Takk, min gode mann!

Jeg har tidligere erklært min kjærlighet til Radioteateret. Og gjør det gjerne igjen! Denne gangen er det Martin Beck og mannen som gikk opp i røyk det dreier seg om. Ok, plottet var noe stort tull. Mann forsvinner i Ungarn på 60-tallet og Beck avbryter ferien for å finne ham. Og det ender i et digert dramaturgisk mageplask. Men samma det, når en kan høre utsagn som "Ovnsbakt karpe? Mange takk, takk takk, min gode mann." og "Jeg holder Dem oppdatert via telex."! Alt med upåklagelig diksjon. Det er jo bare herlig!

(Så får noen andre ta for seg hvorfor i alle dager en har laget en oppdatert tv-Beck som har så lite med bokoriginalen å gjøre at det egentlig bare er navnet de har til felles. Det gidder ikke jeg, kjenner jeg.)

Gi ungene skrekk før skisporten tar dem!

Torsdag tilbrakte Beate, Stig Elvis og jeg dagen på Geilo, nærmere bestemt Hol ungdomsskole. Neida, vi gikk i barndommen, vi var faktisk på oppdrag for den kulturelle skolesekken. I to åttende- og to niendeklasser fikk vi en hel skoletime på å presentere nye bøker. Moro!

Vi delte presentasjonen i to; først våre personlige favoritter, så en "hvis du likte Twilight"-del. "Vet du ikke hva du skal lese etter Twilight? Fortvil ikke, vi kommer til unnsetning!" Vold og skrekk til Geilo-ungdommen...

Alt i alt fikk kidsa høre om disse bøkene:

• Dødslekene av Suzanne Collins
• Slam av Nick Hornby
• Bittet av Hilde Hagerup
• Gone av Michael Grant
• Historikeren av Elizabeth Kostova
• La den dette komme inn av John Ajvide Lindqvist
• Tiendeofferet av Holly Black

Var elevene entusiastiske? Sånn passe. I all fall så de sånn ut. Men vi pleier å avslutte våre presentasjoner med avstemning etter følgende regler (alltid like inspirerende presentert av Beate):

1. Alle må stemme på alle bøker! (Eller, egentlig stemmer de jo over presentasjonene og dermed våkner konkurranseinstiktet i oss presentører...)
2. Det gjelder lærerne også!
3. Tommel opp = glimrende bok! Beste boka i verden! Jeg vil lese denne! Yess yess!
4. Tommel ned = nei og nei! For noe søl! Denne bok er rompe! Faktisk er jeg fornærma over at dere i det hele tatt tok den med!
5. Om det er rom for å tvile? Å ikke stemme? Absolutt ikke!

Og i denne runden kommer det tydelig fram at elevene har fulgt med... :-D La meg bare i all beskjedenhet nevne at jeg (med Gone) vant overlegent i to klasser! (Ok, Dødslekene vant i de to andre. Den var ikke min...)

Men all ros til søte, kule, freidige og engasjerte elever. Dessuten må jeg nevne at maken til mottagelse har ingen av oss opplevd før. Vi ble møtt i døra av verdens hyggeligste lærer som fulgte oss rundt til timer og klasserom, serverte lunsj, viste fram biblioteket og ønsket oss hjertelig velkommen tilbake. Takk!

Noen avsluttende ord om stedet. Du vet du er på Geilo når

• hotellet ser ut som hyttevarianten av danskebåten. Nedslitt trehvitt og fake rosemaling over det hele
• det er et digert hull i sentrum ("finanskrisehullet")
• det er salg på merkeklær pga et kommende skirenn...
• du ser hotell, hotell, hytter, hotell, camping, hotell, hotell, men ikke et eneste bolighus
• det ikke ligger ølflasker slengt i skogkanten, men sjampanje...
• det faller helt naturlig å innta trutmunnpositur når du bli fotografert ved elva

Har vi lyst til å komme tilbake? Yeah, baby! (Og skulle noen ha lyst til å se flere bildebevis fra ekspedisjonen, ligger de her.)

Mørketall

Har lenge tenkt at jeg burde lese noe av Arne Dahl. (Neida, han er ikke norsk, bare svenske med merkelig pseudonym.) Så da det lå en lydbok av mannen inne på nabokontoret og formerlig ropte på meg, måtte jeg jo snike den med meg.

Og siden dette var i begynnelsen av påsken, kunne det egentlig ikke passe bedre. Dette er en skikkelig, tradisjonell krimhistorie. Ung jente forsvinner fra skoletur i de svenske skoger. Ingen har sett noe og ingen tror noe for alle skjønner jo at en ikke egentlig kan kjenne ei 14 år gammel jente... Politiet (med sine egne personlige problemer, selvfølgelig, dette er moderne krim) ankommer og får både forvirrende og underholdende vitneforklaringer og teorier.

Så begynner en ny sak. I Stockholm. Og vi som har lest en del krim, skjønner jo at disse sakene skal kobles sammen etter hvert. Så umulig det enn må virke. Og det er da det begynner å ta av. Det var selvfølgelig ikke en enkel kidnappingssak, dette. Det er svære greier det dreier seg om! Historiske hendelser og hemmelige brorskap av både den ene og den andre sorten. Så sannsynlighetsfaktoren synker drastisk. Men gjør det egentlig noe? Så lenge historien er god og det er spennende å følge med? Jeg synes egentlig ikke det. Lurer på om det er flere Dahl-lydbøker i kundebiblioteket...?

Faglig aggressivitet

Dette er en forsinka bursdagsgave til Wenche. Et forbilde for oss alle!

Syvende sønn av syvende sønn osv

Ser til min store forbløffelse at jeg aldri har beæret Septimus Heap-serien til Angie Sage med et skikkelig blogginnlegg før. Skam seg!

Takket være Ønskebokleser mm Tonje, ble jeg oppmerksom på denne bokserien. Som jo selvfølgelig er ment for adskillig yngre lesere enn meg, men det har da aldri stoppa meg før! Bøkene handler om den unge magikerlærlingen Septimus Heap (som faktisk blir erklært død i begynnelsen av bok 1, og det er jo en original vri!), hans tallrike og lettere eksentriske familie, vennene Jenna (prinsesse) og Bille (vakt i skriptoriet) og en mengde magikere, spøkelser, rotter, drager (ok, bare én) og andre mer eller mindre veltilpassede vesener. Høres det barnslig og rotete ut? Da er det min feil, for dette er virkelig god og original fantasy. Og så er det mye humor her, det er en ikke bortskjemt med i denne genren!

Nå har jeg akkurat avslutta bok nr fire, Toktet. Septimus sliter som vanlig med å gjøre ypperstemagiker Martha Overgård fornøyd samtidig som han skal være unggutt og få gjort alt unggutter vil og skal. Dessuten vet han jo at broren Nicko og Snorre er fanget i en annen tid, noe han selvfølgelig må få gjort noe med. Men andre har skumle planer...

Alle har ikke vært like fornøyde med denne boka, men ikke hør på dem! I løpet av de to dagene som har gått siden jeg ble ferdig med boka, har jeg flere ganger tatt meg selv i å glede meg til å gå inn i Heap-universet igjen. Bare for å bli skuffa over at jeg må vente på neste bok... Kosekosekoseboka!

Men... menn?

Det er noe med kjønnsforskjeller... Noen skal ha det til at det ikke er noe biologisk grunnlag for at kvinner og menn ikke oppfører seg likt i på alle sett og vis. Noen skal ha det til at biologi er forklaringen på alt. Noen mener at kvinner er snille, milde og fredelige av natur og at verden ville blitt et bedre sted om kvinner styrte. De siste har ikke lest Y : the last man... Det er omtrent nå. Det er en helt vanlig dag. Det vil si, det var i alle fall det for et par minutter siden, nå er alle mennene døde. Og alle guttene. Og alle pattedyrene av hankjønn. Alle guttefostrene. Alle sædcellene. Alt med Y-kromosom... Sånn begynner tegneserien av Brian K. Vaughan and Pia Guerra. Men som tittelen røper; det er én mann igjen. En mann og hans ape. Og da er vi i gang. For hvordan reagerer verdens kvinner når alle menn er borte? Etter at det første sjokket er over og likene kjørt bort? Noen fornekter selvfølgelig alt og blir de mest ultrafeminine husmødrene verden har sett. Noen mener naturen omsider har ordnet opp. De fleste tar tak der det trengs, menn eller ikke, det blir problemer når halve verdens befolkning forsvinner. Men hva når ryktet sprer seg om at finnes en mann? Vender kvinnene seg til ham og forventer ledelse? Ikke ganske! Amasonene vil drepe ham, han er naturens siste feilskjær. Alle nasjoners militære (der leder Israel, gitt, noe får de igjen for kvinnelig verneplikt) vil ha ham for å sikre egen overlevelse. Og diverse forskere vil ha tak i ham for å finne ut hvorfor akkurat han, som ikke nødvendigvis er et prakteksemplar av en mann, overlevde. Men hva vil mannen? Han vil finne sin forlovede. Naive stakkar... Uansett, Y : the last man er et epos av en tegneserie, ikke mindre enn ti bind. Den er både tankevekkende, spennende, morsom, provoserende og imponerende. Løp og lån! :-)

Fysikk, filosofi og homeopati

Herr Ys endelikt... Bare tittelen er jo kul nok! :-)

Denne boka leste jeg egentlig fordi en venninne ga den opp. Og da måtte jo jeg prøve meg, selvfølgelig. Jeg kan aldri si nei til en utfordring... Og jeg er ikke akkurat opptatt av realfag. Jeg blir sur av å måtte lese avsnitt flere ganger for å forstå det som står der. Så hvordan kan da en kvasifilosofisk tenkeroman med kvantefysikk-innslag være helt min greie, da? Nei si det, men sånn viste det seg i alle fall å være. Altså. En sær, fattig vegetarianer-litteraturstudent med tvilsom bakgrunn kommer over verdens mest sjeldne bok. Spørsmålet er: Hvis du visste at bok var forbannet... Ville du lese den? Ja! Ja, det ville jeg! Og det ville hun! Og dermed er vi i gang med parallelle virkeligheter og mulige universer og sannhet er språk og språk er materie og tiden finnes jo egentlig ikke og skumle agentmenn og sexy, frafalne prester og musenens guddom. Hei, hvor det går! Om det ender godt? Aner ikke! Er det forvirrende? Absolutt. Og er det lesverdig? Definitivt!

Nå må jeg ut og finne vievann...

Jenteloven

Dette er rett og slett en sterk bok! Saga (flott navn, forresten) flytter ufrivillig fra far på landet til mor i byen. For en 16-åring kan det være vanskelig å finne nye venner, og som leser forstår jeg godt at hun velger de ikke helt stuereine jentene når de tar kontakt. Det er i det hele tatt tingen her; jeg forstår så godt hvorfor Saga tar de valgene hun gjør. Jeg er enig i at hun ikke kan gjøre noe annet der og da. Gang på gang. Selv om både hun og jeg ser så alt for godt at hun kunne gjort det anderledes. Sånn i ettertid... Det er derfor denne boka blir en så sterk leseropplevelse at det nesten blir ubehagelig, jeg lever meg sånn inn i Saga og hennes opplevelser at når ting virkelig begynner å gå galt, er jeg helt inne i det. Og får nærmest vondt i magen. En glimrende andrebok fra Münch, måtte den nå mange!

Kaldt...

Min med-Ønskebok-redaktør, Åse Kristine, har en svært smittende fascinasjon for Svalbard. (Jeg kan garantere at interessen aldri kommer til å bli noe mer enn teoretisk for min del, jeg liker jo verken snø, ski eller mørke...) Det er en av grunnene til at jeg ga Hollendergraven av Monica Kristensen en sjanse. Hadde ikke stor tiltro til damens skriveferdigheter, men ble gledelig overrasket! Ok, boka er ikke perfekt. Den begynner bra med gode skildringer av aparte personligheter på polarcruise, men i det vi blir kjent med dem, forsvinner de ut av historien... Etter en litt død periode, tar så boka av for alvor. Og det er da det skjer! Jeg hadde kløna med innlegginga på IPoden og boka stoppa akkurat i det "han hadde lyst til å skrike høyt. Han hadde lyst til å løpe inn på oppholdsrommet for å finne noen han kunne fortelle det til! [...] Dette kunne ikke være tilfelle..." og jeg ble smått desperat! Men fiksa det i går kveld og fikk løsningen på morgenbussen i dag. :-) Det er også litt detaljrusk som petimetere som meg finner irriterende; det er faktisk forskjell på å skrive noen ut fra sykehuset og på å friskmelde dem (etterforskere med så store frostskader at de har vondt for å gå, er ikke til så mye nytte) og en revolver blir ikke til en pistol i annenhver setning. Men dette tilgir jeg så gjerne. For plottet er interessant småmakabert og skildringene av Svalbard gjør at til og med jeg skjønner at det er noe helt spesielt fantastisk med både lys, natur, miljø og folk der. Skal høre mer Kristensen, gjerne lest av Ola G. Furuseth.

Flott film!

På torsdag var jeg på Menn som hater kvinner på kino. Hadde jo lest boka og var SVÆRT spent på hvordan dette skulle bli på film! Særlig Lisbeth Sallander-karakteren. Hadde sett et par tv-intervjuer med skuespilleren og tenkte at de nok hadde valgt rett, men at troverdig kunne hun ikke bli. Det er jo så vidt karakteren er troverdig i boka, og det krever adskillig mer på film. Men jeg ble bare så vanvittig imponert! Ikke én gang under filmen tenkte jeg på at dette var skuespillere (jeg blir nærmest voldelig når noen under filmer kommenterer at "De spiller jammen godt!". Jeg vil ikke minnes på at det er fiksjon, for pokker! Hvor blir det av innlevelsen??), jeg så Lisbeth Sallander som den skadeskutte personen hun skal være, og Ble helt satt ut av de øynene hennes et par ganger. Tenkte: "Håper ikke hun kommer etter meg..." :-) Dette var rett og slett en skikkelig god film. Anbefales!

Og da jeg kom hjem, begynte akkurat programmet om Stieg Larssons forfatterskap og tvisten mellom hans samboer på den ene siden og hans far og bror på den andre. I og med at Larsson ikke skrev noe testamente og at han og hans samboer gjennom tredve år ikke var gift da han døde, arva familien alle penger og rettigheter. Inkludert halvparten av leiligheten hun bor i. Rettferdig? Neppe! Og når broren presterer å komme med utsag som "Det å ikke skrive et testamente, er også en bevisst handling, han ønsket ikke at Eva skulle arve." og "Vi får nok så hard medfart fordi vi har baller. Det har ikke hun." er det ikke så vanskelig å velge side i denne saken...