Irrganger

I Irrganger av Arnaldur Indridason er det Elinborg som får være i sentrum som etterforsker. Og jeg savner egentlig ikke Erlendur, det er interessant å bli nærmere kjent med en som har måttet nøye seg med å være biperson i tidligere bøker.

Denne gangen handler det om voldtekter og et drap. Da historien begynte, trodde jeg at jeg hadde valgt en bok med samme type plot som den forrige jeg hørte, noe som ville vært svært dårlig timing, men sånn var et heldigvis ikke. Dette gikk i en helt annen retning og løsningen ligger, som så ofte før hos Indridason, i tidligere hendelser. Det må graves i ulike personlige historier og ikke alt som kommer fram er like hyggelig. Mista intrigen av syne en liten stund, det ble litt vel mye fram og tilbake (kanskje bare å forvente med den tittelen?), men ble likevel imponert over en etterforsker som løser saken først og fremst ved hjelp av luktesansen!

Som alltid leser Ivar Nørve utmerket.

Seriemord i nord

Har hørt Glassdukkene av Jorun Thørring. Mener jeg var ganske fornøyd med forrige møte med forfatteren (la meg se.... Joda!), men denne var enda bedre. Strammere handling, blant annet.

To kvinner blir på kort tid funnet døde i Tromsø og etterforsker Aslak Eira, like samisk, mutt og alenefar som forrige gang, frykter at en seriemorder er løs i studentmiljøet.

Riktig spennende blir det, og jeg gjetta på både den ene, andre og tredje og tilbake til den første igjen før morderen ble avslørt. God løsning var det også, ikke noen lettvintheter her.

Trond Peter Stamsø Munch leser igjen, og han gjør det godt! Håndterer opptil mange dialekter troverdig på samme tid, det eneste jeg stusser over at bergenseren ikke får annet en fortellerstemmens østlandsk. Ikke herr Munchs spesialitet, kanskje? Men samme det, dette holder i massevis, både handlingsmessig, dramaturgisk og på opplesersida.

Du kan ta mannen ut av ulven, men du kan... eller noe

Når en mann utstråler dyrisk sex, har han kanskje skarpe tenner også? Synes coveret virkelig gir anslaget i Christian Mørk sin bok Darling Jim, en sølvgrå ulv mot svart bakgrunn. For her er det både villdyr og dypeste mørke.

Det begynner med at likene av en voksen dame og hennes to unge nieser blir funnet i tantes hus. Det ser ikke ut til at utenforstående har vært innblanda, så på en eller annen måte må de ha drept hverandre... Den eldste niesas dagbok dukker opp, og en ung mann bestemmer seg for å nøste opp historien.

Denne boka begynner nesten på slutten, men det blir ikke mindre spennende av den grunn. Det handler om tre søstre i begynnelsen av tjueåra, deres svært så eksentriske tante, irsk landsbyliv, myter, ulver og en farlig sjarmør. Flere ganger måtte jeg bla tilbake for å få med alle detaljene når spenningen fikk meg til å lese for fort, så mye driv var det her. Spennende og anderledes.

Trekkspilltvillingene

Det er leseår, og det er ingen skam å lese lettlestbøker! Men det var ikke derfor jeg tok for meg denne, altså.

Levi Henriksen vet å skildre lett tragiske menn som har kommet skjevt ut i livet. Sånn er Simon i Trekkspill-tvillingene også. Men det er utrolig hvor mye tempo han kan få når bare drivkraften er på plass! Enten det dreier seg om et blodig mord eller en vakker kvinne. Eller begge deler...

Tror jeg brukte en drøy halvtime på denne, men ble både småskremt og lattermild, så dette er ingen lettvekter selv om den er grei å lese. Anbefales til verandakvelder eller pausene mellom VM-kamper. :-)

Ustyrtelig morsomt!

Fant kortromanen Mad weekend av Roddy Doyle stående i lydbokhylla. Og er jammen glad jeg ikke nøt denne på kollektivtransport, for her var det tre latterbrøl bare i løpet av spor én!

Ben, Dave og Pat er barndomsvenner fra Dublin og svorne Liverpoolfans. Når de (omsider) blir gamle nok, er det på tide med en skikkelig fortballtur! De drikker. De møter damer. Ben blir borte. Dave og Pat er mer opptatt av damer. Og øl. Fotballkampen begynner. Hvor er Ben? Kampen blir dramatisk. Må finne damene. Hvor er Ben? Mer øl. Mer damer. Dramatikk her også. Men hvor er Ben??

Og det var for så vidt hele handlingen. Uten humoren. Som jo er hele poenget med denne. Og Gavin Phelans fortellerstemme bidrar sterkt. Som sagt, jeg lo høyt flere ganger. Og siterte utvalgte godbiter for mine kjære. Som ikke skjønte filla... Ja ja... sukk...

Scotland, my Scotland

Siden jeg ble så fornøyd med første forsøk på McCall Smith, kjørte jeg like godt i gang med en til. Men noe annet. Nemlig The careful use of compliments. Aldeles vakkert lest av Hilary Neville.

Ikke visste jeg at det er del fire i en serie. Og hadde jeg vært litt til stede da jeg la inn boka, hadde jeg fått med meg at denne lydbokversjonen er forkorta, og da hadde jeg skydd den som pesten. But alas...

Det handler om Isabel Dalhousie, moralfilosof, steinrik og dermed i stand til å jobbe nærmest gratis som redaktør for Review of applied ethics. Hun har en yngre elsker, en bitteliten sønn og en husholderske med sterke meninger. Og i denne boka er hun opptatt av om hvorvidt noen forfalsker malerier av den avdøde skotske kunstneren Andrew McInnes eller ikke.

Jeg liker hovedpersonen i boka, men hadde jeg kjent henne i virkeligheten, hadde hun ikke blitt gammel... Hun er en sånn som henger seg opp i en liten detalj i det du nettopp sa, og vil granske og snu og vende på den og diskutere den i stumper og stykker. Ikke noe for sånne overfladiske mennesker som meg.

Men ikke noe av dette er egentlig veldig viktig, det strålende med denne boka er det skotske. Hoveddelen foregår i Edinburgh. Der har jeg aldri vært. Men jeg vil. Og så er det en del som er lagt til Jura. Der har jeg heller ikke vært. Men nå MÅ jeg! (Og egentlig har jeg vært interessert lenge, for jeg leser nemlig denne bloggen, og hun er der i ett sett...) Det er altså stemningen som tok tak i meg med denne boka. Og det var det vel egentlig med Damenes detektivbyrå også, så jeg tror vi trygt kan slå fast at dette med stemninger, samme hvor ulike, det er noe denne forfatteren kan! I like!

Det store lydbokforsøket - del 4

Margaret Skjelbred, liksom? Til meg? Hun som "gir en stemme til de svake" og "skriver sant om kvinneliv" og sånt? Er du gal?? Tydeligvis. Er det forsøk, så er det forsøk. Og jeg regna med å holde max to cd'er. Men neida...

Jeg har blitt oppslukt igjen! Av Andrea D. Av hvor rikt et liv kan være og hvor ødeleggende både for den det gjelder og for de pårørende. Jeg er ikke spesielt opptatt av de østeuropeiske jødenes historie, men jeg blir engasjert i livet til de menneskene jeg har blitt kjent med i denne historien. For, *KLISJEALARM*, de ble virkelige mennesker for meg, disse. Og det må jo bety at Skjelbred skriver godt. Altså, det merker jeg at hun gjør, sånn rent teknisk også, både komposisjonen som gradvis avdekker handlingen, og de gjentatte bildene, er fantastisk godt gjort. Men å fange meg, i mange timer, med indre liv og mellommenneskelighet, det krever en GOD forteller. (Ser at jeg er uenig med Marta Norheim i mye denne gangen...)

Janne Kokkin leser aldeles utmerket og bringer akkurat passe mengde liv inn i teksten. (Er altså uenig med denne leseren også.)

Om jeg skal lese mer Skjelbred? Vel, det sa jeg ikke... ;-)

Utfordra!

Ble tagga av Eli og utfordra til å nevne mine tre favorittbilledbøker fra barndommen. Men må si meg enig med HP, det er ikke lett å huske denslags. Jeg vet mamma leste Anne-Cath. Vestly for meg. Og at jeg ikke var så interessert, for, som jeg sa, "Mamma, barn er ikke så snille." Akk ja, desillusjonert allerede den gang... Da likte jeg Lindgrens Barna fra Bakkebygrenda mye bedre. Og siden jeg vokste opp i en god raddisfamilie (dette var på 70-tallet, tross alt), leste vi Kamerat Jesus. Uten at jeg husker den som noen høydare. Men ingen billedbøker her.

Jeg likte Elsa Beskow, det gjorde jeg. Kanskje fordi det likna fantasy? :-) Særlig Blomsterfesten. Men den mista mye av sin sjarm etter at ballettskolen jeg gikk på skulle ha blomsteropptog i Drammens teater og mamma skulle sy kostyme etter bilde fra boka. Mamman min har aldri vært særlig god til å sy... (Jada mamma, jeg vet du er flink til å tråkle!)

Også husker jeg Er dere ikke riktig kloke!!! sa Klara og Eufrat (det var den lille, svarte bikkja som het Tigris) av Christina Björk og Lena Anderson. Pedagogisk og korrekt om demokrati og barns mulighet til å bestemme over egen hverdag. For alle må jo skjønne at det ikke går an å legge asfalt i skolegården når en kan ha husker og kjøkkenhage der! Finner boka i flere skolebibliotekkataloger og tenker at den kanskje ikke er det mest aktuelle for dagens unger? I dag får de jo ikke ha husker uten mykt EU-godkjent underlag under...

Men aller best likte jeg nok den slitte utgaven av Inger Hagerups Så rart. Illustrert av Paul René Gaugin. (Dette regnes vel ikke som billedbok etter de strengeste definisjonene, men det blåser jeg i.) Både tekstene og bildene var rare og fine og skumle og spennende. Og da Inger Hagerup var på besøk hos mamma, de skulle nok på et eller annet møte, fikk jeg den signert. Tror det var mitt første møte emd en forfatter jeg kjente til. Det var stort, det!

Vi leste jo mengder av bøker, så egentlig er det rart jeg ikke husker fler. Det er de jeg leste selv som gir de sterkeste minnene. Men artig å se hva som dukker opp når hukommelsen først skal graves i!

Novellemaraton

Jeg er ikke så glad i noveller. Jeg blir litt sliten av at i det øyeblikket jeg er inne i universet, er det slutt! Men en skal jo utfordre sine horisonter, så jeg prøvde meg på den litt anonymt utseende Dette forandrer alt av Bjarte Arneson. Og der gikk den dagen! Jeg har lest, humra, hevet øyenbryn og latterbrølt meg gjennom hele boka.

Den inneholder 12 noveller, bundet sammen så frekt og friskt at bare det gjør det verdt å bruke tid på den. Men har du noen gang lurt på hvordan det er å være en fiktiv person? Eller å ikke ha langtidshukommelse? Eller hvordan onani kan redde verdensfreden? (Og hva Kjell Magne Bondevik måtte mene om saken...) Eller hvordan du skal overleve i et fiendtlig nabolag? Eller hvordan det er å være verdens mest anonyme menneske? Det er her alt sammen. Og enda en hel del til. Jeg lurer veldig på hvordan det ser ut inne i denne debutantens hjerne...

Restart

Å, jeg elsker Guro Sibekos personer! Nå har hun pokker meg gjort det igjen. I Ctrl+Alt+Delete handler det om Helena som synes verden har gått av hengslene. At den trenger å restartes. Og hun har ressurser til å gjøre det...

Helena går på fest for å mingle med viktige mennesker. Og mens hun er der, tenker hun tilbake på oppveksten sin, historiene hun har hørt fra faren (den afrikanske geriljasoldaten), moren (den ex-narkomane), mormora (som starta hemmelig, privat krisesenter da det var behov for det) og alle deres omgangsvenner (revolusjonære av alle farger, typer og kjønn). Og for noen historier! Og for en påvirkining de har hatt på unge Helena! Dette er bare fantastisk herlig! Språket, en blanding av bokmål, nordnorsk dialekt og engelsk, gjør det hele bare mer troverdig.

Så kan en selvfølgelig spørre seg om verdenssynet som kommer til uttrykk her appellerer. Er det for seint? Er det best å utrydde de fleste av oss før vi klarer å ødelegge kloden? Sånn at de få gjenværende kan begynne på nytt? I mine mer negative perioder tenker jeg at det antagelig er en god idé. Og når jeg tenker på boka til Nygårdshaug, selvfølgelig. Men uansett hva du måtte mene om den saken, er dette ei bok med trøkk og farge og fart og intensitet, så det er bare å løpe og lese!

Maskinmenneske

Jeg, robot : Stålgrottene sto plutselig og ropte på meg i hylla. Jeg har ikke lest sci fi på det jeg kan huske og klarte nesten å innbille meg at det ikke er min greie. Men nå husker jeg at det er det!

Politimannen Elias Bailey bor i New York i år 3500. Menneskene kan ikke lenger bevege seg utendørs og må klare seg med kunstig framstilt mat. Roboter overtar mye av arbeidsoppgavene og er forhatt av mange mennesker. Nå skal Elias etterforske mordet på en forsker. Et mord begått der det ikke kunne være noen gjerningsmann. Og som partner får han... ta da! en robot. Helt menneskeliknende, men likevel.

Det åpnes for mange konflikter, den største foregår inne i Elias. For verden er nok ikke så svart/hvit som han har likt å tro. Og er det gamle samfunnet egentlig noe å trakte etter?

Radioteateret leverer som alltid og gir liv til både mennesker og miljø. Og roboter.

Det store lydbokforsøket- del 3

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede (sånn at han kunne gjøre det samme til gjengjeld) sto for tur. Men ble det noe hanky panky? Neida! Jan Wiese har ganske andre mål med sin roman. Som jeg faktisk ikke har lest før. Fordi alle andre har det. (Jada, det urteite argumentet der igjen.)

Men nå har jeg. Og jeg likte det. Og skjønte at jeg egentlig ikke har visst noe om den... Handlingen gidder jeg ikke si noe om, den finnes her. Men jeg likte jakten på hemmeligheten i Vatikanbiblioteket. Sånt ligger jo for meg. Men aller best likte jeg skildringen av maleren, hans forhold til egen kunst, modellen og akkurat denne altertavlen. Vakkert, var det!

Jan Grønli leser med så mye pust og luft og hvisking at jeg nesten blir bekymra for helsa hans. Jada, det er sikkert ment å være følsomt og intenst, men sånn funka det ikke for meg. At jeg helt klarte å skyve det i bakgrunnen, sier noe om hvor godt jeg likte teksten.

Men slutten?! Lurer på om det er bare er meg som har trodd at det mangler en cd (eller noen sider)??

On angels

Ryktene sier at englene er i ferd med å ta over for vampyrene i litteraturen. Og det må vi følge med på! Derfor kasta jeg meg altså over Englelære av Danielle Trussoni. Omslaget burde fått meg til å holde meg borte... "Englelære har alt en leser vil ha fra en moderne bestselger" sier Kate Mosse, som har skrevet Labyrinten. Den likte ikke jeg. Blurben på forsida sammenlikner med Dan Brown. Heller ikke noe salgstriks, skal jeg overvinnes.

Men denne boka er ikke helt der, altså, den har mer å by på. Heldigvis. Det handler om Evangeline som har vokst opp i kloster utenfor New York etter at hun ble foreldreløs. Og om hennes bestemor som er engleforsker. Ja, for de finnes altså, både englene og engleforskerne. Og nefilimene, blandingen mellom menneske og engel, den omgangen som utløste syndefloden. Dette åpner for mye spennende mytologi, historie og tolkning av religiøse tekster. Det liker jeg. Og jeg synes definitivt de delene av boka hvor vi befinner oss tilbake i tid, enten det er 900-tallet eller 1940-tallet, er de beste. Nåtidshistorien med Evangeline, kunsthistorikeren og den ultraonde, men akk, så svekkede nefilimen, griper ikke på samme måte. Men den langt fra klisjépregede slutten (det så stygt ut en god stund) trekker voldsomt opp og bidrar til at denne er verdt å få med seg.

Austen og Austen

Det blir to Austen, det. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at jeg hadde Overtalelse av Jane Austen på IPoden da jeg fikk Pride and prejudice and zombies av gode Ragnhild Madsen i bursdagsgave. Det første først.

Overtalelse er en del av Det Store lydbokforsøket. Jada, jeg liker jo Austen, men liker jeg Austen på norsk? Jo. Stemningen er der, og det er derfor jeg leser Austen. Men Overtalelse kjente jeg ikke fra før, og det er kanskje ikke Austens beste. Eller jeg har hatt for mye i hodet i det siste. I alle fall ble det for mange navn og fram- og tilbakehendelser for meg denne gangen. Dessuten likte jeg ikke Petronella Barkers lesing. Det ble både tamt, kunstig og uengasjert. Dessverre.

Zombievarianten er noe for seg selv. Jeg har sett på romanversjonen flere ganger, men hørt så mye negativt om at den at jeg har stått over. I tegneserieform er dette derimot riktig underholdende. Vi får den vante historien om søstrene Bennett, unge Bingley, arrogante Darcy og drittsekken Wickham, men her er ikke England truet av krig fra et annet europeisk land, her er det zombiene en må forsvare seg mot. Og det har selv søstrene Bennett blitt trent til, i et kinesisk Shaolinkloster, faktisk. Og Elisabeth er den beste kampsportutøveren av de alle.

Og det er forfriskende å se disse kuede, unge damene slå fra seg. Her avvises ikke et frieri med et sukk og et nedslått blikk, her sparker hun ham med hodet først inn i peishylla. Og Lady Catherine de Burgh, burugla som står i veien for Elisabeths og Darcys lykke, får gjennomgå godt og grundig. Det er ganske så tilfredsstillende. Men det blir litt ensformig også her, så jeg er vel fornøyd med å ha fått med meg historien i tegneserieform, romanen ville antagelig irritert milten ut av meg.

Om jeg har fått nok Austen? Så langt i fra!

Sex og blod og barokkmusikk!

Det fikk vi da vi var i Operaen mandag kveld og så Poppeas kroning. Sex og blod? Ikke det minste rart når historien er henta fra Roma i det første århundret av vår tidsregning. Vi møter keiser Nero som dreper både sin lærer, filosofen Seneca, og sin kone Octavia for å få gifte seg med sin kjære Poppea.

Jeg vet jammen ikke om det er oppsetningen, sangerne eller musikken jeg likte best... Scenen er et hvitt golv formet som en halv bolle (sånn at alt blodet kan samle seg i en pen liten sjø i bunnen..) hvor skyer driver over når vi befinner oss hos gudene. Ellers er de sceniske effektene få. Utrolig virkningsfullt er det i alle fall.

Nero framstår til å begynne med som en hysterisk og kåt guttunge. Han spilles av kontratenoren Jacek Laszczkowski. En utrolig stemme, ble sittende å måpe opptil flere ganger. Ut over i stykket kommer Neros galskap mer og mer til syne, ikke bare i handlingen, men i sangerens stemme, kroppsspråk og mimikk. Du store, for en prestasjon!

Dyden (guden, altså) og Drusilla spilles begge av Marita Sølberg. Flott at gamle Norge fortsatt kan fostre operatalenter som dette! Ikke bare synger damen som en gud (bokstavelig talt i denne oppsetningen), hun spiller så det skjærer i hjertet også.

Mange gode her, altså, men vil trekke fram Amelie Aldenheim også. Hun er Amor, i en riktig skremmende versjon. Denne guden framstilles jo gjerne som en fet, liten unge, og liten er hun her også. En bleksyk, pjuskete engel med pysjamas og bamse og et så ondskapsfullt og beregnende uttrykk at det halve kunne vært nok. Men vi liker det jo!

Musikken er ved Claudio Monteverdi og er, midt i den grusomme handlingen, så vakker at det er til å dø for. Jada, jeg blir svulstig av barokkmusikk. For det er så intrikat og storslått og vakkert at jeg bare har lyst til å lukke øynene og drive av gårde. Men det kunne jeg jo ikke, for her skjedde det så mye på scenen at jeg ikke kunne risikere å gå glipp av noe.

Konkulsjon? Om du er glad i flott musikk, gode sangere, blod, drap, vold og offentlig sex, er dette operaen for deg! :-)