Det store lydbokforsøket - del 12

Jeg er stolt av meg sjøl! Jeg har nemlig hørt meg gjennom hele Mofongo av Cecilia Samartin. Alle 10 timene og de 42 minuttene. Og hadde jeg ikke vært så interessert i matlaging, hadde det aldri gått.

Det handler om lille, vakre, snille, omtenksomme og kloke Sebastian som dessverre har en hjertefeil. Dette finner han seg i med stoisk ro, selv om han gjerne skulle kunne løpe og sparke fotball. Hver dag etter skolen går han til sin kloke, saktmodige bestemor. Og spiser smakløs mat levert av den vakre, sterke og kloke Terence. Men så får bestemor slag! Og blir frisk og farger håret og begynner å lage fantastisk mat igjen! Og snille, lille, vakre, kloke Sebastian vil mer enn gjerne hjelpe bestemoren med det og aller helst høre historiene bak alle oppskriftene også. For sånn er jo ti år gamle gutter... Men det er skår i gleden. Far og mor krangler om hva som er best for Sebastian. Og mor og tante krangler. Og mor vil ha bestemor på sykehjem. Mor er i det hele tatt ei skikkelig kjerring! Og Sebastian blir erta på skolen... Hva er det så som løser alle problemene? Bestemors mat, selvsagt! Det er magi i mat! Etter hvert er det magi i alt mulig annet også, det blir så mye sjel og hjerte og evighet og himmel og kjærlighet at jeg blir litt uvel. (Jeg sier ikke noe om slutten. For det første bør jeg jo ikke røpe den, for andre blir jeg kvalm ved tanken. Og jeg har lyst på mer vin.)

Men det som er hovedproblemet med denne boka etter min mening, er at den er så laaangsom! Hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å fortelle en relativt grei historie befolka med personer med max to egenskaper hver? 10 timer og 42 minutter, faktisk.

Det store lydbokforsøket - del 11

Bessys bok av Jane Harris lyste suppete dameroman lang vei, syntes jeg. Både coveret og forlaget bidro til de assosiasjonene. Og boka er jo litt der. Men slett ikke bare!

Det handler om Bessy som kommer vandrende fra en ukjent fortid i Glasgow til Castle Haivers, et stort, gammelt hus hvor hun får seg jobb som tjenestepike til tross for åpenbart manglende kvalifikasjoner. Vi er i 1863, og livet er ikke enkelt for ei 14 år gammel fattigjente med irsk opphav. Fruen i huset, Arabella, er vakker, men merkelig. Hun forlanger at Bessy skal skrive dagbok hvor hun redegjør for alt hun både gjør og tenker. Dessuten må hun utføre til dels merkelige øvelser, som å reise og sette seg mange ganger i strekk uten noen forklaring. Fruen har hemmeligheter, det er tydelig. Men er hun gal? Eller besatt? Eller spøker det i huset?

Har sett på Bokelskere at en del lesere ikke er så fornøyde med denne boka. Spesielt har de hengt seg opp i språket. Vel kan Bessy lese og skrive, men ordvalget hennes er til tider... aparte. Og tydeligvis rettskrivinga hennes også. Men det er det fine med lydbok, jeg trenger ikke irritere meg over denslags! (Men etter å ha kommet meg gjennom både Londonstaner og Et øye rødt, tror jeg nok jeg skulle klart denne også.) Men Gisken Armand leser med innlevelse og språket blir bare et artig krydder.

Og jeg liker dette merkelige lojalitetsforholdet som oppstår mellom frue og pike. Selv om begge ser åpenbare feil hos den andre. Og jeg liker personskildringene. Den vakre fruen, den ubehøvla gårdsgutten, sladrekjerringa i gjestgiveriet, herren som bare er opptatt av egen politisk karriere og den ufyselige pastoren. Jeg får klare bilder av dem selv nå når jeg bare ramser dem opp. Og jeg liker det litt hysteriske rundt tidligere tragedier og mulige spøkerier og galskap. Det passer perioden handlinga er lagt til.

Så jo, alt i alt, den var moro denne også.

Det store lydbokforsøket - del 10

Selv med min radikale oppvekst, visste jeg lite eller ingenting om Ellisif Wessel. Og både omtale og cover gjorde hva de kunne for å holde grunne meg unna Himmelstormeren av Cecilie Enger. Men nei! Er det forsøk, så er det forsøk.

Og Ellisif er jammen ei dame det er verdt å bli kjent med! Oppvokst i et borgerlig hjem fikk hun tidlig utferdstrang og reiste til stobyen som 16-åring for å gå på skole. På 1880-tallet! Hun giftet seg tidlig med sin legefetter (ikke populært) og flyttet med ham til Kirkenes. Og der ble hun. Det hun var vitne til av nød og sykdom der, førte til at hun tok avstand fra kirken og ble stadig rødere politisk. Hun starta fagforeninger, sloss for minstelønn og levelige kår. Lærte seg russisk og oversatte litteratur og politiske skrifter. Organiserte streiker og skrev glødende leserinnlegg. Broderte faner og brevveksla med Falkberget og Kollontai. Utvikla seg som dikter og

fotograf. Fikk allierte og uvenner. Og mista fem barn... Men det som kanskje har gjort størst inntrykk på meg er den massive motstanden og fordømmelsen hun ble utsatt for. Å bli motarbeida og latterliggjort i alt fra landets største aviser til den lokale kirkens prekestol, det må jo gjøre inntrykk. Men ellisif Wessel ga seg aldri.

Cecilie Enger har skrevet slik en biografisk roman. En lumsk genre, men her føler jeg meg rimelig trygg på hva som er fakta og hva som er diktning. Enger vet jo ikke hva som foregikk inne i Ellisifs hode, hva hun tenkte og følte og hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Men det virker troverdig. Særlig når sitater fra dikt, brev og artikler flettes inn. Så her fungerer både det historiske og det skjønnlitterære, synes jeg.

Enger leser selv. Hun snubler noen ganger, det er ikke skuespillerkvalitet over det, men det er ektefølt og fint.

Så der gikk jeg fem på igjen, gitt! Og lydbokforsøket fortsetter. :-)

Det store lydbokforsøket - del 9 (med spoilere i fleng!)

Drømmen om Amerika av Toril Brekke var min forrige utfordring. Og nå holdt det hardt, altså. Tematikken er for så vidt interessant. Nøden og den religiøse trangsyntheten som fikk kvekerne til å risikere alt på et ukjent kontinent, tar tak. Forholdene under overfarten også, selv om dette ble mye bedre skildra i Star of the Sea (men forholdene der var også adskillig verre.) Og området disse menneskene møtte da de kom fram, karrig myrland langt fra folk, visste jeg lite om.

Brekke blander inn historiske hendelser og personer i fortellingen, men hovedpersonene er fiktive. Vakre Eline, kloke Håvard og tourettesplagede (?) Ansgar. Og her glipper det helt for meg. For historien tar jo fullstendig av! *SPOLIER* Fattige, men akk, så vakre Eline blir alenemor, tiltrekker seg oppmerksomheten fra en vakker, rik, men slem mann, blir forlatt som død, reddet av den rike og blir bortskjemt, ekkel plantasjefrue i silkekjoler. Hennes arbeidssomme, men ukontrollerbare bror, Ansgar, tar med Elines vakre, men snille og kloke, lille datter på en lang vandring, ender som alkoholiker, men klarer å holde barnet unna prostitusjon. Tror vi. Og kloke, snille Håvard blir feilaktig dømt for mord, mister amerikabåten og kommer ikke etter før mange, mange år er gått. Men han er tro mot sin Eline i sitt hjerte og det må en himla mye styr til før han skjønner at det er den eiegode Gunnhild han skal ha. Så plasseres altså disse tre i hver sin del av USA, men på uforklarlig vis, å nei å nei!, møtes de alle tre på et dokketeater! Blir det rørende gjensyn? Blir det sjalusi og konflikter? Neida, vi bare dreper alle, så puslespillet skal gå opp. Ærlig talt, dette kunne like godt vært gitt ut som serie på Bladkompaniet.

Og da hadde vi antagelig sluppet det oppkunstruert gammelmodige språket også. Jeg har lest bøker fra 1800-tallet hvor dialoger og skildringer fløt lettere enn her. Og språklig variasjon er greit, men å kalle en fyr Grimstadgutten like ofte som Per (eller Pål, eller hvahannåhet), blir bare kunstig.

Så nei. Selv om Anne Krigsvoll leser helt greit. Nei.

Det store lydbokforsøket - del 8

Prøvde meg på nok en typisk damebok, Fredagsstrikkeklubben av Kate Jacobs. Det handler om Georgia Walker, strikker og garnbutikkeier, hennes datter Dakota, venninnen Anita og en masse andre kvinner som finner et møtested i butikken og den etter hvert faste strikkeklubben på fredagskveldene.

Og synes ikke det begynner så verst. Ble litt mye at alle kvinnene var usedvanlige vakre/sterke/modne/ungdommelige (de to siste avhengig av alder), men det har jo med genren å gjøre. Jeg likte skildringen av New York og hvor ulikt personene takla livene sine. Men så ble livsvisdommen og styrken i det kvinnelige samholdet kvelende for meg. Det er liksom ingen grenser for hvilke prøvelser denne Georgia skal utsettes for og takle med stoisk ro. Og den fantastisk oppdratte datteren (som får se litt MTV selv om moren vet at musikktekstene ikke har helt gode verdier) bare vokser med all motgang. Jada, for sånn er dagens 13-åringer! Og alle kvinnene er bare støttende og gode mot hverandre selv om de er helt ulike og burde fly i synet på hverandre hvert femte minutt. Da sier jeg takk for meg. (At jeg grein på slutten er et sikkert tegn på at jeg er grundig premenstruell, intet annet!)

Anette Hoff leser godt, litt merkelig uttale her og der, men alt i alt synes jeg hun kler boka. Og det var altså pent ment...

Men nei, denne ble for mye! Boka er rett og slett alt for lang (12 timer og 21 min) og nå ser jeg at Jacobs har skrevet to til i samme serie! Nei nei. This ends here. Strikkelysten er gjenopplivet og det får holde.

Det store lydbokforsøket - del 7

Likte jo Brick Lane av Monica Ali i sin tid og har hørt pent om andre av hennes bøker også, så jeg følte meg ikke helt på forsøksstadiet da jeg plukka med meg Blått som Alentejo. Men det kunne jeg like gjerne gjort. Denne boka ga meg så å si ikkeno. Det handler om landsbyen Mamarrosa i Portugal og dens fastboende, tilflyttere og turister. Det er vel meningen at "menneskeskjebnene flettes sammen" (eller en annen klisjé) til en historie, men jeg opplevde det mest som urelaterte og lite interessant fortellinger om enkeltmennesker. Hallbjørn Rønning leser strålende, så jeg hørte hele, det skal jeg ha!

Det store lydbokforsøket - del 5

Jeg liker ikke sånne bøker om kvinneskjebner og sånt. Derfor tok jeg med meg Barnepiken av Kathryn Stockett. Men jeg hadde en mistanke om at denne kunne slå an, jeg er jo interessert i amerikansk politikk og historie. Mistanken slo til som bare det.

Det handler om svarte hushjelper og deres hvite fruer i Jackson, Mississippi på begynnelsen av 1960-tallet. Det er ikke lenge siden, men det virker som en annen verden. Og gjennom skjønnlitteraturen kommer alt så nært innpå. Hvor utrolig mye makt de hvite fruene hadde. Hvordan de kunne ødelegge et liv, en hel familie, bare ved å sette ut rykter om munnrapphet og manglende sølvtøy. Hvor lite de svarte hadde å stille opp med, hvor rettsløse de faktisk var. Men også hvor mye de betydde for de hvite familiene de tok seg av, det vil si de som hadde vett til å sette pris på det. Men når hvite ikke ville ha svarte rumper på toalettsetene inne i huset, svarte lepper mot glassene og bestikket familien også brukte, men bygde toaletter i skur og garasjer og hadde eget servise på egen hylle til hushjelpene, hvordan kunne de da overlate hele husstellet og matlagingen til dem? Hvis de var så urenslige? Og hvordan i alle dager kunne de la disse visstnok skitne, dumme menneskene oppdra barna deres? Nei, tankesettet går så milevidt over min fatteevne. Og det er altså bare 50 år siden...

Vi møter tre kvinner i boka, i lydbokversjonen lest av Cathrin Gram, Birgitte Victoria Svendsen og Ingrid Vollan. Alle tre leser flott og levende, men jeg kunne ønske meg at de hadde hatt litt mer ulike stemmer, når de nå skulle være ulike personligheter. Men det er vel også det eneste negative jeg har å si om denne...

Det store lydbokforsøket - del 4

Margaret Skjelbred, liksom? Til meg? Hun som "gir en stemme til de svake" og "skriver sant om kvinneliv" og sånt? Er du gal?? Tydeligvis. Er det forsøk, så er det forsøk. Og jeg regna med å holde max to cd'er. Men neida...

Jeg har blitt oppslukt igjen! Av Andrea D. Av hvor rikt et liv kan være og hvor ødeleggende både for den det gjelder og for de pårørende. Jeg er ikke spesielt opptatt av de østeuropeiske jødenes historie, men jeg blir engasjert i livet til de menneskene jeg har blitt kjent med i denne historien. For, *KLISJEALARM*, de ble virkelige mennesker for meg, disse. Og det må jo bety at Skjelbred skriver godt. Altså, det merker jeg at hun gjør, sånn rent teknisk også, både komposisjonen som gradvis avdekker handlingen, og de gjentatte bildene, er fantastisk godt gjort. Men å fange meg, i mange timer, med indre liv og mellommenneskelighet, det krever en GOD forteller. (Ser at jeg er uenig med Marta Norheim i mye denne gangen...)

Janne Kokkin leser aldeles utmerket og bringer akkurat passe mengde liv inn i teksten. (Er altså uenig med denne leseren også.)

Om jeg skal lese mer Skjelbred? Vel, det sa jeg ikke... ;-)

Det store lydbokforsøket- del 3

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede (sånn at han kunne gjøre det samme til gjengjeld) sto for tur. Men ble det noe hanky panky? Neida! Jan Wiese har ganske andre mål med sin roman. Som jeg faktisk ikke har lest før. Fordi alle andre har det. (Jada, det urteite argumentet der igjen.)

Men nå har jeg. Og jeg likte det. Og skjønte at jeg egentlig ikke har visst noe om den... Handlingen gidder jeg ikke si noe om, den finnes her. Men jeg likte jakten på hemmeligheten i Vatikanbiblioteket. Sånt ligger jo for meg. Men aller best likte jeg skildringen av maleren, hans forhold til egen kunst, modellen og akkurat denne altertavlen. Vakkert, var det!

Jan Grønli leser med så mye pust og luft og hvisking at jeg nesten blir bekymra for helsa hans. Jada, det er sikkert ment å være følsomt og intenst, men sånn funka det ikke for meg. At jeg helt klarte å skyve det i bakgrunnen, sier noe om hvor godt jeg likte teksten.

Men slutten?! Lurer på om det er bare er meg som har trodd at det mangler en cd (eller noen sider)??

Austen og Austen

Det blir to Austen, det. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at jeg hadde Overtalelse av Jane Austen på IPoden da jeg fikk Pride and prejudice and zombies av gode Ragnhild Madsen i bursdagsgave. Det første først.

Overtalelse er en del av Det Store lydbokforsøket. Jada, jeg liker jo Austen, men liker jeg Austen på norsk? Jo. Stemningen er der, og det er derfor jeg leser Austen. Men Overtalelse kjente jeg ikke fra før, og det er kanskje ikke Austens beste. Eller jeg har hatt for mye i hodet i det siste. I alle fall ble det for mange navn og fram- og tilbakehendelser for meg denne gangen. Dessuten likte jeg ikke Petronella Barkers lesing. Det ble både tamt, kunstig og uengasjert. Dessverre.

Zombievarianten er noe for seg selv. Jeg har sett på romanversjonen flere ganger, men hørt så mye negativt om at den at jeg har stått over. I tegneserieform er dette derimot riktig underholdende. Vi får den vante historien om søstrene Bennett, unge Bingley, arrogante Darcy og drittsekken Wickham, men her er ikke England truet av krig fra et annet europeisk land, her er det zombiene en må forsvare seg mot. Og det har selv søstrene Bennett blitt trent til, i et kinesisk Shaolinkloster, faktisk. Og Elisabeth er den beste kampsportutøveren av de alle.

Og det er forfriskende å se disse kuede, unge damene slå fra seg. Her avvises ikke et frieri med et sukk og et nedslått blikk, her sparker hun ham med hodet først inn i peishylla. Og Lady Catherine de Burgh, burugla som står i veien for Elisabeths og Darcys lykke, får gjennomgå godt og grundig. Det er ganske så tilfredsstillende. Men det blir litt ensformig også her, så jeg er vel fornøyd med å ha fått med meg historien i tegneserieform, romanen ville antagelig irritert milten ut av meg.

Om jeg har fått nok Austen? Så langt i fra!

Det store lydbokforsøket - del 2

Noen ganger er jeg så teit! Jeg har ikke villet lese Damenes detektivbyrå nr 1 av Alexander McCall Smith bare fordi alle andre liker den. Og da passer det ikke for meg, lissom... Mari! Skjerp deg!

Dermed inngikk den i Det Store Lydbokforsøket. Og jeg fikk meg selv helt i halsen. For dette er jo herlig! Precious Ramotswe er en dame det står respekt av. Hun er både klok og modig og med en herlig sans for humor. Prega av sin hovedperson blir hele boka dermed en opplevelse. Jeg har aldri vært i noen del av Afrika, men kan ikke forestille meg annet enn at dette må gi følelsen av Botswana.

Gisken Armand leser strålende, jeg får klare bilder av store afrikanske kvinner (unnskyld, afrikanske kvinner av tradisjonelle størrelse) selv med hennes slanke bokmål i ørene.

En opplevelse!

Det store lydbokforsøket - del 1

Jeg vet jeg har litterære fordommer. Jeg vet at jeg velger det jeg regner med å like og holder meg unna bøker som kan gi meg noe annet. Jeg vet til og med at jeg burde vite bedre! Derfor har jeg bestemt for å prøve meg på noen lydbøker jeg ikke ville valgt ellers.

Første forsøk: Eg elska ho av Anna Gavalda. Og her kunne det endt. For dette er SÅ langt unna alt jeg liker! Alle mine fordommer blir bekrefta. Det handler altså om forlatte Cloé som tilbringer noen dager med sine to små døtre og sin svigerfar på landet. Og så åpner disse to voksne seg for hverandre og utleverer sine innerste tanker. I alle fall tror jeg det er alt som skjer, jeg ga opp midt i cd 2. For der denne anmelderen ser visdom om kjærligheten, ser jeg bare sentimentalt vrøvl. Jeg fikk hovedpersonen langt opp i halsen nesten med det samme og ville bare filleriste henne og si at "Nå får du ta deg sammen og slutte å sutre, kjerring!". Og så blir jammen svigerfar selvmedlidende også. Og de diskuterer sine miserable liv opp og ned i blomstrende, oppstylta ordelag. Nei, hadde det ikke vært for at Arnhild Litleré leser så strålende, hadde jeg ikke holdt ut så lenge som jeg gjorde, en gang. Yuck!