Sommerens lydbøker

Trollspeilet av Tom Egeland. Radioteater. Riktig god, denne. Spennende og grøssen. Men tapte seg litt mot slutten, det er ofte mer skummelt med det ukjente...

Dødens budbærer av P.D. James. Joa. Ufyselig person finnes død på utilgjengelig øy og morderen må være en oss! Ikke sikker på om jeg synes Anne Marie Ottersen er helt troverdig som den unge detektiven Cordelia Grey. Og jammen husker jeg ikke hvem som var morderen og hvorfor nå et døgn etter at jeg fikk løsningen! Ja ja.

Nesten død mann av Åke Edwardson. Ikke det mest sansynlige plottet jeg har vært borti, men miljø- og personskildringene er strålende. Og takk for inspirasjon til feriematlaginga fra detektiv Winter. :-)

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø. Liker sånne historier hvor en får se en situasjon fra flere sider. Som viser hvor ulikt vi oppfatter, forstår og tolker ting. Og hvor tilfeldig sammenhengene i livet ofte er...

Spill med ukjent motiv av Edith Ranum. Julia Tinnberg-opphenget mitt burde vel være alment kjent nå, så jeg sier ikke mer.

Radioteateret presenterer

Noen forutsetninger for at det skal bli virkelig bra krim-radioteater:

• aparte personligheter
• minst en person med merkelig, men forståelig!, dialekt
• nogenlunde troverdig intrige
• kule lydeffekter (brann og tråkking i snø og smellende bildører)
• musikk av gruppen... Rain (det har de jo alle sammen)
• Nils Nordberg som instruktør
• relativt jevnt lydnivå så en ikke får krampe i justere-lyden-fingeren
• skikkelig slemme skurker

Nå har jeg hørt Knut Gribb, Djevelbjørnen fra Dauingmyra av Jan H. Jensen og Spill i mørke av Edith Ranum. Tittelen sier vel det meste om den første. Det skal liksom være tittelen på en elendig stumfilm, men intrigen i hørespillet er ikke mye bedre. Alle skurkene heter Karl med beinet og Greven og politifolkene heter Jerven og denslags. Teit, men moro likevel.

Ranum stiller jo i en litt annen klasse. Men det morsomste denne gangen er egentlig at både skurken og det uskyldige offeret har samme navn som venninner av meg. "Åh, jeg hater det ludderet Birgitte!" og "Alle synes så synd på Beate, men hun er lumsk, sier jeg!" Ha ha!

Radiohelg

Har kost meg med nok to radioteaterinnspillinger de siste dagene. Den første av en gammel helt, John Dickson Carr. Jeg leste hans Sort messe så mange ganger da jeg var yngre at mamman min ble helt bekymra for meg. Dødstårnet er lagt til Skottland hvor Campbell-slekta skal møtes etter en onkels død. Spørsmålet er om han ble myrdet eller begikk selvmord? Han hoppa jo tross alt fra vinduet i et høyt tårn og rommet var låst på innsiden... Carr har blitt kalt mesteren av "det lukkede rom", og han gjør det ikke noe mindre mystisk denne gangen. Også er det jo litt romantikk, da. Og skotsk whiskey og spøkelser...

Litt annet miljø er det i Ekko fra glemte graver av Edith Ranum. Kriminalforfatter Julia Tinnbergs stykke skal settes opp ved teateret, og akkurat som det ikke var nok intriger der fra før, dukker det opp en mystisk person fra fortiden. Spennende historie med mange mistenkte og alt rulles forbilledlig opp til slutt. Og selv uten en interessant intrige ville skuespillerne gjort dette verdt tida. Sverre Hansen som den affekterte, infame og skarrende skuespilleren Stinius Aglem er en opplevelse. For ikke å snakke om Anne Marie Ottersen som kostymesjef Kit Raknes. Ei tøff snelle med standarduttrykk som "ma bare få parkert kjerra" og "snurp igjen, du'a". Dette er min første Julia Tinnberg-opplevelse, faktisk, godt det finnes fler!