Ikke verdt å minnes!

Museet for stjålne minner av Ralf Isau er et skikkelig makkverk! Boka handler om de 14 år gamle tvillingene Jessica og Oliver som får bruk for de tette båndene seg i mellom når de plutselig befinner seg i hver sin verden. De er selvfølgelig usedvanlig begavede begge to, Jessica er "vitenskapskvinne" og Oliver en følsom kunstnersjel. Ekkelt allerede her, men det er først og fremst dialogen som tar knekken på meg i denne boka. Det er tydelig at forfatteren vil at leseren skal lære noe av dette. Karakterene belærer hverandre om alt fra arkeologiske metoder, kunst-teknikker og mytologi til Internett og jødeforfølgelser, og så skal vel leseren plukke opp litt viktig kunnskap på veien... Under en vill flukt bort fra skumle monstre (da Oliver plutselig befant seg midt blant dem, fant han selvfølgelig tid og åndsnærværelse til å ressonere seg fram til hva slags vesner de var og fra hvilket lands mytologi), vil en typisk dialog gå som følger:

• Oliver, du husker jeg fortalte deg om hvordan den gammelsyriske kongen byttet navn til Xexano?
• Ja, kjære venn, dette vil jeg gjerne vite mer om, men pass på at du ikke overanstrenger deg, jeg har lært å bli glad i deg, vet du. Men fortell!
• Jo, nå skal du høre...

ÆÆÆÆÆHHHH! Jada, akkurat sånn snakker moderne 14-åringer! Det er så ledig og naturlig, så!

Og dette har jeg altså holdt ut med i en bok i to (2!) deler! Hvorfor? Fordi jeg får betalt for det... Den skal inn i Ønskebok. Og hadde det ikke vært for at dette er en fantasy som er lagt til Tyskland og at den dermed fyller noen huller i systemet, hadde jeg kasta boka i veggen for lenge siden. Så nå må jeg "bare" forfatte en leserkommentar som viser hva slags bok dette er, sånn at de som faktisk liker sånt kan finne fram til den... For jeg er jo enig at det finnes en leser for en hver bok. Men den leseren som foretrekker denne typen, tror jeg at jeg må ta et alvorsord med...