song. De skal jeg snakke om på årets Ungdomsbokgilde. Altså mer om dem også senere. Og så har jeg akkurat begynt på Johan Harstads Darlah. Har store forhåpninger! Egentlig vil jeg heller lese i den enn å jobbe, blogge, passe på håndtverkerne som akkurat nå setter inn ny vedovn, men sånn er livet... Ja, også hører jeg Gravstille av Arnaldur Indridason på lydbok når jeg pendler. Jøss, så mye jeg leser, egentlig...

Plass for det dype

Karin Alvtegen er en forfatter jeg får mer og mer sans for. I kveld har jeg hørt ferdig Skygge på lydbok. Fantastisk! Drivende som en krim, men mest handler det om det som befinner seg dypest nede i oss alle sammen. Hvor går grensen for hva vi vil gjøre for å beskytte oss selv og det vi mener er viktig? Og hva er egentlig viktig når alt kommer til alt? Utrolig at noen kan behandle den typen spørsmål på en måte som gjør selv en spenningselsker som meg bergtatt...

Det SKAL blåse på toppene!

Det burde vel ikke være uventa, men nå bråker det altså rundt Foreningen !les sine leseaksjoner igjen. Og for en gangs skyld føler jeg meg berettiga til å si noe, for nå er det mitt lille barn det går ut over. Ikke txt-aksjonen, altså, men alle de overspente reaksjonene på den! Joda, min datter ble vettskremt av filmen og kommer ikke til å nærme seg et bibliotek uten skrekk i blikket på lang tid framover. Bekymrer det meg? Nei! Alt annet enn kjedsomhet er et pluss når det gjelder ungas inntrykk av bibliotek og litteratur! Og reaksjonene på aksjonen har skremt henne mer. At voksne har så liten tillit til ungdoms intelligens og kritiske sans gjør henne nærmest desillusjonert. Og det er skummelt, det!

For la oss bare ha det klart for oss; txt-aksjonen er lesestimulering. Det er ikke meninga at en skal lese og jobbe seg gjennom alle tekstene. Utdragene skal være til frivillig avbenyttelse og inspirasjon! Nei, ikke alle 13-15-åringer liker å lese om sex og vold. Her er står de fritt til å la det være. Med mindre skolen bruker boka på en annen måte enn den er ment, og legger opp til leselekser og arbeidsoppgaver...

Det oppstyret rundt aksjonen har vist oss i år, er to viktige ting:

1. At litteratur for ungdom fortsatt bedømmes etter moralske og pedagogiske kriterier, ikke etter kunstneriske. (Jmf. debatten rundt Belsviks siste.) Ville det falle oss inn å behandle litteratur for voksne på samme arrogante måte?

2. At sensurlysten bobler ute i det ganske land. Hvorfor blir ikke folket skremt av at politikere vil inn og overprøve lærernes faglige kompetanse i enkeltfag? Denslags liker vi dårlig når vi hører om det fra andre deler av verden...

(At enkeltsitater tas ut av sin sammenheng og misbrukes for å skape overskrifter, er så dumt at jeg ikke en gang gidder kommentere det. Noen av dem som har skreket opp, har jo i ettertid oppdaga at de tidligere har lest tekstene i sin helhet uten å reagere i det hele tatt. Det taler for seg.)

Så takk, Foreningen !les, for at dere også i år orker å ta støyten og vise at det er noen som tar ungdom og litteratur på alvor!

Jess indiid!

Når det heter "I drink milk shake", burde det ikke da hete "I drank milk shook"?? (Dæven, som jeg kunne drevet vranglære om jeg hadde vært en dårligere mor!)

Bibliotek (?) i Radiofront

Satte meg til radioen kl 12 i dag. Ett av mine absolutte yndlingsprogram, Radiofront på P2, skulle vie hele sendingen til bibliotek! Ble jeg imponert? Ikke ganske... Programmet satte klart likhetstegn mellom bibliotek og boksamling. Det ble snakka om "labyrinten av hyller" på Deichman, boksamling som kunst på galleri i Edinburgh, Alberto Manuels private bibliotek og hva som skjer når to bokinteresserte skal slå sine samlinger sammen. Ikke et ord om moderne bibliotektjenester. Ingen ting om andre medier eller formidling. Bare bøker alfabetisk på hyller, hviskestemmer og fregnete jenter som leser ved store bord. Hallo?? Jeg har alltid syntes forslag om å omdøpe bibliotekene til mediatek, IKTek og denslags har vært totalt borti tåka. Etter min mening er bibliotek en tjeneste, og det må det da være mulig å formidle til folk, har jeg tenkt. Naivt? Tydeligvis. Når to så oppegående mennesker som programlederne i et program som i følge tittelen tar mål av seg å ligge i front, ikke har fått med seg hva et moderne bibliotek er, er det kanskje på tide å gjøre noe? Finne et nytt navn? Et nytt konsept? Bli en ny merkevare? Ja, ikke vent svar fra meg, det får være grenser for hvor kreativ en skal være på en søndag...

Som man roper i skogen...

Oioioioioi! Jeg har hørt Skogen av Tana French på lydbok nå. Det var spennende, det! En psykologisk thriller som fletter et nåtidig mord sammen med en tjue år gammel forsvinning. Anmeldere er sånn passe fornøyde. De synes boka er for ordrik, og klager over å ikke få vite alle detaljer om alt. Men bare så det er sagt; de tar fullstendig feil! Boka er spennende, skremmende, opplysende, innsiktsfull og... og... Den holdt meg våken på fem på sju-bussen mandag morgen! Nuff said. Les, folkens! Les!

P.S. Under googlinga mi oppdaga jeg at hun kom med ny bok forrige måned. Med en av de samme detektivene! Hurra!! :-D

Oh baby!

Har brukt et par små ettermiddager på Skutt i filler av Mads Mikkelsen av Hedda Robertsen. Ingen stor leseopplevelse, men jammen hadde jeg hele tida lyst til å lese bare ett avsnitt til. :-) Boka er original på den måten at alt handler om hovedpersonens seksuelle fantasier. Og der spares det så visst ikke på detaljene! Likevel, jeg har sjelden lest så mange sexbeskrivelser uten å rødme over dårlig språk, platte bilder, pinlige klisjeer. Denne dama kan skrive! Spent på hva hun finner på neste gang. Og coveret er jo bare fantastisk!

Fredagsmusikk

Stjeler ideen og vil i alle fall denne uka anbefale fredagsmusikk. Var nemlig på konsert i går (meldte meg samtidig inn i Kulturlosjen) og opplevde bluegrasspunk! Baskery anbefales herved!

De kan da ikke mene...?

Søndag kveld og jeg sitter og hjelper mitt sjarmerende lille barn med matteleksene. Eller hjelper og hjelper... Uansett. Det er tekstoppgavene som etter hvert går meg fullstendig på nervene. Synne skal kjøpe druer. Fint for Synne. Daniel har flere penger enn Sandra. Daniel er sikkert fornøyd. Besmir hopper lenger enn Lars. Ja, noen heter vel det også. Besmir, altså. Men så skal Fatima kjøpe bensin. Og jeg skjønner jo at ei mattebok i dagens Norge må være politisk korrekt og ha med alle folkegrupper og sikkert har spredt navnene utover i oppgavene sånn at det skal prosentvis riktig fordeling mellom kjønn og etnisk bakgrunn i Norge anno 2008 (eller når nå denne boka kom ut), men er de nødt til å gjøre det så himla åpenlyst? Er det meningen at ungene (og vi foreldre) skal tenke at "takk, snille mattebok, for at du gjør meg så samfunnsbevisst og viser meg at også innvandrerkvinner ved navn Fatima kan kjøre bil. Det hadde jeg nemlig aldri tenkt på hvis det ikke hadde vært for deg! Da kunne jeg gått gjennom livet og trodd at alle kvinner ved navn Fatima (eller noe som likner) var undertrykte og verken fikk kjøre bil eller bli yrkesaktive."? Det blir bare alt for mye for meg, dette! Jeg blir aggressiv! Men så kommer jeg til å tenke på at det ikke står noe om at Fatima faktisk skal bruke denne bensinen til bilkjøring... Kanskje hun skal bruke den til en terrorhandling?? Kanskje hun skal sette fyr på forlagshus som gir ut politisk korrekte mattebøker? Det er egentlig en liflig tanke... For øvrig koster bensinen Fatima kjøper 10,95 pr liter. Så da er det ikke egentlig så dyrt å være terrorist...

We all deserve to die! Tralalala...

Så Sweeney Todd til lørdagspizzaen i går. Juhu! Blod og hevn og gøy! For de som ikke kjenner historien: Barbereren Benjamin Barker (nå Sweeney Todd) kommer tilbake til London etter 15 års straffearbeid i Australia. En slesk, ekkel dommer fikk ham sendt dit fordi han ville ha kona hans. Det fikk han ikke. Men han fikk dattera som myndling, og nå som hun er gammel nok, har sniken tenkt å gifte seg med henne... Barker åpner barbersalong i etasjen over Mrs Lovetts paibutikk. The worst pies in London, det er jo så dyrt med kjøtt. Mr Todd vil kvitte seg med sine fiender, noe som effektivt kan utføres med barberkniv, og Mrs Lovetts paier blir straks mye bedre! Ikke noe som et godt samarbeid...

Filmen er et mesterverk i nærmest svart-hvitt. Bare blodet og de mer psyke fantasisekvensene er i farger. Og hvilke farger! Og hvilke skuespillere! Johnny Depp er jo god i alt. Helena Bonham Carter er ikke langt unna. Og Alan Rickman! Fikk han sånne roller før han var Slur i Harry Potter? Nå er han i alle fall eklingen over alle eklinger. Stephen Sondheims musikk skjærer og beveger og rister. Ikke synger super-skuespillerne så verst, heller. Så hva blir sluttdommen? Se denne filmen! (Og alt annet av Tim Burton.) Men pass på å spise opp pizzaen i løpet av første halvdel. Før folk begynner å finne ting i paiene sine...

Og ja, vi gleder oss vilt til Tim Burton skal lage Alice i eventyrland! Med Mr Depp i rollen som den gale hattemakeren... :-D

Superhelt uten kappe

Paula Spencer er 48 år, vaskehjelp, tørrlagt alkoholiker, firebarnsmor (to av ungene er i alle fall rusfrie) og en superhelt! Hvorfor? Fordi hun ikke gir opp! Alt skulle tilsi at dette ikke var en bok for meg. Trist kvinneskjebne, men hun står på tross alt! Jeg pleier å hate den slags. Men så er det Roddy Doyles genistrek at han ikke gjør Paula til noen martyr. Ingen helgen. Hun banner og klager og er irrasjonell overfor ungene og hun må sloss, hver dag!, for ikke å ta bare den ene drinken. Og dette klarer Doyle å formidle med humor. Utrolig godt gjort! At jeg hører boka på lydbok, lest av smått geniale Ger Ryan (som har spilt i alle fall en filmatisering av Roddy Doyles romaner), gjør det jo bare enda bedre. Elsker den irske dialekten med rulling på r'ene. :-) Les denne boka! It's grand!

Oversettelser

Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams markedføres under slagordet "Internasjonal bestselger!" Og "Bergtar deg fullstendig" står det trykt på coveret. Hvordan kan det da ha seg at jeg like gjerne skriver her om boka som å lese den? Historien er spennende nok. Uventede hendelser og originale vrier. Spesielt liker jeg at personene er så sammensatte. Ingen er bare gode eller onde. Ok, noen er definitivt ondere enn andre, men jeg får sympati med dem likevel. Så hva er det som mangler? Intensitet! Og så tenker jeg; kan det være oversettelsen? Kan det være at Damm har bomma igjen? (En viss folagsredaktør løper alltid når han ser meg, jeg burde kanskje snart bli ferdig med å klage på at den glimrende Tithe av Holly Black har blitt til den tannløse Tiendeoffer i norsk oversettelse og at Damm ikke vil oversette de seinere bøkene i serien fordi den første solgte for dårlig. Men hvem sin skyld er det, spør nå jeg???) La gå at Damm ikke er aleine om dette. (Un)arranged marriage av Bali Rai (få denne mannen til Norge på skolebesøk, og guttene må jages vekk fra bøkene etterpå!) ble heller ikke helt det samme som Gyldendals Avlyst (arrangert) ekteskap. Bare tittelen... Kan det være at jeg bare er generelt negativ til oversettelser? For det er jeg jo... Eller er oversettelser av bøker for unge bare rett og slett for dårlige? Satses det ikke nok? Mistenker nok det, ja.

Tegneserie om kreft???

Jeg har fått Marisa Acocella Marcettos Cancer Vixen i hende. Og her er det bare en ting å si: Løp og kjøp! (Eller lån, siden jeg tross alt er bibliotekar.) Denne selvbiografiske tegneserieromanen handler om da forfatteren fant en kul i brystet og ja. Det var kreft. Den handler om cellegift og operasjon og stråling, men minst like mye om å være it-girl i New York, kvinne i et mannsdominert yrke, være uten sykeforsikring og å hate alle de motbydelig pipestilktynne blondinene som legger seg etter hennes restauranteiende mann. Masse humor, masse sinne og redsel og masse italiensk mat! Jeg lærte en hel del (noe jeg vanligvis ser som et stort neinei når det gjelder skjønnlitteratur...), følte med og leste til jeg sovna over boka. Den er bare så bra!

Vel har tegneseriene fått komme en smule lengre inn i varmen med Persepolis og dess like, men det er nok av folk der ute som mener at dette er en laverestående genre. Gi dem denne og la dem prøve seg med det synspunktet igjen! For en smakebit se http://www.randomhouse.com/knopf/cancervixen/

FIlm! :-D

Jeg har vært på workshop i dag! På Drammensbiblioteket. Og lært morsomme ting om dataspill, filmredigering og denslags. Vant i Singstar (i alle fall på min gruppe, men det er uansett ikke verst når bidraget mitt besto av Twisted Sister. Klokka ni om morgenen), hadde ikke Guitar Hero-dagen og sugde i boksing. Men tennis synes jeg at jeg fikk litt tak på... Det morsomste var likevel å lage film. Reklamefilm for hvordan septemberprogrammet på Drammensbiblioteket KUNNE ha vært... :-D http://www.youtube.com/watch?v=U9z0rQ4QMOo

Makan!

Det skulle ikke være lov å være så treig blogger. Også nå som ferien er over og alt! Har selvfølgelig lest en masse. Og det meste har ikke gitt varige inntrykk. Eller mén, for den saks skyld... Men jeg har altså pløyd igjennom: Juile Burchills Sugar Rush (TV-serien er hundre ganger bedre) og Ken Brooks Being (OK) fordi jeg skal snakke om den på Ungdomsbokgildet om et par måneders tid. Av samme grunn har jeg lest Fretheims Tilfeldigvis : Arial Footlights forhistorie, noe som var en adskillig artigere opplevelse! :-) Jeg var superflink på Englandsturen og kjøpte bare 22 bøker. Foreløpig har jeg kommet gjennom Susan Boltons Sacrifice (en glimrende idé, men den kunne vært så veldig mye bedre gjennomført...), 1001 foods you must try before you die (jada, jeg vet det er litt sykt å lese kokebøker fra perm til perm, men denne var jo bare superkul!) og C.J. Sansoms Dissolution (gleder meg til de to neste!). Og så er jeg i gang med Mo Hayders Pig Island. Hvis dette skal være "the most terrifying thriller you'll read all year", bør den ta av snart. Vurderer å lese den danske utgivelsen om biblioteklokaler i stedet i ettermiddag... Men den største litterære opplevelsen de siste ukene har vært Irvings The world according to Garp på lydbok. Elsker den! Fortsatt! Alltid! :-)

Nytt fra bunken

A girl's guide to vampires av Katie MacAlister har holdt meg i ånde et par ettermiddager nå. Fikk først ikke helt tak på den. Var det en dameroman? En parodi på førstnevnte? Ble aldri helt sikker på det der... Plottet er som følger: De to unge amerikanerinnene Joy og Roxy bruker ferien sin på å reise til en landsby i Tsjekkia på jakt etter yndlingsforfatteren sin. Han som skriver om vampyrer og heltinner så blodet banker og virkeligheten svimler. Men det blir tidlig klart at det er en virkelig vampyr i nærheten, og denne mørkets fyrste har planer om å la sine hoggtenner synke inn i Joy... Så hvem er vampyren?? Kan det være den mørke, mystiske Raphael, mannen med mørke krøller, ravfargede øyne og smekre muskler både her og der? Kan det være den mørke, mystiske Christian, mannen med de brune øynene, den varme stemmen og det forfalne slottet? Eller er det den mørke, mystiske Dominic, mannen med kunstige hoggtenner og lang kappe...? Å nei, det var han som bare var irriterende... Hele boka er egentlig rimelig teit, men i og med at den er krydra med riktig så eksplisitte beskrivelser med jevne mellomrom, har den jo en viss underholdningsverdi.... ;-D

Ugly Betty møter Buffy the vampire slayer

Nå skal ikke dette bli en takkeblogg til Ragnhild (nå må du snart få opp en skikkelig side jeg kan lenke til, vennen!), men når en får en hel bunke pocket i bursdagspresang, så er en del takk på sin plass! I bunken lå blant annet Valerie Stivers' Blood is the new Black. Og visste vi det ikke! Disse radmagre, svartkledde fashionfolka, det er jo innlysende at de er vampyrer! Ute hele natta, alltid bleke og ikledd digre solbriller. Ha! Avslørt!

Boka er riktig underholdende! Morsom, spennende, spydig og med en liten dose romantikk. Og jeg fikk nesten lyst til å ikle meg høye hæler...

Tegneserier!!

Utrolig hvor mye en får lest når en er syk om sommeren. Har hatt en tegneserieperiode nå, og lest dette: Ultra : seven days by the Luna brothers. Glitrende superheltserie om den kjipe hverdagen når en er ikke bare hot superhelt, men superstjerne i tillegg. Med pararazzier og sleipe mannfolk alt som hører med. :-) Batman : Vampires av Doug Moench. Batman ER den tøffeste superhelten! (Gleder meg vilt til den nye filmen!) Og her blander de inn vampyrer i tillegg. Yummy! Crossing midnight : cut here av Mike Carey. Jente med overnaturlige krefter og japansk folketro. En uslåelig mix. Midnight nation av J. Michael Strazynnski. Mann mister sjel. Mann må finne igjen sjel. Mann får hjelp av mystisk kvinne. Sterkt religiøs og fantastisk tegna historie om de stoe temaene i livet (og døden). Loved it! Drift av Liv Strömquist. Feministiska sexserier från Kolik förlag. Jo jo. Morsom og original, men ble liksom ikke veldig tent... The plain Janes av Cecil Castellicci. Yes! Bare SÅ bra! Om å ikke passe inn og å passe inn og aksjonskunst. Anbefales! Så ja takk, Stig Elvis, fortsett å ta med alle seriene til PopKult hjem! :-)

The King

Også hører jeg på Lisey's story av Stephen King på lydbok for tida. Og den er jammen brilliant, den og! Rart jeg får gjort noe annet enn å lese og høre, egentlig... Begynte på den fordi Ragnhild skrev en så glimrende leserkommentar på den på Ønskebok. Men til å begynne med skjønte jeg ikke hvorfor. Lurte på om jeg egentlig skulle droppe den etter to cd'er. Men jeg ga den en sjanse til og takk Gud, hvermann eller hvem som helst for det! For her tar det av! Boka er original, klok, grøssen, sitrende spennende, varm, vakker og rett og slett helt utrolig! Og enda er det ikke ferie...

Gunnar Barbarotti

er Håkan Nessers nye (anti)helt. Første bok (av fire?), Menneske uten hund, er noe ganske annet en den type krim vi er vant til. Etterforskeren dukker ikke opp før en drøy tredel ut i boka, og egentlig kan det være det samme hvem som er morderen. Men fytterakker'n så spennende likevel! Og i går kveld avslutta jeg En helt annen historie etter å vært fullstendig oppslukt hvert ledige minutt i tre dager. Og hva gjør jeg? Begynner på begynnelsen igjen! Holder seg mer til den vante genren, denne, men jammen måtte jeg vri hjernen i mange uvante retninger likevel.

Det beste med Barbarotti er at han ikke er noen superdetektiv. Han er ikke brilliant som Poirot (som jeg selvfølgelig også elsker, men det er en annen sak), leseren får ofte ligge et hakk eller to foran politiet. Ikke har han full kontroll over livet, døden og kjærligheten, heller. Han kløner rundt, inngår veddemål med Gud og lurer på om han er bra nok for dama han er forelska i. Det er menneskene som er det mest spennende i disse bøkene, ikke den ytre handlinga. Litt sånn som i Sopranos, egentlig. Eller Six feet under... At språket flyter og er krydra med originale og ofte morsomme innfall ødelegger heller ikke. Gleder meg til bok tre og fire! :-)

Jag är din flickvän nu

Av min venninne bokhandleren fikk jeg også denne utrolige tegneserien av Nina Hemmingsson. Er det mulig?? Denne boka er så syk, så tøff, så twisted at jeg ble sittende å gape mens jeg leste. Anbefales kvinner, menn, feminister, sjåvinister og alle andre! :-)

Grotesque!

Da jeg leste Ute av Natsuo Kirino, falt jeg fullstendig (bare det fantastiske coveret!). Den var spennende, ga innsikt i en totalt fremmed kultur (for hvor mye vet vi egentlig om japansk hverdagsliv?), grøssen, blodig og klok! Så da jeg fikk spørsmål fra min venninne bokhandleren om jeg kanskje ønsket meg noe fra butikken i bursdagsgave, nevnte jeg selvfølgelig Kirinos nye; Grotesque. Og nå er jeg i gang. Var faktisk litt skuffa til å begynne med, det tok liksom ikke av, men så... Ikke at det har skjedd så mye. Det handler mest om oppveksten til den ordinære hovedpersonen og den monstervakre søsteren hennes. Om skolegang, familieliv og sosiale strebing. Men vi får det fra begges totalt ulike synspunkt. Og det er så godt fortalt! Og vi vet jo at det ligger et dobbeltmord her et sted...

Det gikk så fort..

å lese denne fantastiske boka, at jeg helt glemte å blogge den! Hvilken? My swordhand is singing av Marcus Sedgwick. Kjapp å lese, men herremingodegud, så spennende! Og skremmende. Og original. Et lite utdrag: "The man was not tall, but he was fat. Bloated. His skin was as white as the trees around them. There was dried blood at the corners of his shriveled mouth. It had taken Radu all this time to recognize him. Radu took a step backward, his fur boots brushing through the snow. He tripped over an unseen root, but kept his feet. He lifted a hand and pointed at the man. “But Willem. You’re dead!” Og så er vi i gang... Boka har en artig hjemmeside, men jeg anbefaler å vente med den til boka er lest. Den avslører litt mye etter min smak.

Absurd!

Og forresten har jeg akkurat begynt på Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Har stått på lista mi leeenge, og da den var på åpningssalg på Outlands nye butikk i Drammen (JIPPI!), slo jeg til og kjøpte. Og klarte ikke la den ligge. Elsker den! Akkurat som forventa. Bare tull og tøys og eksistensielle problemstillinger. Visste du for eksempel at for å torturere menneskeheten har djevelen funnet opp rapportskriving? Og Manchester? Og at siden det er den mørke siden som har den beste musikksmaken, vil enhver kassett (joda boka begynner å bli noen år) som ligger i bilen i mer enn to uker automatisk bli en Best of Queen-samling? Hvem har sagt at en ikke kan lære noe av skjønnlitteratur??

Kulturbyråkratens reiseskildring

Har akkurat kommet hjem fra personaltur til Göteborg. Og jeg liker svensker, altså, jeg gjør det. Også har de stärkøl. Og det er billig. :-) Men her følger min helt personlige og ikkebyråkratiske mening om turens innhold:

1. Vitlycke museum. Helleristninger er flotte greier! Og med en omviser som kunne forklare både med humor og faglig tyngde, var dette glimrende. Her skal det stoppes neste gang vi skal i den retningen.
2. Museet i Mölndal. Interessante tanker om byutvikling, men det er jo ikke så veldig nytt med bibliotek i kjøpesenter... Morsomt og publikumsvennlig museum og mange spennende tanker om digitale tjenester. Og dataspillutstilling!
3. Hotellet. Fine rom, deilige senger, god mat, hyggelig betjening, stor frokost, fin bar. Jeg liker hotel, jeg! :-)
4. Världskulturmuseet har skjønt det! De vil ikke ha et "vi og de andre"-perspektiv og de er imot markeringer av mangfold hvis det bare skal dreie seg om ulike etnisiteter. For det første er mangfold så mye mer, og for det andre kan dette mangfoldsfokuset lett bidra til å sementere forskjeller. Hører du, Giske?? Derfor har museet temautstillinger om hvordan en kan forandre verden, HIV-/AIDS-epidemiens konsekvenser, hip hop-kultur og andre temaer som kan interessere og gjerne provosere. Va bra, va!
5. Universeum er et vitensenter med haitanker og rokkeklapping og regnskog og slanger og små aper som løper fritt rundt og lukter tiss. Og en innmari stilig butikk. Der kjøpte jeg hodekløer til Ylva...
6. Stadsbiblioteket skulka jeg nesten unna, så jeg fikk ikke med meg møtet om de store tankene. Og kanskje tenker de mye fint. Men det synes jammen ikke... Stusselig!!! Tenk!
7. I og med at Erlend har et talent i den retning, tilbragte vi den solfylte tirsdagsettermiddagen med kald øl i skyggen på topp pub. Takk, Erlend!
8. Felles middag på båt spandert av våre svenske kolleger. Igjen: fantastisk mat! Og hvorfor er svenskene så mye flinkere med matallergikere enn nordmenn er? Her opplever jeg til stadighet at ingen har fått beskjed og alt er så vanskelig og kan jeg ikke bare la være å spise potetene og sausen? Og kanskje grønnsakene? Og kjøttet? Så blir det ikke noe problem... Så jeg er ikke kravstor, bare jeg vet hva jeg må holde meg unna og det finnes noe igjen å velge i, så er jeg så blid, så. Men på denne turen hadde alle fått beskjed og sørga for at det fantes alternativer til meg av alt. ALT! Det ble nesten i meste laget. Men så ble jeg mett også.
9. Glad i svensker som sagt, men herremingud som noen av dem kan snakke! 25 minutter om kulturpolitikk under middagen på tirsdagskvelden (han hadde tre gode poenger som fikk gå i loop) og to og en halv time på onsdagsmorgenen. To og en halv time! Med lite nyskapende babbel. Og unnskyld meg, men hvorfor skal et nettsted om Vest-Sverige ha hovedpersonbarn i alle farger?? Var det mange fra Midt-Østen og Afrika der for en fire, fem hundre år siden? Det blir noe så hinsides korrekt. Men så var steinalderjenta til gjengjeld grønn...
10. Laaang busstur hjem, lunsj på koselig, men ikke veldig spennende museum i Uddevalla.

Rakk akkurat ikke bussen til Drammen... Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur! :-)

Blod og sex denne gangen...

Merkelig hvordan jeg blir ferdig med to og to bøker samtidig... Må få litt variasjon fra blodet, så nå leser jeg

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen

Men den leser jeg med litteraturklubben, så hva jeg synes om den kommer her.

Og på bussen hører jeg på:

Blodåkeren av Denise Mina Forlaget sier: "Mordet på tre år gamle Brian Wilcox går som sjokkbølger gjennom Glasgow via nyhetsredaksjonen i The Scottish Daily News. To tolv år gamle gutter innrømmer å stå bak ugjerningen. Paddy Meehan er ny i jobben som internbud i avisen. Hun har ambisjoner om å bli journalist, men i det mannsdominerte miljøet trenger hun et springbrett. En av de to tolvåringene er fetteren til hennes forlovede, Sean. Da guttenes navn og bilde kommer i avisen noen dager etter, tror alle det er karrieresultne Paddy som står bak lekkasjen. Det vokser en lynsjestemning i byen mot de to guttene. Men Paddy tviler mer og mer på skyldspørsmålet. Uten støtte fra sine kolleger og med en familie som har vendt henne ryggen, setter Paddy seg fore å finne sannheten. Spørsmålet er om hun har satset for høyt."

Denne er i alle fall ekkel nok til at jeg kjenner frokosten i halsen når bussen svinger for mye... Men det er spennende, mer pga personene enn storyen, så langt. Tenker det kommer en del moralske dilemmaer å ta stilling til også.

Ekshibisjonist?

I dag har jeg bursdag! Hurra for meg! Og Ylva har bursdag! Hurra for henne og! Jeg synes bare det er SÅ kult å ha bursdag! Og da må jeg jo begynne å lure på; hvorfor det? Det er grunner i fleng til å ikke like denslags: 1. jeg har blitt ett år eldre. Det merkes vel på sett og vis. (På den andre siden, alternativet ville vært adskillig verre...) 2. jeg må bake, lage mat, invitere både store og små og til og med arrangere familietragedie (også kalt "voksenbursdag") i og med at Ylva også fyller år (men jeg liker jo å ha besøk...) 3. punkt to koster penger (men jeg får jo gaver. Og jeg elsker gaver! Er jeg materialist, tro?...) OK. La oss innse det. Jeg klarer ikke å finne så mange ulemper. Og i tillegg til alt dette får jeg masse meldinger, mailer, telefoner, facebookskriverier og det ene med det andre. Og det er jo så moro! Så sånn er det. Jeg er en ekshibisjonist...

Er det mulig??

Jeg har en idiotisk trang til å lese kommentarene til teite Dagblad-artikler. Vanligvis rister jeg bare oppgitt på hodet, men i dag! Da jeg kom hit: http://www.dagbladet.no/sport/2008/05/22/535920.html kokte det fullstendig over! La det bare være sagt at jeg skiter i hva et norske landslaget har på brystet. Jeg skiter for så vidt i hele landslaget. Og om NFF tar dumme valg i forhold til landslag, klubbfotball, whatever, så er det noe vi er vant til. Men kommentarskriverne etter denne artikkelen klarer å lire av seg at det MUSLIMENES feil at landslaget nå ikke skal spille med flagg på brystet! Er det mulig?? Er muslimene blitt yndlingssyndebukk og kan tillegges ansvar for absolutt alt i denne verden nå? Inkludert norske landslagsdrakter? Jeg tror jeg emigrerer...

Blod i to former

Etter at jeg begynte å busspendle, har lydbokforbruket mitt virkelig tatt av. Derfor holder jeg nå alltid på med (minst) to bøker samtidig. Nå leser jeg: Dante's girl av Natasha Rhodes. Amazon sier: When Kayla Steel's fiancé, Karrel Dante, is found mauled to death, she thinks it is the end of her world. But when Karrel shockingly returns from the dead, Kayla is stunned to find out that everything she knew about the man she loved was a lie. Part of an underground network of supernatural hit-men, Karrel had secretly dedicated his life to exterminating the dangerous supernatural entities that stalked the streets of California. Now Kayla is on a mission to learn the Dark Arts so she can avenge Karrel¿s death and bring peace to the supernatural community by continuing his work. Not easy for a girl trying to hold down a job at the perfume counter to pay her mounting bills. Og den er litt morsom. Og muligens litt original. Men jeg veit ikke helt jeg... Det er vel en grunn til at det går treigt med den... Men så hører jeg samtidig på: Myren av Arnaldur Indridason. Forlaget sier: En eldre mann blir funnet myrdet i en kjellerleilighet i Reykjavik. Gjemt under en skuff finner politiet et bilde av en barnegrav, og når de klarer å tyde inskripsjonen vider det seg at det ligger en fire år gammel jente der. Ved hjelp av fotografiet nøster politiet opp gamle og nye forbrytelser som har ført til flere familietragedier. Samtidig forsvinner en ung kvinne fra sitt eget bryllup. Erlendur Sveinsson og hans politikolleger står overfor en uvanlig komplisert og gåtefull sak, med røtter tilbake til en tid da mye var annerledes på Island. Dette er den første romanen om Erlendur. Koser meg med denne, altså. Sovna faktisk ikke på bussen til jobb i dag en gang. Klokka sju på en mandag!

Ny blogg! :-)

Når jeg har formidla litteratur til barn og unge, har jeg alltid stått for det mørke, det skremmende og det blodige... Derav tittelen på bloggen. Her kommer det til å handle om mest bøker, kanskje litt om film og musikk. Og sånt. Vi får se.