Kosetid på kontoret

Jeg synes utseendet til C. Carfagna sin debut Kontortid hadde så mye i mot seg at jeg måtte gi den en sjanse.

Romanen har undertittelen "En mannehistorie". Og det handler i hovedsak om én mann. Og flere kvinner. Om jusprofessor Marko Luca og hans forhold til den unge studenten Zoe. Og hans manglende forhold til sin kone Siri M. Buene. Her skildres det omtrent ikke en eneste følelse, kanskje bortsett fra mild irritasjon. Det er kaldt, kynisk og uendelig tålmodig beregnende. Og vanvittig godt skrevet! Jeg sitter ikke igjen med positivt inntrykk av en eneste karakter, men liker dem likevel. Betyr det at de gjenkjennelige? Huffda...

Hvem er så C. Carfagna? Det er i alle fall et psevdonym. Med den mest innholdsløse forfatterpresentasjonen jeg noen gang har sett (og det sier faktisk ikke lite). Jo, jeg er definitivt fascinert!

Ulykkesfugl

Har gitt Camilla Läckberg en sjanse til. Hun har ikke klart å overbevise meg så langt. Men denne gangen nærmer vi oss noe, føler jeg.

I Ulykkesfuglen blir først en kvinne funnet død etter å ha forulykket i fylla. Men er det ikke merkelig at hun i følge de pårørende aldri rørte en dråpe? Andre omstendigheter vekker også politiets mistenksomhet. Men så kommer realityserien Fucking Tanum til bygda, og når en av deltagerne der blir drept, fører mediepresset til at politiet må prioritere. God krimintrige ispedd tilbakeblikk på en merkelig og ikke spesielt sunn barndom. Gjerningsmannens, selvfølgelig. Karakterenes privatliv får stor plass i denne også, men det tar ikke helt av. Heldigvis. Men igjen blir jeg irritert av Läckbergs måte å bygge opp spenningen på. Hun lar etterforskerne finne noe utrooolig viktig og avslørende for så å gå over til en parallellhistorie og la leseren vente på å få vite hva det er. Gang på gang på gang. Også der hvor avsløringen ikke er spesielt sentral for saken. Det er for enkelt. Og si meg en ting, hvor mye kaffe og boller er det egentlig mulig for fiktive personer å få i seg i løpet av en bok?? Men jeg prioriterte denne lydboka over mange andre gjøremål, så den holder mål.

Forrige gang var jeg misfornøyd med innleseren også. (Uff da, så negativ!) Ikke denne gangen. Kirsti Grundvig leser godt og levende og med akkurat den miksen av innlevelse og avstand som jeg liker best.

Grøss og gugg til unga!

Teodor Sterk har fått sin egen bok. Med undertittel "en trist og blodig fortelling". Og det er ikke verst når en er ti år og uten mamma. I løpet av bokas første sider blir han også uten pappa. Pappa blir knust under Siverts Jensens bil på bilopphuggeriet. Uflaks... Og ikke er det særlig bedre at Teodor fra nå av skal bo hos Sivert Jensen og de ufyselig tvillingsønnene hans. De som ikke har andre fritidsaktiviterer enn å jule opp Teodor.

Kan det bli verre? Å jada! Jan Chr. Næss sparer ikke på elendigheten. Eller blodet. Eller slangene... Det blir i det hele tatt ganske så herlig ekkelt, dette. Og morbid så det holder. Kontrasten mellom vakre, snille Teodors evige optimisme og grufullhetene han utsettes for, er slående. Og det er nok av språklig humor. Men jeg kunne ønske meg enda litt mer av det siste, det mangler liksom en siste snert i teksten.

Boka har fått kritikk fra en viss kant fordi den heslige hovedskurken heter Sivert Jensen, er kommunestyrerepresentant for Skrittpartiet og ikke liker folk som er mørkere enn melkesjokolade i huden. Ja ja, dem om det. Hvis noen tar seg nær av at en så overdrevent skildra person kan, av politisk bevisste unger, knyttes til et bestemt parti, er de så hårsåre at de ikke burde lese bøker. I alle fall tåler de tydeligvis ikke dem beregna på barn.

Tja...

Himmelreisande av Berit Rødstøl er et spennende prosjekt. Sovjet på 1950-tallet er et ukjent miljø og romfartskappløpet burde holde spenningen oppe. Men denne boka traff ikke helt hos meg. Begge de to personene vi følger, unggutten Pavel og professoren Oleg, er interessante karakterer, men jeg begynte aldri å bry meg om dem. Og jeg ser at det er flust med lag og tolkningsmuligheter her, men når personene ikke fenger, har jeg liksom ikke entusiasme til å gå i gang med det... Men ideen er god og språket glimrende, så jeg skal lese mer om det kommer flere bøker!

Munter undergang

Hadde med helskjønne Atle Berge på noen bedriftsbesøk i høst, og nå har jeg omsider fått lest boka hans.

Pål Stordalen våkner en morgen og oppdager at noen har sovet på sofaen hans. Neste natt tar han sofaen selv, og våkner for å se at noen har sovet i senga hans. Sånn kommer narkomane Katrine Vikersund i Påls velordnede liv og snur opp ned på alt sammen. Pål begynner å skulke jobben, han lar den veltrente kroppen forfalle, ja, han slutter til og med å følge med på Lost! Ikke rart at Alvorets Sikkerhetstjeneste kaller ham inn på teppet.

I dette samfunnet, som på mange måter er svært likt vårt eget, er det den sunne dødsbevisstheten som styrer. På den måten unngår en tull og tøys annet skadelig fjas. De som ikke tar alvoret på... ja... alvor, riskikerer å havne i Spøk, fengslet hvor mange års rehabilitering er eneste løsning.

Men denne boka er bare spøk og moro, den da? Slett ikke, selv om jeg flira godt flere ganger underveis i lesinga. Den fikk meg også til å tenke på hva det egentlig er verdt å ta alvorlig i tilværelsen. Kan ikke noe bare få lov til å være moro også? Ikke det at jeg er så glad i vinteridrett, men det da helt tullete hvordan media analyserer alt det denne trønderen med den stygge leppa gjør og sier? Nei, les Muntergang og la absurditet og godt språk gi alvoret en omgang, sier jeg! (Og les de to første kapitlene om igjen når du er ferdig. Det er et vennlig tips til deg fra meg.)

Uæææh!

Har hørt Dukken av Ingunn Aamodt. Den er ekkel!!

Eva får en dukke av oldemor. Egoistisk og utakknemlig som Eva er, blir hun fordi hun ikke får smykker som kusinene. Enda oldemor sier at dukken er det fineste hun har, og om Eva behandler den godt, vil dukken sørge for at Eva blir både lykkelig og rik. Hva gjør Eva? Hun kaster dukken. Forsøker å gjemme den på loftet. Lar den ligge med hodet under vann. Og hva skjer med Eva? Hun blir dekket av søppel. Blir innestengt på loftet. Og holder på å drukne i badekaret. Men ser ungen sammenhengen?? Neida! Hun går hardere til verks. Og havner på sykehuset med den ene skaden verre enn den andre. Og alle er tålmodige og snille med henne, mens hun blir eklere og mer selvsentrert for hvert minutt som går. Det er nesten så jeg synes hun fortjener den hendelsen med spikeren. Og den med saksa...

Charlotte Grundt leser utmerket.

Skummel bok? Ja. Ekkel? JA!! Herlig! :-D

Fniiis!

Jeg har gjort det igjen, jeg lærer visst aldri at ikke bør høre Erlend Loes bøker på lydbok... Denne gangen er det Kurt kurér som er skyld at mine omgivelser mener jeg er klar for innleggelse, evt. tung medisinering.

Den galegale Hektor Hellføkk har fått Nord-Norge med på borgerkrig. Nå skal de løsrive seg fra søringan! Og Kurt er Gunnars kurér. Han må reise nordover for å levere et skrekkelig viktig brev til Gunnars bror, Bodvar. Og når veier og jernbaner er sprengt, er det jammen godt Kurt har en truck å komme seg fram med! Som reisefølge får han Bud, først blindpassasjer, siden forkledt som arkitekten Minkpai, og Anne Liane, en smellvakker kvinne kledd i blå drakt med europeisk snitt og store briller.

Alt går galt. Og alt blir bra til slutt. Dette er definitivt en bok i genren "barnebok for voksne". Barnebok på grunn av den enkle og gjennomskinnelige handlingen og deler av språket. (Det sterkeste ordet som brukes er vel "kjempedumt".) Og voksnebok på grunn av humoren. Samme hvor barnslig den er. Og det er nettopp derfor det er så morsomt! Jeg elsker de overdrevne skildringene av nordnorsk lynne. Og steppebeverens ul i natten. Og flodreinen som river lemmene av byttet sitt i mangel på kniv. Og jeg elsker de onde truslene: "Vil du at æ ska breinne fingran dine? Eller ska æ kutte dæ i småbita, som til en potetsalat, og putte dæ i ei tønne og la dæ fermentere i en slags autolyseprosæss?" Moahahahahaaa! Bær over med meg, jeg kommer til true alle på Eia-nordnorsk de nærmeste ukene etter dette....

Skrullinger! Eller...?

Etter en omtale i Ønskebok måtte jeg bare prøve meg på Jern av Torgrim Eggen. Har ikke vært sånn overbegeistra for ham tidligere, men denne gangen traff han min blink!

Det handler om dommedag. Dere vet den som skal komme nå og da, avhengig av hvilken religion eller profeti du velger å støtte deg på. I denne boka er den venta i 2012. Rett rundt hjørnet, med andre ord. Hvilken religion som mener det, er ikke gjengen i denne boka så nøye på. Alle religioner er sanne! Det er budskapet til beboerne på den forhenværende folkehøyskolen Folkvang i Østfold. Og i utgangspunktet virker jo det greit. Kristne, muslimer, buddhister, new age'ere og andre søkende sjeler møtes for å utvikle seg selv under ledelse av den karismatiske Biv Boeser. Men hvorfor skal de DNA-testes? Hvorfor alt hemmeligholdet? Hvorfor skal de begynne å holde seg unna andre? Dette blir riktig ubehagelig etter hvert.

Historien fortelles av flere stemmer. Det er bloggpostene til Yasmina som skriver om sorgen etter at hun mista den lille datteren sin. Det er mailene mellom studenten som har gått inn i miljøet for å drive undercover-feltstudier, og veilederen hennes. Det er utdrag fra den refuserte dokumentarromanen som Ove, mer på flukt fra narkogjeld enn på jakt etter dypere verdier, skriver. Og det er foredragene til Biv. Til å begynne med irriterte jeg meg grenseløst over Yasminas ubehjelpelige særskrivinger og sinnsvake bruk av fremmedord og over Oves liksomkule form. Men det er nettopp det som er bokas styrke, synes jeg, det at vi får hendelsene fra flere vinkler og i flere, like troverdige, språk. Utrolig godt gjort av Eggen! Og Bivs syke teorier framstår faktisk som nesten troverdige i denne formen. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å legge høstferien 2012 til Tibet-traktene...?

En sårt tiltrengt moralleksjon

Mma Ramotswe kjører videre! I Morality for beautiful girls må hun og assistenten løse saker som involverer en mulig forgiftning, tvilsomme missekanditater og en gutt som lukter løve. For ikke å snakke om alt som foregår på privaten!

Jeg hadde sett det meste av dette på tv, så så forferdelig spennende var det nok ikke. Men det spiller ingen rolle når Adjoa Andoh leser. Det er så levende og alle dialogene får den herlige engelsk-afrikanske uttalen som gir kraft og sprut. Nydelig! Det er nesten så jeg klarer å overse at dette er en forkorta utgave... ;-)

A sad sad tale...

Jeg har en fin unge. Det har jeg visst vært inne på et par ganger før... ;-) Men jeg har altså en så fin unge at hun går på Outland og kjøper bok i julegave til sin mor! Denne gangen gikk hun etter cover og baksidetekst og endte opp med The sad tale of the brothers Grossbart av Jesse Bullington.

Og for en merkelig bok det er... Vi er på 1300-tallet og brødrene Grossbart bestemmer seg for å reise til Gyptland hvor deres bestefar visstnok har tjent seg opp rikdommer på familiehåndtverket gravrøveri. På veien sørover møter de det meste av datidens overtro i levende live. En heks, en manticore, pestbringende demoner, en havfrue/sirene i tillegg til en hel del som (forhåpentligvis) ikke har noe navn. Og brødrene dreper, stjeler, drikker og ordner opp. Men ikke tro de er dårlige menn! Slett ikke! De er jo jomfru Marias tilhengere og gjør bare hennes vilje. Det er nesten så de er hellige menn, faktisk! Og de regner med at Maria liker gjerningene deres, det var ikke hennes feil at hun fikk en sånn feig, pusete sønn... De teologiske utlegningene er riktig underholdende. Mytologimøtene også. Og mye av dialogen. Men boka ble likevel ikke det helt store for meg. Jeg vet det hører til genren, men 15-sider lange beskrivelser av slosskamper hvor alle detaljer, sett fra alle involvertes synspunkt, beskrives, det blir for langtekkelig. Og det er voldsomt mange personer med. Prester og handlesmenn og turnipsbønder og soldater og biskoper og soldater og sjømenn og jeg vet ikke hva. Alt for mange å holde orden på i min stakkars hjerne.

Så alt i alt... en treer på min terning.

Udyr

Det er tittelen på lydboka, skrevet av søskenparet Lotte og Søren Hammer, som jeg plukka med meg ved en tilfeldighet. Fem menn blir funnet hengt i en gymsal, de er ille tilredt og vanskelige å identifisere. Politiet sliter med å finne en sammenheng mellom mennene og dermed et motiv. Samtidig følger leseren gjerningsmennene og får vite at det er pedofile overgrep dette dreier seg om. Og det er tematikken som gjør denne boka interessant. Det stilles spørsmål ved hvem som er udyrene; de drepte overgriperne eller de som henrettet dem? Medias opp-pisking av stemningen setter probelmatikken på spissen.

Samtidig synes jeg ikke dette fungerer så godt som krim. Det er fem ulike etterforskere involvert, fem drapsmenn som får sin historie fortalt, og flere bipersoner fra saken og media. Det blir rett og slett for folksomt. Og ettersomt morderne identifiseres av politiet, faller spenningen. Jeg vet jo allerede hvem og hvorfor og politiets reaksjoner er ikke så interessante for meg.

Torgeir Reiten leser greit, men har merkelig uttale på en del ord. Linoléum? Aldri hørt om. Og den ene etterforskeren høres da jammen ut som en hemul... Ja ja.

Ok krim som kan anbefales på grunn av diskusjonen rundt et vanskelig tema.

Trolleri trollera

Jeg hører Trollvinter av Tove Jansson hver vinter. Fine tradisjonen. Og da jeg var i gang nå, tok jeg like gjerne Trollmannens hatt i samme slengen. Og fikk masse, om ikke like mye, godstemning av den også. Mens Trine Lossius Borg leser Trollvinter så jeg får vårlengsel og blir kald på magen, synes jeg Nils Ole Oftebro lager for mange rare stemmer og barnetime av Trollmannens hatt. Nå er ikke den boka fullt så underfundig og filosofisk som førstnevnte, men likevel. Jansson klarer uansett å overraske, forundre og glede. Jeg har hørt om Tufsla og Vifsla og rubinen, jakten på mamelukken, de sinte hattifnattene, sveveskyer og bad i regnvær. Og flere trillebårlass med pannekaker. Deilig.

God gammeldags

Omsider var det min tur til å få Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Var spent på hvordan denne mannen uttrykker seg skjønnlitterært. Men det kunne jo ikke vært annerledes enn dette! Intrikat, litt gammelmodig og riktig underholdende. :-)

En motstandsmann fra andre verdenskrig finnes død i sin leilighet i 1968. Et lukket rom-mysterium, faktisk. Og etterforskeren, den fremadstormende førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, finner ut at alle beboerne i oppgangen kunne hatt grunner til å myrde mannen. Ok, han tenker ikke ut alt selv, men får god hjelp av rikmannsdatteren Patricia Louise Borchmann. Samarbeidet mellom disse to er noe av det jeg liker best i boka. Frøken Patricia er riktig høy på pæra, men Kristiansen må gi etter gang på gang og innse at hennes hypoteser er adskillig mer vanntette enn hans. Livshistoriene til de mistenkte rulles opp, og det er ikke de dype karakterskildringene som gjør denne boka. Faktisk er personene ganske så flate. Men det passer stilen. For dette er krim i Agatha Christie og Sherlock Holmes sin ånd. Noe Patricia henviser til ved flere anledninger. Og det er jo nettopp det jeg liker så godt! Miljø, personer og språk setter meg i gammelmodig krim-stemning, og at Nils Nordberg leser, forsterker bare inntrykket. Tar gjerne mer av dette, jeg!

Leseåret 2010

Det hører liksom med en oppsummering. Og jeg kan altså konstatere at i fjor leste jeg 124 bøker (en mer enn i 2009, gitt), hvorav 55 var lydbøker, 15 tegneserier og 5 manus. De siste er selvfølgelig ikke blogga. Men det aller meste annet. Lesenyttårsforsetter for 2011? Njei. Jeg fortsetter nok som før. Mest jobblesing med litt kos innimellom. Jeg trives godt med det. Og mengden barnebøker kommer nok til å øke med den nye jobben. (Jeg begynner i morra...) Men Det store lydbokforsøket skal jeg prøve å holde i gang. Det har jammen gitt både overraskelser, moro og hevet adrenalinnivå!

Andre nyttårsforsetter? Jeg pleier å fortelle meg selv at jeg skal jobbe mindre og kose meg mer. Foreløpig har det gått skitt. Men jeg prøver igjen! Begynner med en gang, jeg, det er engelsk julekake igjen.

Godt nytt år!