Hvordan redde et plot

Etter at jeg falt så helt hinsides for Mo Hayders Tokyo, kasta jeg meg over Pig Island. Som var en skikkelig dustebok. Men jeg måtte jo gi dama en sjanse til. Også hadde jeg allerede kjøpt Ritual...

Politibetjent Jack Caffrey møter politidykker Flea når hun finner en hånd i havna. Litt etter finner de den andre hånden i paret. Men kroppen er ikke der... Burde være spennende, det. Men den første delen av boka er rett og slett langtekkelig. Og Jack har en vanskelig bakrunn og Flea har en vanskelig bakgrunn og kompisen hennes har det like ille og broren hennes har det enda verre. Og jeg sitter og lurer på hvor forfatteren egentlig vil med alt dette? Men så, plutselig, tar det av! Og den makabre saken knyttes opp til muti (les artikkelen!) som det til og med har vært om i Aftenposten nettopp. Og da kommer det hele på en måte nærmere virkeligheten, en del av virkeligheten som det er utrolig at finnes der ute... Så den siste delen av boka ble lest i store jafs, det ble nesten for spennende. :-) Så ja, jeg får vel gi Hayder enda en sjanse...

Engelens (noe langtekkelige) spill

av Carlos Ruiz Zafón, eminent lest av Ivar Nørve. Bokdatabasens omtale: Barcelona, 1920-tallet. David Martín er journalist og forfatter og bosatt i et forlatt og falleferdig tårnbygg. En dag dukker den ivrige Christina opp og ubehagelige og underlige ting begynner å skje. David settes samtidig på sporet av en rekke godt bevarte hemmeligheter og opplever at noen tar i bruk de råeste midler for å stikke kjepper i hjulene for ham. Boken slutter der forfatterens forrige bok, Vindens skygge, begynner. © DnBB AS (Her har de bomma på navnene, gitt...) Joda. Boka var ikke så helt verst. Den første delen, om hovedperson David Martins oppvekst hos en tvilsom far og ungdom i en avisredaksjon, var både spennende og interessant. Men så, når den mystiske arbeidsgiveren dukker opp, og det hele virkelig skal ta av, faller boka som en stein. Jeg liker jo grusomme detaljer og skumle miljøer, men her lesses det bare på. Og det er så mye fram og tilbake mellom tomme, mørke hus, regnfulle gater og kirkegårder at jeg helt mister oversikten. Ikke fikk jeg noe ut av løsningen da den kom heller. Er faktisk ikke helt sikker på hva som hendte... Og da føler jeg meg snytt, jeg altså. Så nei, dette var ikke boka for meg.

God byttehandel!

Min kjære kollega Aud foreslo at hun kunne lage smykke til meg i bytte mot et aggressivt et. Jeg fikk anledning til å velge et litt mer fagrelevant motiv, og er svært fornøyd med byttet! :-)

Dessuten passer omsider froskedressen, så jeg har fått avfotografert verdens fineste Mikkel i den. Ja, jeg har ikke laget ungen, altså. Ikke teppet han ligger på, heller, det har Marte gjort.

Fotball og bæsj

Jeg broderer videre i rasende fart! Nå er det Øyvind og hans toalett som har fått innflytningsgave (legg merke til de tematisk passende grønn- og bruntonene).

Hater NFF-generalen (min høyst elskede) må kle seg passende! T-skjorte med broderi både foran og bak. (Og om det finnes noen som ikke vet det; NFF = Norges Fotballforbund...)

Spare for å misunne!

Affinity av Sarah Waters har jeg spart på lenge, men nå var det på tide å unne seg den. Litt skummelt å glede seg så veldig til en bok, tenk om den er en skuffelse?? Men neida, jeg har til og med lagt mine aggressive korsstingsbroderier til side for å lese denne!

Handlingen er lagt til 1870-tallets London. Kort handlingsreferat fra Amazon: An upper-class woman, recovering from a suicide attempt, visits the women's ward of Millbank prison as part of her rehabilitation. There she meets Selina, an enigmatic spiritualist-and becomes drawn into a twilight world of ghosts and shadows, unruly spirits and unseemly passions, until she is at last driven to concoct a desperate plot to secure Selina's freedom, and her own.

Ja, dette er nesten så jeg begynner å tro på det overnaturlige. Men realister må ikke la seg skremme bort, det er ikke dette som er hovedsaken i denne boka. Først og fremst handler det om det destruktive i følelser som ikke får komme til overflaten. Waters er en mester i å skildre viktoriatideas kvinneliv. Denne gangen dreier det seg altså om to typer fengsler; Millbank med rutiner og straffemetoder så rigide at det i dag ville kvalifisere som tortur, og tidas kvinneroller som vel var fengsler i seg selv.

Dette er en dagboksroman og Waters lar oss bli kjent med Miss Margaret Priors innerste tanker, følelser og lengsler. Kjedelig?? Ikke et øyeblikk! Og spesielt ikke når Selina Dawes kommer inn i bildet og vi får deler av hennes betraktninger også.

1800-tallets kvinner og forholdet dem i mellom er tema i Tipping the Velvet og Fingersmith, også av samme forfatter. Fantastiske både i bokform og som filmatiseringer! Og jammen ser jeg nå at Affinity også er filmatisert! Hurra!

Nattbad

Natt på Frognerbadet av Sverre Henmo anbefales! (Jeg synes jo han fortjener adskillig flere lesere enn han har, han skriver så godt! Men nå er jeg heldigvis i en jobb hvor jeg kan gjøre noe med det.) :-)

Men altså; denne boka handler om å være 16 og forelska i ei dame som kompisene ikke synes duger. Akkurat som det ikke er vanskelig nok med kompiser og damer hver for seg i den alderen! Og denne situasjonen skildres med en sånn innsikt og varme at jeg både blir rørt og føler at jeg forstår alle sider. For det er fullt mulig å sette seg inn i både hans, hennes og kameratenes syn sånn som Henmo forteller om det.

Jeg har hørt boka lest av Yngve Berven. Ikke min favoritt, han har en slepen vestkantsaksent som ofte kutter lyder og stavelser (det heter ikke "solbiller"!), men på en måte kler det denne boka. Det blir Frogner av det. (Eller kanskje det bare er mine fordommer...) Kjenner du ikke Henmos forfatterskap, begynn på begynnelsen. Det er det vel verdt.

I anledning dagen

I dag er det den internasjonale dagen for ytringsfrihet på nett. Her burde det altså stå noe velformulert om at jeg forbeholder meg retten til å si og mene hva jeg vil om hva jeg vil og at den samme retten skal gjelde for alle andre i den store, vide verden. Og noen eksempler på at sånn er det ikke. Men så er det det at andre sier dette minst like godt og sikkert bedre enn meg... God ytringsfrihetsdag! :-)

Hva hvis...?

Den var egentlig ikke til meg, men jeg har sneket meg til å lese Gone : forsvunnet av Michael Grant først i familien. Og det var rett og slett en ubehagelig opplevelse. Men på den rette måten!

Boka er en slags moderne versjon av Fluenes herre, samtidig som den har klare paralleller til tegneserien Girls. I Gone forsvinner plutselig alle eldre enn 15 år fra et område på den amerikanske vestkysten. Og hva skjer når moderne unger som ikke er vant til å ta ansvar plutselig bare må? Men det mest skremmende er idéen om 14-åringer med makt. Alle husker bøllene fra ungdomsskolen. Det er ikke en hyggelig tanke at det ikke skal være noen eldre enn dem til å holde dem i sjakk...

Dette er altså ingen snill bok, den er for realistisk til det. Men den er spennende, urovekkende, søt på de riktige stedene og det går utrolig raskt å komme seg gjenneom de 575 sidene! Godt språk har nok mye av æren, hurra for både forfatter og oversetter!

Gratulerer med dagen!

8. mars byr i år altså på noe av det verste drittværet så langt i vinter. Og det sier ikke lite! Jeg nøyer meg derfor med en virtuell markering av dagen.

På fredag spurte læreren til Ylva (min nå 13 år gamle datter) klassen:

"Er det noen som vet hvilken dag det er i helga?" Og selv om det bare var en som trodde det kunne være 17. mai, var Ylva den eneste som visste at 8. mars er den internasjonale kvinnedagen (og at det ikke er det samme som morsdag). Dette førte til følgende samtale i heimen:

"Mamma, hva er egentlig feminisme?"

"Det er å innse at det er forskjell på menn og kvinners muligheter i verden og å ville gjøre noe med det."

"Å, jamen da er jeg jo feminist!"

Og vanskeligere enn det burde det vel egentlig ikke være?

Ha en strålende dag, alle sammen!

Drum drummelum

Litteraturklubben min har visst fått et Nygårdshaug-oppheng. Eller, de vil lese en bok til av forfatteren etter Mengele Zoo. Det er kanskje ikke deres skyld at dette blir min fjerde Nygårdshaugbok denne vinteren... Men sånn ble det, og jeg var ikke videre inspirert da jeg begynte på Honningkrukken, lest av Helge Winther-Larsen. Desto bedre overraskelse!

Første bok om Fredric Drum er både spennende, underholdende, opplysende og morsom. For de som ikke har fått det med seg; Drum, Nygårdshaugs amatørdetektiv, er egentlig restauranteier, gourmet og vinkjenner. Noe som gjør bøkene om ham til en svært sanselig leseropplevelse. Her skildres smaker, lukter og konsistenser på en sånn måte jeg fant meg selv foran åpent kjøleskap rett som det var.

Dessuten er Drum lidenskapelig opptatt av tapte skriftspråk, og sitter gjerne fordypet over dette i fritida. Også på denne vinsmakerturen til Sør-Frankrike. Så jeg har både lært masse om fransk vinkultur og blitt presentert for originale teorier om den minoiske kulturens undergang gjennom denne boka. Uten at jeg har følt meg belært. For passer ikke faktaopplysningene inn i dialogen, presenteres de kort og greit av fortellerstemmen. Sånn skal det gjøres! (Hører du Isau?)

Drum er egentlig litt superhelt. I denne boka må han forsere trange huler, høye kirketårn og dritings veps, men ingen ting er for vanskelig for vår mann. Og selv om det er klart han fikser det (vi vet jo at det kommer ni bøker til), er det spennende. Moro! At tittelen også henger sammen med løsningen på myseriet, er også bare et pluss. Nå kan dere lure, nå... ;-)

Beskytt de stakkars, vene små!

I går var jeg på Foreningen !les sitt fagseminar "Trenger ungdom beskyttelse fra skjønnlitteraturen?" (sic). Dagen tok utgangspunkt i at fjorårets txt-aksjon fikk overveldende mye pepper med overskrifter som "Serverer barn sex, vold og skrekk" i medier vi ellers er vant til å ha en viss respekt for. På seminaret innledet Kari Sverderup (flinke, rolige, sindige, styrelderen i !les), Ketil Kolstad (med evalueringa av aksjonen), Guro Havrevold (norsklærer og litteraturanmelder), Ola Hegdal (som etter å ha turnert med IBBY i høst var dypt sjokkert), Stein Erik Lunde og Kjellaug Tonheim Tønnesen (fra Barnevakten). Nå er det ikke noen hemmelighet hva jeg mener om denne saken, men la meg oppsummere dagen som følger:

• Barnevakten driver fortsatt sin skremselspropaganda om den onde, kommersielle verden som bare er ute etter å voldta barna våre og etterpå ta alle pengene deres. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg løpt hjem og beslaglagt barnets pc og mobil, sagt opp fasttelefon, bredbånd og kabel-tv, og kasta hele tv'n, radioen og alle bøkene. Sånn for sikkerhets skyld. Men interessant å se hva flere tusen foreldre får presentert på foreldremøter hvert år.
• Stein Erik Lunde begikk de to store formidlerfeilene, han leste innenat fra manus og han satt. Men når en har en tekst som hans og leser som han gjør, fungerer det som bare rakker'n! :-)
• Ola Hegdal fikk vist at han vurderer litteratur først og fremst ut fra egne svært trange genrerammer og ellers er lite konsekvent. Sex og vold er nemlig greit så lenge boka er god, men samtidig er "litterær verdi ikke det viktigste i ungdomsbøker" (ja, han sa det, jeg noterte underveis). At forlag, lærere, bibliotekarer og foreldre må ta de moralske valgene når det gjelder lesestoff for ungdom fram til de er 18 år, er et utsagn som de fleste i salen nok vil huske...
• Guro Havrevold, jeg er fan! Jeg ble lykkelig da hun sa at ungdom har godt av å bli rystet, også moralsk. Det farlige er å bare presentere likegyldige tekster. (Så enig, så enig, og de likegyldige ungdomsbøkene er det, som Lunde også sa, så alt for mange av!) Her hadde Barnevaktens Øysten Samnøen (som for øvrig hadde laget en Facebookprofil bare for å vise at Barnevakten følger med i tida, men alle så jo at den var helt nyoppretta... kniiis...) et innspill om at Foreningen !les framover må samarbeide med foreldrene sånn at det blir tatt hensyn til de mest fintfølende (han brukte nok et mer korrekt ord). Hvorpå Havrevold svarte at det hadde vært flott om foreldre var engasjerte nok til at sånt kunne fungere. Men at "i stedet for å skjerme sensitiv ungdom, bør de kanskje møte ubehagelige tekster som gir dem et språk til å takle den virkeligheten de faktisk er en del av". You go, girl!

Altså: kjent tema, skuffende slapp opposisjon, kjente argumenter, men fra litt andre mennesker enn i alle fall jeg er vant til å høre dem fra. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. :-)

Ny hobby!

Har så vidt vært innom at jeg elsker min nye hobby, aggressivt korstingsbroderi! Her et er par av mine første arbeider. Til min venninne Inger som jobber ALT for mye og sikkert har mye å bære på: Og til meg selv (med skjellsord fra Buffy the Vampire Slayer):