Liket i biblioteket

Den unge damen med det platinablonde håret blir funnet død på kaminteppet i Oberst Bantrys bibliotek. Hvordan skal det nå gå med den aktverdige oberstens rykte? Hva skal hans kone tro? Og hva med naboene? Det er enda godt Miss Marple finnes i området og ved hjelp av genrell forstand på slitte kjoler, avbitte negler, likheter med niesen til slakterens sønn og unge pikers tankesett kan rydde opp til alles tilfredshet. Og de pårørende? Nei, sånne forstyrrende elementer slipper en heldigvis forholde seg til når det handler om de gode, gammeldagse, hyggelige mordene hos Agatha Christie!

Dette er kosekrim på sitt beste, godt lest av Torgeir Reiten. Men det er noe med disse lydbokoppleserne og tonefall... For er det ikke litt rart å føle seg som en utslått boxer? Jeg trodde det var mer denne typen det dreide seg om, men det er kanskje bare meg... :-)

Tokya-mania

Jeg har altså så sans for Natsuo Kirino. Det begynte med geniale Ute, som jeg i sin tid kjøpte inn til biblioteket for å det superkule coveret på påskekrimutstilling. Så måtte jeg jo lese den også. Utrolig spennende historie, og ikke mindre spennende for oss vest i verden å få innblikk i noe så ukjent som japansk dagligliv. I vår leste jeg Grotesque som jeg fikk av min kjære venninne Inger. Blogget om den her. Jeg hadde altså store forventninger til Real World som jeg kjøpte på bibliotekavdelingas studietur til London i desember. Og dermed ble vel fallhøyden litt for stor...

Handling: It all starts with the sound of glass breaking. Toshi hears this, but her friends assure her that it was probably nothing and that she shouldn't worry about it. When she leaves to head over to her cram school she sees Worm, the boy from next door where the sound of glass breaking came from. She feels like something is wrong, but Worm tells her that she is probably imagining the sound. She wasn't. Turns out that Worm killed his mother with a baseball bat and is now on the run. He also swipes Toshi's cell phone and bike while she's in school. With Toshi's cell phone in his hand, Worm calls up her friends, Terauchi, Yuzan, and Kirarin. Each girl gets sucked into this mess and after this experience; the four friends will never be the same.

Dette burde jo være mer en interessant nok, særlig med Kirinos evner til person- og miljøskildring. Men det treffer liksom ikke helt. Jeg får verken sterke sym- eller antipatier for disse unge menneskene, ikke når de skryter av sine blodige gjerninger og heller ikke når de dykker ned på sjelens grunnvann i sin tenåringsangst. Og da er det liksom ikke så mye poeng...? Nei, bedre lykke med neste bok, jeg gir ikke opp så lett!

Lytt til radio!

Jeg elsker radioteater! Og Avdøde ønsket ikke blomster er ikke noe untak. "Men det vet du da, din tøysekopp. Får jeg tenne en sigarett?" Det er bare så kult!

Hva er sant? Og er det egentlig så farlig?

Nicolaj Frobenius' blanding av selvbiografi og roman, Teori og praksis, gjør seg virkelig! Også på lydbok, selv om jeg da gikk glipp av bildene fra det Frobeniuske familiealbum. Til gjengjeld får jeg forfatteren (og hovedpersonen?) rett i øret i og med at han leser selv. Også så godt som han leser! Jeg har humra godt over lille Nicolajs betraktninger av livet på Rykkin og spesielt innenfor egen familie. Det er noe med barnets perspektiv, som selvfølgelig her iblandes en voksens observasjonsevne, som fungerer så godt her. Et favorittsitat fra denne delen (etter hukommelsen, jeg hører tross alt lydbokversjonen): "-Jeg har aldri møtt en voksen som ikke har latt seg lure! -Men er det ikke bedre å bli enige? -Du kommer aldri til å bli til noe!" Men ettersom den lille gutten vokser til og oppdager at livet slett ikke er så enkelt, blir det mindre humring. Det er mye sårt og vondt, men samtidig så mye livsbejaende over denne historien. Og humoren blir definitivt ikke borte, Nikolajs periode som pønker, inneholder mange gullkorn. Pønkegutta legger for eksempel til seg en deilig måte å snakke på, de pugger fraser fra Salomonsens konversasjonsleksikon, og snakker som eldre, belevne herrer. "Jeg er i mitt livs form, broder". "Ingenlunde". "Jeg gremmes!". (Minner meg om et til nå beste russekortet jeg har sett (og etter 13 år i videregående har jeg sett en del), nemlig: "Å gubevarramævæl, for et fint vær! Jeg tror jeg må ta meg en pjolter." Du ruler fortsatt, Tom! :-) ) Dette handler jo om å vokse opp i drabantbyen. Med alt det innebærer av nysgjerrige naboer, konformitetspress, trygghet, nærhet til venner og skole og frykten for/trangen til å skille seg ut. Jeg har hørt rykter om at det ble sterke reaksjoner på boka da den nådde dit, men har ikke kunnet finne noe om det. Stemmer det, er det bare å slå fast at Rykkinfolk er usedvanlig hårsåre! Også burde jeg mene noe om hvor mye og hvordan musikk kan brukes i lydbøker uten å forstyrre historien, men det vet jeg ikke om jeg er helt enig med meg selv om ennå...

Humre humre

Har du ikke lest Jasper Fforde før, er det jammen på tide! Mannen bringer den absurde humoren opp på et bokstavelg talt litterært plan. Min siste erobring, The big over easy, er en... krim? I all fall er plottet som følger; Humpty Dumpty (Lille Trille) blir funnet knust og død nedenfor veggen sin (det er bare på norsk han sitter på en hylle) og Nursery Crime Division settes øyeblikkelig på saken. Når det så viser seg at fotpleiefabrikanter og -produkter spiller en sentral rolle, er det klart at vår ubestikkelige helt, Jack Spratt, får en usedvanlig intrikat sak å bryne seg på.

Du begynner å se tegninga? Dette er godt gammeldags britisk nonsens med haugevis av språklige og litterære finesser som er så superteite at det ikke går an å la være å fnise. Et språksitat:

"He also thought that "abbreviation" was too long for its meaning, that "monosyllabic" should have one syllable, "dyslexic" should be renamed "O" and "unspeakable" should be repelt "unsfzpxkable"."

Det gjøres godt og grundig narr av de klassiske, intrikate krimfortellingene:

"I deviced a forensic technique which I call cake-crumb scatter identification. This works on the principle that if someone eats cake while talking, the crumbs are ejected from the mouth at different rates according to the syllables of the words spoken. By analysing the pattern of crumbs on the tablecloth, I was able to deduce that the conversation was not about the weather as Mrs Pitkins claimed, but the subject of the misdiagnosis of botulism poisoning..."

Hvis du ikke i det minste humra litt av dette, er du håpløs og fullstendig uten humor! Hvis du derimot likte det du leste, bør du kaste deg over Ffordes The Eyre Affair som i alle fall jeg synes er enda festligere enn denne!

Pilotens plage

Fløy fra Stavanger til Oslo i går. Forbilledlig kjapp innsjekking, men sikkerhetskontrollen hadde en kø herfra til h.... Hvorfor må så mange folk ut og fly på en onsdags ettermiddag? Kan de ikke holde seg der de hører hjemme? Og la meg slippe kø?? Sikkerhetskontrollen på Sola er svært samvittighetsfull. Jakke i én plastkurv, pc i en annen, sekken i en tredje. Den lille plastposen som lar alle få se at jeg heller kjøper ny leppepomade enn å lete i bunnen av veska, fikk allernådigst ligge sammen med jakka.

• Var dette min jakke?
• Var det noe i lommene?
• Var det noe ekstra i sekken?

Og smiler sikkerhetsvakten av mine sjarmant vittige svar? Nei, tenk... Ja, jeg synes sikkerhetskontroller er en plage. Og at logikken når det gjelder hva en får ha med seg, brister på alle punkter. Men jeg finner meg i det. Klager forbausende lite. Men én ting forstår jeg med rett og ikke slett ikke på; Hvorfor må pilotene gjennom sikkerhetskontrollen?? Jeg har kommet fram til følgende mulige svar:

1. Det er så moro å lage litt lengre kø
2. Når pilotene står stille, får flere mulighet til å beundre de stilige uniformene
3. Flyplassen skal vise at i sosialdemokratiet Norge gjør vi ikke forskjell på folk. I alle fall ikke når det gjelder yrkesvalg og uniformering...
4. De sikrer at pilotene ikke får med seg dansebandmusikk de kan spille over høytaleranlegget i flyet og torturere passasjerene med.

For dette kan da faktisk ikke ha med vår sikkerhet å gjøre? Jeg mener, hvis pilotene skulle få for seg at de vil drepe oss, trenger de liksom ikke smugle med seg sprengstoff for å styrte flyet?! Nei, til noe overbeviser meg om noe annet, heller jeg til svaralternativ 4!

Mentol??

Siden jeg begynner å bli gammel og skrøpelig, ble jeg selvfølgelig forkjøla etter den lettere utagerende nyttårsfeiringa. Og natt til lørdag våkna jeg av vondt i øret. Det er skummelt, det! Jeg har hatt øreverk én gang (som jeg kan huske, i alle fall), for en åtte, ni år siden, og det var bare SÅ vondt! Trava rundt hele natta og tygde smertestillende som ikke hjalp. Fysj! Så lørdag var det bare å komme seg ut og kjøpe nesespray. På apoteket. (Jeg er jo som nevnt litt gammel, så jeg klarer ikke helt å innfinne meg med at denslags nå finnes på Rema.) Blid og fornøyd plukker jeg med meg en sånn liten pakke, betaler og reiser hjem for å åpne de stakkars øregangene mine. SJOKK! Jeg hadde ikke jo ikke lagt merke til den lille teksten som fortalte at dette produktet inneholdt mentol. Mentol? I nesespray?? Det kjentes ut som nesegangene, bihulene og den øverste delen av hodet skulle etse bort! Jeg måtte hoppe rundt og pipe til det ga seg. Og det fortsatte jeg med hver gang jeg spraya helt til jeg fikk tak i den gode, gamle typen.

Og da lurer jeg på; HVORFOR? Hvorfor finner noen på å lage et sånt produkt? Og hvem i alle dager kjøper det? Hvem har så bedøvede luftveier at de kan velge å spraye mentol opp i nesene sine? Jeg finner bare ett svar: De som bruker store mengder kokain! Så fra nå av; dersom du ser noen kjøpe, besitte eller benytte mentolnesespary, kan du trygt varsle politiet.

Den mørke middelalderen

C.J. Sansoms bøker om Matthew Shardlake må bare leses. Av alle! I alle fall alle som liker historie, England, krim eller gode miljøskildringer. Eller all of the above. Jeg ble akkurat ferdig med bok nr to; Dark fire. (Bok en, Dissolution, leste jeg i sommer, men den ble bare summarisk blogget.) Mens den første var noe tung å komme inn i og lot meg føle at jeg egentlig visste alt for lite om England på 1500-tallet, er Dark fire spennende fra side én. (Og ikke følte jeg må dum heller, men det kan jo ha å gjøre med at jeg altså har lest den første boka...) Vår pukkelryggete advokat-helt må nå løse to saker på svært kort tid. To svært ulike saker, der det i den ene dreier seg om å redde en ung pikes liv, står det i den andre om rikets sikkerhet. Men den første er nesten mer nervepirrende enn den andre... Det jeg liker aller best med disse bøkene, er skildringene av England, og spesielt London på 1500-tallet. Ikke bare hvordan det må ha sett ut, føltes og luktet (ikke alle kapitler egner seg til frokostlesing...), men like mye hvordan folk tenkte, hvilket syn de hadde på rettferdighet, menneskeverd og religion. Er det rart jeg ikke får gjort noe fornuftig når det finnes så gode bøker??

Gerard Way

er en stor helt her i familien, men det har til nå hatt mest med det musikalske å gjøre. Så viser det seg også at mannen kan lage tegneserier! The Umbrella Academy måtte derfor kjøpes inn og puttes i største-fan Ylvas julekalender. Og så fikk mor også låne den etter hvert... Novellene bak i heftet var nesten det beste, og bør egentlig leses først, da er det lettere å komme inn i hovedhistorien. Og det minner om X-men. Og om andre ting i liknende genre som vi liker godt. Og skurkene har nesten noe Batman-fantastisk over seg. Jada!

Og om ikke dette er nok til å overbevise, finnes det også überkule Umbrella Academy-jakkemerker! Løp og kjøp! :-D

Det er kommer vel ikke som noen overraskelse

om jeg nå erklærer meg som fan av Arnaldur Indridason? Jeg har skrytt uhemmet av opptil flere av bøkene hans før. (Selv om jeg ser at jeg visstnok har forbigått Vinterbyen i stillhet. En skandale! Dette er virkelig en god bok som viser at Island har mange av de samme utfordringene som sine større medland og ikke er noe antikvarisk lite Snorre-sted.) Røsten er kanskje ikke hans beste, men den er jammen langt over det meste annet innenfor moderne nordisk krim likevel! :-)

Flotters! (OBS! Mulig spoiler!)

Og der ble jeg ferdig med Jeg er brødrene Walker av Jan Kjærstad. Inrømmer at det har tatt tid. Det er nok mer handlingsdrevne bøker som er min greie... Overflatisk? Næsjda. Bare litt utålmodig av natur.

Men anyhow, denne boka var jammen verdt innsatsen! Til å begynne med skjønte jeg ingen ting. Hva var det som hadde skjedd med Andreas? Hvilken hendelse på Slottsplassen ble det henvist til? Og hvordan var egentlig dette med ma-ma-ma-Mia? Men så faller alle brikkene på plass sånn litt etter hvert. Og en venner seg til å vente på betydningen av det som dukker opp. Følte meg riktig smart, jeg, ettersom jeg forsto både det ene og det andre. :-) De første gangene "han som hadde vært brødrene Walker, men nå bare var Odd Marius Walaker" dukka opp, ble jeg bare irritert, dette hadde ikke noe i historien å gjøre?? Men så har det jo det. Riktig spennende ble det! Og ikke ble jeg grinete av den åpne slutten heller.

Men er dette en oppvekstroman sånn som forlaget påstår? Slett ikke! Dette er en roman om menneskets muligheter, om å se dybden og bredden i livet og om å gripe mulighetene. Uansett alder. Riktig flott, var den! Men nå skal jeg lese noe spenning...

Godt nytt år!

Og jeg har alltid nyttårsforsetter! I år:

1. Jobbe mindre
2. Bruke mer tid på gjøre både meg selv og mine nærmeste glade (jmf punkt 1)

Om jeg klarer det? Se rapport på dette sted om et års tid... Og se hva for noen tullete bilder som dukker opp bare en søker på nyttår! Et nyttårsforsett til: Spise mer sjokolade! Pokker heller....