Isprinsessen

av Camilla Läckberg har gått i IPoden. Joda. Grei krim og blir interessert nok til å lure på hvilke forbindelser det er mellom de ulike personene. (Selv om jeg ikke lurte like lenge som etterforskerne... ) Hemmeligheter fra fortida på et svensk småsted er spennende når miljø- og personskildringene er såpass levende som her. Men så begås det som etter min mening er krimsynd nr. 1; det brukes bare ett virkemiddel for å bygge opp spenning, til gjengjeld brukes det maaange ganger... At etterforsker(ne) finner noe og gisper, tenker "Dette setter alt et nytt lys", blir lamslått e.l., mens vi som lesere ikke får vite hva denne avslørende opplysningen går ut på, funker én gang. Kanskje til og med to. Men åtte-ti ganger i samme historie? Det blir bare irriterende. Er ikke overvettes fornøyd med innleser Hedda Munthe, heller. En ting er uttalefeil, det må en lære seg å leve med når en sluker lydbøker som jeg gjør, men her er det for det første en så overtydelig diksjon at jeg føler meg spytta i øret, og for det andre har Munthe en hang til å overlevendegjøre stemmene til karakterene. Til en viss grad er hun nødt til det, det er mye dialog her, og vi skal jo klare å følge med på hvem som har ordet. Men når et par av mennene minner mest om Mr Nelson og Pompel, blir liksom spenningseffekten litt borte... Også er det denne latteren hun har i stemmen hele tida. Bare en replikk kan tolkes i positiv retning, bobler Munthe over. Det virker ikke spesielt troverdig hos en person som noen timer tidligere har funnet barndomsvenninna si død... Joda, Läckberg skal nok få en sjanse til. Men da enten i trykt form eller med en annen innleser. Og hadde jeg ikke hatt aggressivt korsstingsbroderi å få ut dampen på om dagen, skulle jeg VIRKELIG ha sluppet fram slemmedamen i disse bokomtalene mine! :-D