The final countdown!

Som jeg har venta på den siste boka i Dødslekene! Den etterlengtede heter Mockingjay (for jeg fikk låne den på engelsk av snillesnille Beate!), Fugl Føniks på norsk. Bok én var fantastisk, bok to fulgte opp, ikke rart jeg venta store ting av bok tre! Og er jeg fornøyd? Nesten... Denne bar mye preg av å skulle oppsummere de to forrige, synes jeg. Og slutten var gitt, det kunne nesten ikke gå noen annen vei, og da var jo det spenningsmomentet borte.

Men det som skuffa meg i denne, var at jeg synes forfatteren trakk seg. Der hun før lot personene sine lide seg gjennom den ene forferdeligheten etter den andre til vi lesere nesten ikke kunne sitte stille mens vi leste, blir mye gjenfortalt her. Katniss, vår heltinne, tilbringer nesten mer tid på sykestua enn i felten. Og i mellomtiden løses flokene opp. Det blir liksom litt... feigt?

Og at jeg ikke er spesielt glad i lykkelig kjernefamilie-epiloger er kjent for alle jeg har diskutert Potter 7 og Pirates of the Caribbean med, men det skal jeg ikke si mer om her. Får være grense for spoilere!

Men er boka god? Hadde jeg ikke sammenlikna den med de foregående i serien, ville sikkert synes det. Men det er jo umulig... Nå skal jeg lese hva andre bloggere synes, har venta litt med den.

Veien til Perdition

Ante jo ikke at filmen (som jeg for øvrig ikke har sett) bygget på en tegneserieroman! Men sånn er det altså. Begått av Max Allan Collins og Richard Piers Rayner. Og for en tegneserie det er!

Det handler om Michael O'Sullivan, sønn av leiemorderen Engelen og hvordan han og faren rømmer fra mafiaen etter at mor og lillebror er drept. Eller rømmer og rømmer, faren er minst like opptatt av å hevne seg på mafiaen ved å ødelegge de innbringende gesjeftene deres. Og målet er å få sønnen til moras slektninger i Perdition. Og dette er jo umulig å oversette, men det er en flott dobbeltbetydning her, Perdition er både et stedsnavn og det engelske ordet for evig fortapelse. Symbolikken ligger blytung...

Fantastisk uttrykksfulle tegninger i svart/hvitt. Sterk historie. Denne anbefales virkelig!

Yess!

Jeg var overvettes begeistra for Dødslekene. Og tilsvarende bekymra for at bok nr to ikke skulle klare å følge opp. Men da den ene etter den andre skrev begeistra blogposter om Opp i flammer, kunne jeg ikke få fatt i den fort nok. Og nå, omsider!, har jeg lest den. Og slutter meg til koret av hyllester!

Det er nesten umulig å si noe om denne boka uten å røpe for mye. Men kjære Aud har gjort det aldeles glimrende, så jeg overlater like godt ordet til henne!

Løp og lån!

Dødsspennende!

Ny favoritt! Dødslekene av Suzanne Collins er både nervepirrende, samfunnskritisk, original og... og... FANTASTISK!

Kort fortalt: Etter krig og naturkatastrofer er det bare et lite landområde igjen av dagens Nord-Amerika. Innbyggerne sliter og sulter og blir holdt nede av et liten herskende overklasse. For å demonstrere makt, arrangerer herskerne de årlige Dødslekene, hvor to utvalgte ungdommer fra hvert distrikt (24 unger i alt) møtes på en manipulert arena og må kjempe til en står levende igjen. Grusomt? Det blir verre når en vet at det hele direktesendes på TV som underholdning...

Dette er visst Gyldendals nye ungdomssatsing. "Den nye Harry Potter!" Hørt det før? Men denne gangen kan det faktisk ha noe for seg. Jeg leste boka i ett jafs og måtte hyle litt da den var ferdig... Gi meg mer! Og det kommer. Selvfølgelig!