Super!

Jeg er fan av Endre Lund Eriksen! Ikke bare er han en av landets morsomste forfattere, han klarer alltid å ha en alvorlig undertone i tekstene sine uten at det noen gang blir overpedagogisk eller klamt. Både Pitbull-Terje, Førstemann som pissa på månen og En terrorist i senga har tidligere gjort meg nærmest lykkelig.

Etter Beates overstrømmende presentasjoner og Elis småmas, skulle jeg nå gi meg i kast med mannens siste verk, Super. Boka handler om Julie, 15 år, som skal bli The queen of the world. Hun har ei uke på seg, mor og far er i Syden og hun har ringt leiren og sagt hun er syk. Ei uke alene hjemme. Til å få gjort alt det hun har vært redd for; gå på klubben, kysse, balansere på brua, kjøre bil, få tatovering... Det er ikke småtterier. Særlig ikke for Julie som er blind. Og det er jo dette som er genistreken. En blind hovedperson behøver ikke være mer forsiktig, usikker eller sjenert enn andre, men hun er definitivt mer sårbar. Julie kan ikke alltid vite hvor hun er, hva som er i nærheten, hvem som følger etter henne. Og det gjør denne boka enda mer spennende enn den ellers ville vært. For det er både spenning, humor, romantikk og uhygge i mengder her.

Boka er skrevet på oppdrag av NLB, og blinde ungdommer har vært inne som konsulenter. Det har sikkert bidratt til å gjøre den så troverdig som den er.

Jeg hørte lydboka, lest av Lena Kristin Ellingsen. Oppleseren bruker en dialekt jeg sleit en del med i begynnelsen. Jada, jeg vet at Eriksen er nordfra, men i mitt hode er bøkene på bokmål. Og her snakkes det en brei variant jeg faktisk hadde litt trøbbel med å forstå innimellom. "Ei buks"? Ååååå... bukse... Sikkert bare jeg som er uvant med det, men likevel...

Forresten skulle det ikke forunder meg om det blir bråk rundt denne boka om den blir kjent blant landets mer konservative foreldre og lærere. Eriksen er nemlig en av dem som ikke lar seg sensurere av dem som er fintfølende på ungdommens vegne, men lar historien få ha de elementene og det språket som er nødvendig for at den skal kunne fortelles på en god måte. Og bare fordi en er blind, betyr da ikke det at en ikke kan ta i, både på den ene og den andre måten? Det er jo nettopp det som gjør denne boka super!

Voldemort can't stop the rock!

...og andre tilsvarende wizard rock-låter høres jevnlig fra barnerommet hos oss. Som de fleste sikkert har fått med seg, barnet mitt er Potter-fantast. Fullstendig fortapt. Ja ja... Ikke så rart da, at hun måtte få lese Jon Ewo sin 17 bud for et grenseløst lykkelig liv først av alle her i huset. Men nå har mor også fått lov.

Boka handler om trollmannsrockeren Viktor som blir sendt til Lykkelund Humanistiske Profesjonsskole for å komme bort fra trollmannsrocken, som mora hans tror er strake veien til satanisme og undergang. På denne skolen heter fagene sånt som Fantasi 1 og Framtid 3. Er det rart han vil bort?? Men han er ikke den eneste, snart oppdager han at det er jente, hans drømmers Hermine!, som foretar den ene halsbrekkende sabotasjeaksjonen etter den andre. Og det er da det begynner å bli virkelig spennende… Selv om Ewo skriver i mange ulike genre, er det en ting som pleier å gå igjen, den syke Ewo-humoren! Og den er så absolutt til stede her også. Hvis du føler at du trenger litt inspirasjon når det kommer til kreativ utskjelling, er dette boka for deg! (Jeg hadde i alle fall ikke kommet på agurkpikk, kvisehaug og spygrøt akkurat når jeg hadde mest bruk for det.)

Jeg liker denne boka, men kan nok være enig med denne usedvanlig originale anmeldelsen i at den kanskje er litt ufordøyd. Jeg hadde ikke reagert på det om ikke forfatteren hadde lagt til et etterord hvor han sier at han i boka har villet problematisere begrepet "frihet" og oppfordrer leserne til å melde tilbake om hva de legger i det. Det blir på en måte å tillegge teksten et alvor og en dypere mening som jeg ikke synes den har.

For meg er denne boka først og fremst Potter. Den har så mye Potter i seg at den grenser opp til å være fanfiction. Det snakkes om Potter, det henvises til Potter, hovedpersonen bor i et kott under ei trapp og jammen er den mannlige utgaven av Uffert/Umbridge også med! Og det liker jeg! Kan ikke denne boka bare for moro, da?

Livslede i Tønsberg

Når Vigdis Hjorth leser høyt, er det gjerne intenst. Når hun leser en hel bok i strekk (Lydbok-live), blir det i overkant intenst. Særlig når det gjelder en bok uten den rå humoren som gjerne er årsaken til at jeg leser denne forfatteren.

17.15 til Tønsberg handler om noen dager i en utbrent forfatters liv. Hovedpersonen reiser til hytta på Tjøme, i kaldt og uggent høstvær, for å tenke. Der møter hun oversetterThomas og hans Lasse og tilbringer tiden med dem og alene. Og tenker. På livet, døden, meningen og litteraturen.

Dette er en slags stream of consciousness-greie. Tanker og hendelser glir over i hverandre, og er for så vidt interessant nok, men det blir litt mye. Spesielt når det ikke er et eneste lettere avbrekk, barre vassing i sjelens grunnvann hele veien.

Labyrint og labyrint...

Begynte på Labyrinten av Kate Mosse av to årsaker:

1. Finne ut i hvilke kategorier den passer i Emner i skjønn for videregående skole
2. Lese noe underholdende.

Pkt 1 gikk jo greit. Sleit litt mer med punkt 2... Det handler om Alaïs på begynnelsen av 1200-tallet og Alice i 2005. Religionshistorie og mystiske hendelser binder dem sammen. Selv om denne typen bøker ofte ikke kjennetegnes av høy litterær kvalitet, pleier jeg å finne dem underholdende nok. Men her gikk det treigt, synes jeg. Måtte legge den fra meg for å bli ferdig med noe annet, og da jeg skulle ta den opp igjen, holdt jeg på å gi den opp selv om det bare var 250 (av 650) sider igjen. Men det ble jo for feigt. Så jeg holdt ut helt til den sukkersøte slutten. Nei, dette var virkelig ikke min greie, holder meg til Egeland skal jeg lese om denne typen tematikk seinere.

Morokrim for unga

Har hørt Falskmyntnersaken av Philip Pullman. Og det var moro! Saken er at det dukker opp en masse falske mynter i området der New Cut-gjengen bor. Og når faren til Lynet blir mistenkt, må gjengen ordne opp! Samtidig prøver de å sørge for at kastanjeselgeren på hjørnet får oppfylt sin drøm; å få en figur av seg selv på voksmuseum. Det hele foregår i viktoriatidens England, og det er noen aldeles herlige person- og miljøskildinger her. Det er ikke tvil om at ungene kommer fra fattige kår, men de er søkkrike på oppfinnsomhet, humor og slagferdighet!

Ole Martin Aune Nilsen leser noe stakkato, men med en innlevelse som gjør det hele enda mer underholdende.

Anbefales!

Westernopera!

Slik jeg ser det, er det tre måter å oppleve en operaforestilling på:

1. Å gi blanke i handlingen og bare la musikken flyte av sted
2. Å lese seg opp på handlingen og la den ligge i bånn, men la musikken være hovedsaken
3. Å følge med på teksten underveis (og gjerne ha lest handlingen på forhånd siden teksten ofte er en smule forvirrende...)

Under mandagens La Fanciulla del West ble det nummer tre. Det er liksom vanskelig å unngå når operaen har sånne kjekke små teksteskjermer ved hvert sete. Og jeg klarer ikke bli enig med meg selv om det gjorde forestillingen bedre eller bare var forstyrrende. For det er jo kjekt å få med seg det som skjer og min italiensk er... vel... litt rusten. Men samtidig blir noe som kunne virke som en stor, dramatisk scene litt småplatt når jeg ser at faktisk synger: "Velsignet. Farvel! Det snør."... For la oss bare innse det, operatekster er ikke nødvendigvis stor kunst. Og handlingen kan være syltynn. Nu ja, moro var det lell.

Og det beste med det hele var scenografien. Særlig i 2. akt, Minnies hytte. Scenen var et titteskap med merkelige perspektiver holdt i svart/hvitt. Alt var fargeløst helt til det rant store mengder RØDT blod nedover veggene på slutten... Kult! Bruken av film bak, ved siden av og oppå scenebildene var også stilig effektfullt.

Dette er første gang jeg har vært inne i den nye operaen, faktisk, og det var jo en opplevelse i seg selv. Bare det å gå på designdoene. :-) Men jeg stusser litt over utforminga av salen. Vi satt nesten bakerst, og hadde flott utsikt til scenen, det var ikke det, men du godeste så høyt! Både Ylva og jeg hadde nok med å puste gjennom hele første akt, selv om det hjalp noe da det ble mørkt og vi slapp se folk legge ting på, og lene seg over kantene... Men de ansatte i operaen er verdens søteste, så vi fikk tilbringe de to siste aktene nede på noen kriseseter for sånne pingler som oss.

Alt i alt en fin opplevelse, og barnet vil se mer opera. I passende høyde.

Broderi brodera

En blir inspirert av å ha soverom i kjelleretasjen. Særlig vår og høst...

Bursdagsgave til venninne Ida:

En foreløpig hjemløs liten pastellpromp. Noen som vil ha? Den er din for en hundrings.

Flere villa ha forkle. Og dette ble såpass ulikt Beate sitt at jeg ikke føler jeg har brutt med bare-en-av-hver-prinsippet.

Ok, dette er bare litt broderi og mest strikk, men når ungen skal ha skolekjøkken, skal hun i det minste kunne gjøre det med Harry Potter-grytekluter!

På tegneseriekjøret!

Det er en stund siden jeg kjøpte The good neighbours bok 1 & 2, men så stakk barnet av med dem. Sånn går det når en er så god oppdrager at ungen blir fan av Holly Black... Nå fikk jeg i alle fall kloa i dem, og så var jeg borte i noen timer.

Historien er typisk Black; tenåringsjenta Rue er halvalv og trekkes mellom menneskeverdenen og Fearie. Og som jeg har vært inne på før, Blacks alver er ikke søte og snille. De er mektige, egoistiske og grusomme.

Ted Naifehs illustrasjoner stemmer akkurat med de bildene jeg har hatt i hodet når jeg har lest Blacks romaner. De er skarpe, tåkete, vakre og grusommme om hverandre. Gleder meg til flere!

Undergrunnen

Takk Ønskebok for at du gir meg et gjensyn med Aldristeds av Gaiman/Carey/Fabry! Og den er faktisk like god på norsk, Jens Røsåsen må ha jobba med denne.

Men altså. Det handler om stakkarslige, grå, ubesluttsomme Richard Mayhew som for en gangs skyld trosser sin forlovede og tar seg av ei ung, skada jente på gata. Det åpner for hans møte med Aldristeds, eller London Nedenunder, et London befolka med mer spesielle, merkelige, onde og vakre vesener enn du kan finne i noen som helst eksperimentell bydel.

Richard får prøve seg som helt og viser seg å ha flere egenskaper enn det som har blitt anerkjent London Oven. Men er det verdt det å risikere livet for noen han egentlig ikke er sikker på om han tror på?

Historien er fantastisk (selvfølgelig, det er jo Gaiman!) og tegningene gjør det hele levende på godt og vondt. Det spares ikke på voldelige detaljer her, men hvordan skulle det ellers bli troverdig? Flott, drivende og utrolig leseropplevelse!

Julegrøss!

Påskekrimmen er veletablert, men jula skal da vel heller ikke være bare kos? Jeg har lest Når katten kommer : et julemysterium av Ole-Mikal Nilsen. Jippi! Julegrøss for ungene! Men jammen var den skummel nok for voksne også. Det er noe med kyst-Norge på vinteren, kaldt og mørkt og vått og unger som er ute og ror til bestefar aleine... Det ber liksom om bråk!

Men siden det (igjen) er Aud sin skyld at jeg endte opp med denne boka, lar jeg henne like godt uttale seg om den.

Uansett, boka anbefales!

Tjamneei...

Tenkte jeg skulle høre meg opp på en del nye barnebøker, og begynte med Ormeheia av Jon Ewo i serien Marg & bein. Og ideen er god, synes jeg. Det handler om Maya som er sammen med klassens stiligste gutt, men plutselig er gutten borte og ingen andre enn Maya ser ut til å kunne huske at han noen gang har vært der. Dessuten er det med en stor mystisk stein med en spiral på toppen. Midt ute i Ormeheia...

Men så er det flere ting som skurrer. Særlig språk- og bildebruken. Det burde vært rydda opp. Ett og samme ord skal ikke gjentas tre ganger i løpet av to setninger. Og **SPOILER** hvorfor beskrives personene som katteaktige når poenget er at de kan skape seg om til ørner? På Ormeheia? Det henger ikke på greip. Dessuten viser det seg tøffe, reflekterte kjæresteMaya bare skal være tolv år og egentlig være Hanna Montana-fan. Det kræsjer solid med resten av beskrivelsen av henne. Nei, en redaktør og en korrekturleser burde vært inne her.

Sorry, Jon...

Kjendishelvete

Audrey er 16 år og slår opp med kjæresten. Han blir deppa og skriver en sang om det. Og sangen blir en megahit! Plutselig er Audrey paparazziyndling nr én og figurerer i aviser, ukeblader og på nettet. En drømmesituasjon? Ikke ganske!

Min fjortis elska Audrey, vent! av Robin Benway. Og det kan jeg godt forstå. Spennende historie, mye humor og gode sitater. (Jeg oversetter alltid de beste delene i hodet, men det trenger ikke bety at dialogen ikke funker på norsk, det er bare en vane jeg har.) Her er det kjendisdyrking, venninneskravling og kjæresterier over en lav sko. (Hva har sko egentlig med saken å gjøre? Et merkelig uttrykk!) Og en fet katt som heter Bendomolena. Jeg klarte ikke la være å lese Bendelorma... Men skyggesidene ved kjendistilværelsen, spesielt i USA, sikkert, er det det først og fremst handler om. Og det er interssant både for fjortiser og oss som er litt eldre.

Tenker denne dama er glad hun bare skulle forholde seg til norsk presse, tross alt...

Politisk også nå?

Jeg ble jo lett hekta på Svend Foyn for en stund siden, og nå har jeg hørt Madrugada av Jan Mehlum med samme helt.

Advokat Foyn får stor sans for den usedvalig vakre iranske asylsøkeren han skal hjelpe, men plutselig forsvinner hun sporløst. Og advokaten må snike seg rundt i indre Østfold og bakgater i Teheran for å finne ut av hva som har skjedd. Litt rotete, det blir i overkant mange teorier for leseren også, ikke bare for utålmodige politisjefer. Men spennende i massevis. Det mest spesielle her er likevel den politiske vinklinga. Jada, vi vet jo alle at krim er en utmerket arena for å diskutere samfunnsproblemer, og det er kommet flere med asylsøkerproblematikk de siste åra, men det er sjelden hovedpersonene gir så tydelig uttrykk for politisk ståsted som her. Klare sym- og antipatier mot navngitte politiske partier kommer fram. Men jeg liker det. Så får heller en FrP'er eller to bli fornærma...

Ola Otnes leser og jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det. Han har noe udefinerbart gammeldags over lesinga og det har egentlig ikke noe i mot. Men engelskuttalen! Du godeste. Når en person har en replikk som følges av "sa han på utmerket engelsk" kan ikke oppleseren legge trykk på første stavelse i attorney og rulle på r'ene! Litt pinlig faktisk... Godt det er få av dem, de klarer ikke ødelegge for helhetsinntrykket. God bok.

Iskald krim

Til din vrede går over av Åsa Larsson var en helt sånn standard-krim, trodde jeg. Men så lyder første setning: "Jeg husker hvordan vi døde." Og det er tross alt ikke vanlig at mordofferet får komme så direkte til orde som her. Wilma, 17-åringen som drukna sammen med Simon under mystiske omstendigheter, er nemlig en svært så tilstedeværende person. Hun er et velartikulert spøkelse som beveger seg rundt og kommenterer mistenkte, etterforskere, hendelser og minner. Og det fungerer godt, synes jeg.

Dessuten foregår dette i Kiruna, helt nord i Sverige. Et område i alle fall jeg vet lite om. Og når handlingen i tillegg trekker inn 2. verdenskrig i et nøytralt Sverige og alt det førte med seg for folk med så nær tilknytning til Finland, da er det ikke så mye standard igjen.

Nina Woxholtt leser helt greit, ikke noe verken å utsette eller berømme der.

Har etter hvert skjønt at dette ikke er første bok om statsadvokat Rebecka Martinsson og politibetjent Anna-Maria Mella, så her er det mer å hente. Godt!

Vart og tragisk

Det trodde jeg var dekkende for Hvis jeg blir av Gayle Forman. Ikke en bok for meg, altså. Men så påtar en seg formidlingsoppdrag, og så tror en boka vil passe og prøver seg likevel. Også er jo boka så fiiiin!

Det handler om 17 år gamle Mia som har mista familien sin i en ulykke. Hun er hardt skada og befinner seg utenfor sin egen kropp. Og oppdager at hun har valget når det gjelder om hun skal la seg selv dø eller om hun skal bli. "Bare ett valg gjenstår. Det viktigste av dem alle." sier baksideteksten. (Og gir meg fortsatt ikke lyst til å lese boka...) Men det står ingen ting om all musikken som er med, klassisk, rock og punk. Og ingen ting om den aldeles herlige skildringen av det som må være verdens beste og minst kjernete kjernefamilie. Jeg har blitt kjent med noen personligheter i denne boka som jeg faktisk vil savne! Ex-punk, nå 50-tallsstil-faren, rockedamemora, veslevoksne, men likevel sjarmerende lillebror, punkrock-kjærsten, den økologiske, alternative bestemora, den tause, men så tilstedeværende og kloke bestefaren og Mia selv, som er så annerledes, men likevel en selvfølgelig del av familien.

Ja, jeg likte virkelig denne boka. Og snart skal jeg ta den med ut på tur og spille Beethovens Cellosonate nr 3 for kidsa.

Vannet

Nok en Arnaldur Indridason-krim. Også lest av fantastiske Ivar Nørve. Denne gangen handler det like mye om øst-vest-problematikken i Europa på 50-tallet som om daglivlivet på Island. Men historiene om de unge, islandske studentene i DDR og datidens og nåtidens Island flettes sammen på en aldeles utmerket måte. Spennende og gripende på flere plan.

Morromorro!

Omsider har jeg også lest Skranglebein Likanes av Derek Landy. Jeg har hardnakket insistert på at den må være teit med den tittelen! Og den er jo det, men på den aldeles riktige måten!

Skranglebein Likanes er altså et levende skjelett som i kraft av også å være detektiv redder 12 år gamle Stephanie/Valkyrie ut av farlige situasjoner og etter hvert tar henne til lærling. Det siste foregår på denne måten:

• Det er noe ved deg, Valkyrie. Jeg er ikke riktig sikker på hva det dreier seg om. Jeg ser på deg, og...
• Og blir minnet om hvordan du selv var på min alder?
• Hm? Å nei. det jeg mente var at det er noe ved deg som virkelig irriterer meg. Du gjør aldri som du får beskjed om, og iblant setter jeg spørsmålstegn ved hvor mye vett du har - men likevel har jeg tenkt å lære deg opp, fordi jeg liker å ha noen som følger etter meg som en liten valp. Det får meg til å føle meg vel.

Dette er absurd humor-action fra side en og ut. Kan ikke skjønne annet enn at oversettelsen til Henning Hagerup må være glimrende, ordspill og andre språkmorsomheter strømmer fritt. Som jeg har mora meg!

(Og Skranglebein har da en skremmende ytre likhet med nylig avdøde Michael Jackson??)

Kose seg!

Har hørt Harry Potter and the chamber of secrets på lydbok de siste dagene. Ikke fordi jeg ikke kjenner den fra før, jeg leste den engelske utgaven da den kom (i 1998! Det er elleve årsiden! Hvor ble de av...?), den norske leste jeg høyt for barnet minst to ganger og lydboka har surra og gått i det uendelige hjemme. Men nå hadde jeg fått kloa i den engelske utgaven. Lest av Stephen Fry. Jeg elsker den mannen! Tenkte jeg sikkert ikke kom til å høre hele boka, men jeg kunne ikke få nok! Med Frys stemme kom alle de morsomme, magiske og skumle detaljene helt til sin rett. Det var som å oppleve boka for første gang!

Tror jeg skal ønske meg alle Fry-innleste lydbøker i verden til jul! :-)