God nok

Fjellet er vel kanskje ikke Arnaldur Indridasons beste. Til det er spenningskurven for slak og tilfeldighetene for mange. Men der er fortsatt skildringer av islandsk folk og natur og det er fortsatt Ivar Nørve som leser. Og da er det jammen ikke mye å klage over!

Nydelig!

Nå har jeg brukt tretten minutter av arbeidstida mi på å lese Hilde Hagerups nye bok Jeg elsker deg. Teit tittel, tenkte jeg. For det handler sikkert om tenåringsforelskelse. Men så gjør det ikke det. Det handler om Ellen som har "spesielle behov" og en mamma som er alvorlig syk. Så hun trenger å finne en reserve i tilfelle moren dør. Og da må det være noen hun elsker... Dette er bare så rørende og fint og knallsterkt at jeg ikke finner ord! Derfor er det godt at Hagerup er så utrolig dyktig til å finne akkurat de riktige.

Trygghetstyranniet

Jeg tar ekspressbuss hver morgen. Der filmes vi. Så går jeg fra bussterminalen til T-banen. Et av de mest overvåka områdene i Oslo. Ser uniformert politi nesten daglig. På T-banen oppfordres vi til å gå over til elektronisk månedkort. Det er personlig. Da registreres det hvor du reiser. Alt jeg gjør på nettes logges et eller annet sted. Og dette synes jeg er helt greit. Så lenge jeg ikke gjør noe galt har jeg ikke noe å frykte, ikke sant? Det har jeg tenkt. Helt til nå...

Endringen kom med Veslebror seg deg av Cory Doctorow. For når terrorbomben sprenger og paranoiaen setter inn hos så vel myndigheter som hos befolkningen for øvrig, blir alle mistenkte. Alle er potensielle terrorister. Og er det så greit at myndighetene vet alt om hvor de har vært og hva du gjorde? Nærmest hva du tenker?

Forlaget sier: "Denne romanen går føre seg i San Francisco i nær framtid, og handlar om 17-årige Marcus Yallow, ein gjennomsnittleg High School-elev, men med over gjennomsnittet datakunnskap og -interesse. Han er ein hackar og ein rollespelnerd, ein som tullar med skolens tryggleikssystem etc. På veg til eit laivspel, blir Bay Bridge i San Francisco sprengd i lufta, og Marcus og vennene hans er på feil sted til feil tid. Dei blir tatt inn av Departement of Homeland Security og tatt med til ein forhørsleir dei ikkje veit kvar ligg. DHS mistenker Marcus for å vere involert, fordi han har elektronisk utstyr med seg, som er er sikra og omprogrammert på eit vis berre ein hackar kan gjere det. "

Å jada, det er mye teknikk og data her. Men ikke mer enn at en middels interessert person som meg godt kan henge med. Jeg lærte til og med en hel del om hvordan nettverk faktisk fungerer. Ikke at det var så betryggende...

Språket er et litt tungt nynorsk. I all for meg. I alle fall når det handla om teknikk. Men det kler boka. Dette forgår jo i nær framtid, og språket bidro til den fremmedgjøringa som er nødvendig for at jeg skulle godta de små endringene som skal ha skjedd i hverdagen på disse årene.

Neil Gaiman, en av mine absolutte favoritter sier om denne boka: "Eg vil anbefale Veslebror ser deg framfor stort sett alle andre bøker eg har lese i år. Fordi eg trur denne boka kjem til å endre liv. Det er ei fantastisk og viktig bok. "

Det er akkurat det den er. Og jeg er helt enig med Marcus. Terrorens mål er å skape frykt. Men hva skaper mest frykt; sprenging av ei bru eller at landets myndigheter snur seg mot sin egen befolkning? Sikkerhetstiltakene kan lett bli den verste terroren!

Noen som sa tannløse ungdomsbøker??

Kosekrim!

Oppdaga tilfeldigvis Siste akt av Klaus Hagerup og Nils Nordberg i kundebiblioteket. Hvorfor har jeg ikke hørt om denne kosekrimmen før?? Den er jo glimrende!

Det handler om: "Hamlet skal settes opp på Nationaltheatret, og det ligger an til en opphetet prøveperiode. Niklas Faber, berømt som førstebetjent Holmen på TV, skal spille skurken, kong Claudius. Dronning Gjertrud og Ophelia spilles av mor og datter, som er i dyp konflikt på grunn av det som skjedde med den unge kvinnens far for tre år siden. Nå dukker dette gamle mysteriet opp igjen, ved at noen sender merkelige budskap til datteren, Sofia. Stammer de fra et hevngjerrig gjenferd? Den nervøse unge kvinnen drives stadig lenger inn i frykt og mørke grublerier, stykket og virkeligheten blander seg, mennesker begynner å dø, og Faber forsøker å finne et mønster i det hele, mens handlingen, på og utenfor scenen, ubønnhørlig går mot siste akt."

Jeg ser for meg at Nordberg har bidratt med intrigen i denne boka, mens Hagerup står for den språklige utforminga. For her er det både overraskelser, grøss og lun humor. Og en aldeles fornydelig skildring av et voksent ekteskap. Flott lest av Nordberg.

Og jammen får en ikke oppdaert kunnskapene om klassisk dramatikk med det samme! Håper det kommer flere fra denne duoen. Gjerne med Niklas Faber.

Og morderen er...

Et av de mer intrikate Poirot-mysteriene jeg har lest. Forlaget sier:

"Kriminalforfatterinnen Ariadne Oliver er på besøk hos en gammel venninne i en småby. Her dumper hun midt opp i en tenåringsfest. En ung pike i selskapet har skrytt av at hun en gang har vært vitne til et mord. Så - under denne tilsynelatende så uskyldige festen - blir hun drept. Kan en morder ha tatt henne alvorlig og fryktet avsløring? Mesterdetektiven Hercule Poirot blir tilkalt."

Her nøstes det baklengs. Hvilke mystiske dødsfall har det vært i distriktet de siste årene? Hvilket mord kan piken ha vært vitne til? Ganske artig, faktisk. Kim Haugen leser godt, tenker det må ha vært en utfordring med Hercule Poirots evige aksent...

Menneskesynet er noe for seg selv. Også her kan en selvfølgelig nærmest se på folk om de er kriminelt anlagt eller ikke. Det er ikke rom for nyanser; enten er en pen og beskjeden og dermed snill, eller løgnaktig, høyrøstet og usympatisk og derfor gjerne både småkriminell og et fortjent offer.

Skulle forresten likt å være til stede på et selskap av denne typen i dag og sett hvordan moderne tenåringer ville reagert på å bli presentert for epleleker, se-din-kommende-ektemann-i-speilet og rosinsnapping. ;-)

Ferie i Eirabu, anyone?

Song for Eirabu er første bok (av to?) om verdenen Eirabu og søstrene Ragna og Berghitte. Skrevet av debutant Kristine Tofte. Dette er fantasy bygget på norrøne myter, akkurat sånt jeg liker! Og i alle fall når det er fortalt i et sånt fantastisk språk som her. Forlaget sier:

"For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte."

Historien er troverdig og karakterene ekte. Jeg har ingen problemer med å se for meg landskap, byer, hus og personer. Språket er et ganske arkaisk og ikke helt enkelt nynorsk som krever sin leser, men det passer perfekt til historien. Også er det så vakkert med alle disse ordene jeg ikke er helt sikker på om jeg forstår...

Det eneste jeg har å utsette er at det kan bli i overkant mange parallellhistorier. På det meste er vi vel oppe i den 7-8 settinger som skal følges samtidig. Jeg kunne godt tenkt meg en løsning med lengre strekk med hver fortelling og så heller ofre kronologien og gå tilbake i tid til de andre. Kanskje det hadde vært bedre om historien hadde blitt delt opp i flere bøker? Jeg kunne godt godtatt at Berghitte forsvant ut av historien fra Blåinn for å få hennes opplevelser samla senere...

Men dette er pirk i den store sammenhengen. Boka er flott! Anbefales!

Stål i ben og armer

For en som først og fremst forbinder Jonas Fjeld med Drammen i regn, var det kanskje på tide å gå tilbake til røttene. Eller ikke... Altså, dette er jo underholdende på sitt vis. Jeg flirte av hva som faktisk fikk passere for ikke så mange tiår siden ("hans ansikt var preget av to tilbedende hundeøyne", "som alle av sitt folk var han lumsk og svikefull") og doktor Fjelds imponerende skikkelse ("hans knusende never falt ned over slyngelens hode", "-Å, du har jo stål i hele kroppen!, sukket hun"). Men det blir liksom litt mye i lengden. Handlingen er et sammensurium av bankran og oppfinnelser og menneskejakt og gullgraving og jeg vet ikke hva. Og Fjeld går i hver eneste felle som blir lagt for ham, men redder seg ut med sin kløkt og sin styrke. Kunne han ikke heller vært en smule forutseende? Dessuten er lyden i denne innspillinga så varierende at det er vanskelig å få med seg alt. Nu ja. Jeg har i alle fall fått fylt et hull i min populærkulturelle dannelse.

Vakkert ubehag

Sarah Waters er en mester i skrive fram stemninger! Da jeg så vidt var i gang med The little stranger ville jeg helst ikke lese mer. For da ville boka ta fortere slutt...

Vi er på landsbygda i etterkrigstidens England med krigsskader, rasjonering og økonomiske nedgangstider for de rike. Landsbylegen får kontakt med det som er igjen av familien på det lokale godset og får selv se hvor håpløst det er å skulle ta vare på både gamle herskapshus og verdigheten når midlene ikke strekker til. Alle som har hatt ansvar for gamle hus (eller ganske nye for den saks skyld) kjenner følelsen av å bli motarbeida av huset. Feil etter feil etter slitasje dukker opp og det tar aldri slutt. Men her tar husets motstand også andre former. Det kan være et poltergeist. Eller er det eldstebarnet som døde så tidlig som ikke er fornøyd? Riktig grøssent blir det. Og det er mye pent å si om Walters, men snill mot karakterene sine er hun sjelden... Ny flott bok av en mine yndlingsforfattere!

Ruiner og ruiner, Fru Blom...

Ruinene av Scott Smith er en skikkelig tullebok! (Men ok, nettsida er kul!)

"Fire amerikanske ungdommer reiser på ferie til Mexico – en siste tur med gjengen før de flytter hvert til sitt for å studere. De tilbringer late dager på stranden og kvelder med fest og moro, men da broren til en av de nye vennene deres forsvinner, bestemmer de seg for å bli med og lete etter ham. Med eventyrlyst, lite bagasje og et dårlig tegnet kart begir de seg ut i jungelen med kurs mot noen bortgjemte mayaruiner. Men det som var tenkt som en spennende utflukt, forvandles snart til et intenst mareritt da ungdommene oppdager at ruinene gjemmer uante farer og grusomme hemmeligheter… Ruinene er en nervepirrende grøsser og en psykologisk studie av hva som skjer når mennesker presses til det ytterste av hva de kan tåle. Et klaustrofobisk jungeldrama som vil appellere til alle fans av kultboken The Beach eller tv-serien Lost."

Jeg likte The Beach. Boka altså, filmen har jeg ikke sett. Og denne når den ikke til anklene en gang. Knapt til stortåneglen, faktisk!

For det første er det ingen ruiner med i boka. Mayaruiner? Hvilke mayaruiner? Var inne på tanken at dette skulle handle om menneskelige ruiner. Hva er igjen av et menneske etter utålelige prøvelser? Men det ble jo bare tull, her syter folk og så dør de.

Masse blod og gørr her og jeg liker jo det, men skremmende? Nei! Grøss? Ikke ganske. Skrekk? Slett ikke. Bare ganske dumt etter hvert, egentlig.

Jeg har litt av hvert å utsette på oversettelsen, spesielt i begynnelsen av boka, men det er langt fra nok til å forklare elendigheten. Så hvis Stephen King virkelig har uttalt at dette er “Det nye århundrets beste skrekkroman”, lurer jeg mest på hvor mye han fikk betalt...

Sommerens lydbøker

Trollspeilet av Tom Egeland. Radioteater. Riktig god, denne. Spennende og grøssen. Men tapte seg litt mot slutten, det er ofte mer skummelt med det ukjente...

Dødens budbærer av P.D. James. Joa. Ufyselig person finnes død på utilgjengelig øy og morderen må være en oss! Ikke sikker på om jeg synes Anne Marie Ottersen er helt troverdig som den unge detektiven Cordelia Grey. Og jammen husker jeg ikke hvem som var morderen og hvorfor nå et døgn etter at jeg fikk løsningen! Ja ja.

Nesten død mann av Åke Edwardson. Ikke det mest sansynlige plottet jeg har vært borti, men miljø- og personskildringene er strålende. Og takk for inspirasjon til feriematlaginga fra detektiv Winter. :-)

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø. Liker sånne historier hvor en får se en situasjon fra flere sider. Som viser hvor ulikt vi oppfatter, forstår og tolker ting. Og hvor tilfeldig sammenhengene i livet ofte er...

Spill med ukjent motiv av Edith Ranum. Julia Tinnberg-opphenget mitt burde vel være alment kjent nå, så jeg sier ikke mer.

Bra bok!

Genesis av Bernard Beckett er en liten bok, men jammen tar den for seg svære temaer! Forlaget sier: "Det går mot slutten av det 21. århundret. Øyrepublikken lever i isolasjon fra resten av verden, som har gått til grunne som følge av grådighet, klimaendringer, krigsherjinger og pest. Innbyggerne i Republikken blir gentestet og tildelt passende samfunnsoppgaver. Alt er under kontroll helt til Adam Forde redder en jente opp fra sjøen. Flere år senere skal Anaximander ha eksamen om livet til legenden Adam Forde som levde fra 2058 til 2077. I løpet av de fem timene oppdager Anaximander at den historien hun har lært ikke er hele sannheten, og at Republikken skjuler en grusom hemmelighet."

Dette var ingen kjapp lest, kjapt glemt-bok. Det tar tid å lese den, på hver side er det problemstillinger som krever at du tenker over dem. Ubehagelige temaer og moralske dilemmaer. Er det alltid galt å drepe? Skal en alltid følge ordre? Kan en stole på autoriteter? Er det alltid rett å stille spørsmål ved det etablerte?

Språklig er den ikke så krevende, så jeg tror den vil være midt i blinken for ungdom på videregående som er midt i meningen med livet-fasen. Og alle som er mer eller mindre ferdige med den. Alle som tåler å tenke, egentlig... Slutten er nesten det beste med hele boka, men den har jeg selvfølgelig ikke tenkt å si noe om!