Moro med økonomi

Jeg er ikke nødvendigvis så glad i tall. I alle fall ikke i økonomi. Jeg tenker at jeg sikkert burde, en bibliotekar tjener ikke så godt, og innen det blir vår tur, er det vel ikke noe folketrygd igjen. Men nei... Moist von Lipwig er heller ikke så interessert egentlig, men når tyrann Vetinari sier at han skal bli banksjef (Lipwig har jo gjort undere for postvesenet i Ank-Morpork), er det bare å gi seg. Vetinari kan jo finne på å avsløre Moist som den svindleren han en gang var... Og jammen får han dreis på sakene! Godt hjulpet av golemer, en Igor, hans glooper, en slikkende bankformann og ja... en hel masse annet som bare kan komme fra en hjerne som Terry Pratchetts. Making money heter boka, også denne lest, eller heller fortalt, av uforlignelige Stephen Briggs. Jeg kan herved melde at en absurd romjul er å foretrekke!

Julelesing

Det er rart med det. Når det omsider blir ferie og jeg burde ha tid til alt, gidder jeg ingen ting. Ikke å skrive her en gang. Så for å unngå en opphopning av mer eller mindre uinspirerte bloggposter; her kommer en oppsummering av de siste par ukers lesing:

Jeg har lest Wolf Hall av Hilary Mantel. En bok jeg gleda meg til. Men hvorfor venta jeg ikke til ferien med å begynne?? Dette er en bok som fortjener å bli lest i mer enn fem-ti minutter av gangen. Og det hadde ikke jeg. Derfor fikk jeg ikke helt tak på Thomas Cromwells liv og virke. For det er han som får være hovedperson her. Og riktig menneskelig blir han framstilt også. Det er vi jo ikke vant til, han pleier å være the bad guy. Hos C.J. Sansom er han nærmest djevelen selv. At han kan oppfattes som hard er ikke vanskelig å forstå her heller, men vi skjønner hvorfor han gjør som han gjør. Fascinerende. Men altså litt feil bok til feil tid for meg denne gangen, dessverre.

Samtidig har jeg hørt Blodleie av Johan Theorin. En annen glede-seg-til. Og også en liten skuffelse. Men det skyldes at de andre bøkene har vært så utrolig gode, denne gangen når ikke Theorin helt opp, synes jeg. Det jeg har likt best med de andre bøkene, er at jeg har fått komme helt inn på personene. Blitt kjent med dem og virkelig brydd meg om dem. Mens jeg ikke skjønner meg helt på Per i denne. Det sies at han er så opptatt av barna, men det virker ikke på meg som datterens alvorlige sykdom går helt inn på ham. Og når han aldri har hatt et godt forhold til sin far, hvorfor bruker han alle krefter på å hjelpe ham sånn plutselig? Nei, dette glipper for meg. Samtidig er Vendela og hennes barndom flott skildra og alvemytologien på Øland spennende. Så hadde jeg ikke lest de andre bøkene, hadde jeg vært over meg av begeistring for denne. Ingenting å utsette på Ivar Nørves opplesning, selvfølgelig.

Innlevelse i personene var ikke noe problem i Jens M. Johanssons Den andre. Paul er forretningsadvokat og lykkelig gift med sin psykiater-med-egen-praksis-kone Tina. De liker å si at hun reddet ham fra en litt lurvete fortid. De har enebolig på Grefsen og er så samstemte og lykkelige. Men hvorfor har da Paul en trang til å knuse? Til å ødelegge det han har opparbeida seg? Han trener capoeira og synes det gir ham mye. Men ikke nok. Så dukker muligheten til å virkelig få slått fra seg opp... Dette er både spennende, medrivende og forstyrrende. Og ingen enkle forklaringer presenteres. Kanskje ligger det noe i Pauls bakgrunn, familien hans er ikke enkel, men kanskje ikke. Glimrende historie fortalt i et billedrikt og levende språk. Anbefales!

Grei krim

Fant Skinndød av Thomas Enger og er alltid nysgjerrig på nye krimforfattere, så ga den en sjanse. Og det var jo ikke så dumt.

Det handler om Henning Juul, deprimert og brannskadet journalist, som kommer tilbake på jobb i nettavisa "123nyheter" etter to års sykemelding. Der kastes han inn i saken hvor ei ung jente blir funnet steinet til døde i et telt på Ekebergsletta. Så dør flere. Spennende sak med interessante vinklinger når Sharia-lover osv trekkes inn. Henning er for så vidt ikke en veldig original karakter, han er en tøffing med personlige problemer og likner dermed på mange andre moderne krimhelter. Men han er jo journalist, ikke politi, og det gir både en vri på handlingen og innblikk i en kynisk nyhetsbransje. Syntes løsningen på saken ble veldig enkel, men så var det ikke slutten likevel! Sånt liker jeg.

Men så er det noen unøyaktigheter som irriterer meg. (Sånn er det når en er en pirkepirk.) For eksempel at det snakkes om "nordmenn og muslimer". Når det ene er en nasjonalitet og det andre en religion, kan en faktisk ikke holde dem opp mot hverandre. Det er fullt mulig å være både det ene og det andre. Faktisk. Og det heter ikke "tenkt til"! "Han hadde tenkt til å gå dit." Nei, han hadde tenkt! Og det holder i massevis. Bort med "til"! (Rart jeg ikke har høyt blodtrykk...) Andre detaljfriker er herved advart, andre kan se en annen vei.

Espen Reboli Bjerke leser helt greit. Grei spenning. Grei personskildring. Alt i alt en helt grei krim, altså. Så jeg skjønner ikke helt den voldsomme opphausinga, men det er sikkert bare meg.

Vinterlatter!

Fant tilfeldigvis Wintersmith av Terry Pratchett stående i Popkult. Ante ikke at vi hadde sånne perler uforkorta på lyd! Nå vet jeg. :-)

Tiffany Aching er heks. Under opplæring. Hun er tross alt bare "nesten tretten". Men det betyr ikke at hun hun ikke er klok og mektig og respektert. Det betyr heller ikke at hun er feilfri, noe som viser seg når hun, uten å mene det selvfølgelig, kaster seg inn i den rituelle vinterdansen og påkaller oppmerksomheten til The Wintersmith. Her jeg sitter nå, i varmen foran peisen og med tretten kalde grader ute, virker det innlysende for meg at man ikke legger seg ut med vinteren sånn uten videre! Men nå er han altså forelsket, han vil ha Tiffany og viser henne sin kjærlighet ved å spre Tiffanyformede snøfnugg og Tiffanyformede isfjell over land og i hav. Ganske vakkert, da? Men utrolig upraktisk for Tiffany som ikke er det minste interessert. Hun har jo arbeid å ta seg ta. Men er hun mektig nok til å beseire selve vinteren? Heldigvis er hun ikke alene. Det er eldre heksers visdom å lære av (selv om den kan være tvilsom karakter rett som det er) og så har hun støtte av Nac Mac Feegles, små, blå menn med kilt og skotsk aksent.

Og så langt har vi en spennende eventyrfortelling. Men så kommer jo den absurde Pratchett-humoren i tillegg. Jeg har ledd så mye og så høyt mens jeg hørte denne at jeg fikk beskjed om å ti stille eller dele morsomhetene. Men hva skal en gjøre når blåmuggosten Horace har ikledd seg tartan og prøver å synge "Row, row row your boat" for fergemannen i Underverdenen? Eller når kravet om en forklaring, og da aller helst sannheten!, blir møtt med skuffelse fordi Rob Anybody hadde planlagt en så mye mer spennende en, med både drager og enhjørninger i? I love it!

Og når det er Stephen Briggs som leser, med en kontroll over stemmer, dialekter, utbrudd og hyl som noen og enhver kan misunne ham, er det bare å la seg rive med.

Hold tett, ellers!!

Har hørt Hold tett av Harlan Coben. En 16-årig gutt forsvinner. Kompisen hans tok livet av seg for en stund siden. En gal gal mann dreper damer. 16-åringens far får grisebank når han prøver å finne sønnen. Naboene har en kreftsyk sønn og må finne en nyredonor. 16-åringens lillesøster har en venninne som er ute av seg etter en sleivbemerkning fra læreren. Henger alt dette sammen? But of course!!

Spennende krim med masse action, dette. Og det er riktig så elegant hvordan alt finner sin plass til slutt. Forrige Coben-bok jeg leste var av det mer humoristiske slaget. Her er vi langt nærmere virkeligheten. Så nærme at Coben faktisk problematiserer en voksende trend, nemlig elektronisk overvåking av unger. I USA har det nærmest tatt av, her på berget er vi foreløpig noe mer edruelige, men tilbudene finnes der. Foreldrene til den savnede Adam har nemlig installert et spionprogram på sønnens pc. Og bruker GPS i mobilen hans for å finne ham. Men som faren sier, når de vet at sønnen er i ferd med å gjøre noe potensielt dumt, hva kan de gjøre med det? Hindre ham og dermed vise at de spionerer? Følge etter ham og spionere mer? La alt være og bruke masse tid og krefter på å kanskje bekymre seg helt unødig? Og hva om sønnen oppdager dette, hvilken innvirkning vil det ha på tilliten dem i mellom? Interessant og viktig! Og ingen enkle svar...

Christoffer Staib leser godt og levende og holder spenningen oppe.

Sirenesang

Omsider har jeg hørt femte bok i Angie Sage sin serie om Septimus Heap. Sirene er tittelen på denne.

Og jeg har nevnt det før, jeg elsker denne serien! Det er ikke ofte jeg følger opp en serie barnebøker når jeg ikke må... Denne gangen fører diverse forviklinger Septimus, Jenna og Bille til en øy hvor det huserer en sirene. Og det er en kattemann der. Og skumle skumle ting... Men det er jo ikke handlingen som er greia med disse bøkene, det er miljøet. Og det bringes til liv gjennom den finfine oversettelsen av Carina Westberg. For dette er en sånn bok hvor en hel rekke person- og stedsnavn må oversettes for at teksten skal gi mening. Og vi vet jo mye om hvor omstridt denslags kan være... Men jeg ser virkelig for meg steder med navn som Myldermyra, Trollmannstråkket og Slingerslumpen. Og er superfornøyd med at den overlegne ypperstemagikeren heter Marta Overgård og med navnet til dragen Flambert. Humoren er noe av det beste med disse bøkene og i oversettelsen blir den ivaretatt i høyeste grad.

Kirsti Grundvig leser med liv og innlevelse. SOM jeg har kost meg! :-)

Anarki i genbanken

De som ikke har lest Sturle Brustad sin Anarchy in Åmot, må gjøre det straks! Og aller helst kaste seg over lydbokutgaven, den er både glimrende lest OG du får høre låtene som nevnes i teksten. Flotters!

De som elsket anarkiet og derfor gleder seg som barn til å lese Whole lotta love, kan heller roe seg ned. I alle fall etter min mening. Her har den vanskelige andreboka-syndromet slått inn. Den holder ikke... Jeg sliter i hovedsak med persontegninger, komposisjon og tematikk.

Det siste først. Boka har undertittelen "en komedie om ham og henne i genshoppingens tid". Det skal altså handle om alle mulighetene som har åpnet seg med den nye genforskningen og de kommersielle kreftene som har hengt seg på. Spennende, det! Men jeg synes det problematiseres i alt for liten grad. Det sneies innom temaer som "hva er en far?", "er kjennskap til biologisk opphav viktig?", men så blir det ikke noe mer ut av det. Jeg vet ikke hva hovedpersonen mener om saken, en gang,

Så det nest siste. Boka er bygget opp av en kjærlighetshistorie som fortelles kronologisk, og en masse tilbakeblikk. Etter hvert blir det så mange tilbakeblikk at jeg helt mister tråden. Og går i surr med hva som er nå og da. Ikke er jeg sikker på hvilken funksjon en del av parallellhistoriene er ment å ha, heller.

Men det jeg savner mest, er å bli kjent med hovedpersonen. Til å begynne med framstår han som en asosial tørrpinn. Så har han mange kompiser. Og er slagferdig! Når vi blir fortalt at han er forelska, er jeg slett ikke sikker på om jeg tror på det. Det blir ikke "show, don't tell", men det motsatte. Tenkte for meg selv at forfatteren burde skrevet boka om til førsteperson, hvis hovedpersonen hadde måttte fortelle selv, kunne nok både Brustad og leseren blitt bedre kjent med ham.

Det er så mange gode tilløp i boka, derfot er det ekstra synd når det ikke holder helt til mål, synes jeg. Men Brustad skal sikkert skive mer, og det gleder jeg meg til!

Glitrende!

Jeg er jo fan av Sarah Waters. Har skrevet om noen av bøkene hennes før. Og da trodde jeg faktisk at jeg hadde lest Tipping the velvet! Men det hadde jeg jo ikke. Nå har jeg! Og den er enda bedre enn jeg hadde ventet. Ikke bare er den en skildring av kvinneliv, og da spesielt lesbiske kvinners liv, på 1890-tallet, det er jo også en utrolig rik beskrivelse av datidens samfunn, både overklasse, middelklasse og arbeiderklasse. Og det er definitivt noe Dickensk over det hele. Gripende, spennende, opprørende, rørende og sexy. Anbefales!

God på bunnen

Nå har jeg hørt Bunnfall av Jørn Lier Horst. Har jeg lest noe av ham før...? Ja... Men ikke blogga det...? Må tenke etter, for dette er en krim av den sorten som ikke skiller seg så voldsomt ut i den norske bokverdenen. Men det betyr ikke at den er dårlig!

I løpet av en sommeruke driver det joggesko i land i Stavern. Og inni skoene er det føtter. Venstreføtter. (Akkurat disse skildringene anbefaler jeg ikke å lese/høre i nærheten av mat...) Tilhører føttene de gamle mennene som forsvant for halvannet år siden? Er det noe som knytter disse mennene sammen? Etterforsker Wisting må finne ut av sakene. Ikke voldsomt nyskapende, men en god krimintrige som blir riktig spennende.

Yngve Berven leser. Det er jeg ikke så fornøyd med. Han sluker ord og er i det hele tatt unøyaktig i uttalen. Og det er sikkert jeg som er slem, men jeg mistenker at det er han, og ikke Horst, som snubler i ordene enkelte steder. For forlaget ville ikke la et uttrykk som "anti-porno-motstandere" passere, ville de vel? Ikke for det, en demonstrasjon mot pornomotstandere kunne være et artig syn... Og det er dessuten en viss forskjell på å ta seg for og å ta for seg. Oppleser eller forfatter/forlag? Jeg skal ikke konkludere på det, jeg.

Men det som etter min mening hever denne boka opp på et annet nivå, er sidehandlingen hvor Wistings datter skal skrive en sak om hvordan, og om, straff virker. Etter enkelte politikeres utspill om gjeninnføring av dødsstraff, er dette en skremmende aktuell debatt. For hvorfor straffer vi kriminelle? Og har det noen effekt? I så fall hvilken? Viktige temaer som behandles med edruelighet i denne boka. Bra!

Potter!

Jeg var ikke på førpremieren til Harry Potter and the Deathly Hallows forrige fredag. Det var barnet mitt. Og se hva hun fikk!!

Ylva (med litt dødsetersminke på) og Lulla!! Ok, Evana Lynch. Men likevel!

Jada. Mor er så misunnelig, så. Men får lite sympati... Og nå trenger jeg det ikke heller, for torsdagen var så fin!! Først Harry Potter-vorspiel på Drammensbiblioteket. Barnet og jeg sto for quizen. Og jeg innrømmer at den var for lett, men JEG synes ordlyden på Golpomkapps tredje lov og navnet på tesalongen i Galtvang er vanskelige spørsmål! (Om noen vil briefe, kan svarene oppgis i kommentarene.) ;-) Torstein Bugge Høverstad var selvfølgelig fantastisk! Han snakka om oversettelsene i nesten en time, leste et utdrag og signerte bøker og plakater til han ble helt støl, stakkars. Men det står mer om alt dette på Popkult. Så bar det til midnattspremieren på KinoCity. Og det er morsommere å se film i en sal full av fans! Det åpna med applaus, alle lo og skvatt på de riktige stedene og det lød fortvilte rop da filmen slutta. Burde vi blitt sittende i protest til de viser neste film? Vi var inne på tanken... Jeg skriver ikke mer om hva jeg synes om filmen, jeg er nemlig helt enig med Synnes strålende bloggpost om saken. Bortsett fra at jeg syntes alle skuespillerne var perfekte... ;-) Og enda er det mer å glede seg til! Hurra!!!

Å spise kirsebær med de store

Jeg har fått to Cherry on top awards! Lesehesten fra Sørlandet mener jeg kan bytte ut "beautiful" om jeg ikke synes det passer, men jeg kjenner det passer meg perfekt! ;-) Skolebibliotekaren deler ut helt uten betingelser, gitt. Regler følger med:

1. Takk den du fikk prisen av.
2. Kopier prismerket til bloggen din.
3. Fortell om tre forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn ei yndlingsbok pr forfatter.
4. Send prisen videre til fem mottagere som du føler fortjener den.

1. Takk Synne, Bernt og Silje! Dere er da noen nydelige mennesker! 2. Done.

3. Ok. Nå kunne jeg jo gjøre det enkelt for meg selv og velge Rowling (så tross alt Harry Potter and the Deathly Hallows natt til i går), Tolkien og Lewis. Men det er jo ikke så morsomt. La meg grave i mine mer skjulte lesegleder... Jeg velger....

Ruth L. Ozeki og hennes bok My year of meats. Om en japansk-amerikansk dokumentarfilmskaper som reiser rundt i USA og lager film om kjøttindustrien. Og en japansk husmor. At jeg fortsatt spiser kjøtt etter denne, er nærmest utrolig, men du store for ei god bok!!

Bridge of birds : a novel of an ancient China that never was av Barry Hughart. Begynner å bli lenge siden jeg leste denne, men jeg husker spenning, eventyr og mengder med humor. Tror jammen den skal leses om igjen til jul.

Anna Karenina av Lev Tolstoj. Ikke helt meg, kanskje? Men en stor leseopplevelse var det!

Men disse tre valgene stiller på ingen måte forfattere som John Ajvide Lindqvist, Scarlett Thomas, Karen Maitland eller Sarah Waters i skyggen, heller ikke alle mine krimfavoritter! For all del. Jeg elsker dem alle.

4. Så skal det videresendes. Uff da... Ser at mange av mine favorittblogger allerede har fått denne. Og ikke alle liker sånt som dette... Nei, jeg feiger faktisk ut! Jeg utfordrer i stedet de som synes de fortjener denne prisen fra meg om å ta den! Fem første får. :-D

Oi oi oi!

Kvinnherad bibliotek har litt av et utvalg! Da jeg satt der og skrev oppgave i høstferien, oppdaga jeg No country for old men av Cormac McCarthy på lydbok. På engelsk! Jada, jeg burde jo lest boka for lengst, men så har jeg ikke det, da. Nå har jeg hørt den i stedet. Og for en opplevelse!

Historien er vel kjent de fleste. Hvis ikke, finnes den her. Og det som overraska meg, er at det egentlig ikke skjer så mye. Det er mye gåing. Og bilkjøring. Men du hellige jul, så intenst! McCarthy kan rett og slett fortelle. Og bruke språket. Jeg måtte høre hele avsnitt om igjen fordi jeg ikke hadde fått meg handlingen, jeg var for opptatt av måten det ble fortalt på til å få med meg det som ble fortalt... Mulig det er takket være Tom Stechschulte sin fantastiske opplesning. Neste gang skal jeg lese McCarthy på papir. :-)

Veldig hemmelig!

Lørdag inntok barnet, min venninne Aud og jeg Det Norske Teatret for å bivåne forestillingen Den hemmelege hagen. Forestillingen bygger selvfølgelig på boka av Frances Hodgson Burnett. Som de fleste sikkert vet, handler det om Mary som kommer foreldreløs fra India for å bo hos sin onkel i England. Hun oppdager at hun har en svakelig fetter og ved hjelp av bondegutten Dickon og en overgrodd hage, får hun fetteren frisk og fikser forsoning mellom ham og faren. (Når jeg ser historien oppsummert på denne måten, lurer jeg på hvorfor jeg er så glad i boka... Ja ja.)

I teaterversjonen er handlingen flyttet 120 år fram i tid, altså til våre dager. Her har onkelen tjent alle pengene sine på å utvikle dataspill, og det er via spillet Den hemmelige hagen at Mary, Dickon og Colin blir kjent nå. De spiller ulike figurer, hagen er delt inn i nivåer, og det gjelder å overleve og runde spillet. Men fungerer grepet? Å ja! På samme måte som i Jungelboken bruker de kjente populærkulturelle figurer og ny musikk. Så det har vi for så vidt sett før. Men at de gjennomfører dataspillestetikken så til de grader, det er imponerende! Både kostymer, sminke, scenografi og koreografi bygger opp om et visuelt inntrykk som er nærmere pixler enn det meste annet jeg har sett utenfor skjermen. Bare det gjør forestillingen verdt å se. Og enda får du glimrende dans, sang og spill i tillegg.

Vi var på matinéforestilling. Klokka tre en lørdag ettermiddag. Perfekt! Sånt burde det være mer av. Å, se! Det Norske har eget matinéprogram! Da skal jeg på flere til våren! :-)

Uglebugle!

Det er skummelt å spare på bøker en gleder seg til å lese. For hva om de blir en skuffelse?? Jeg var derfor smånervøs da jeg begynte på The Owl Killers av Karen Maitland. Det gikk fort over!

Denne boka er nesten enda bedre enn den forrige jeg leste av samme forfatter! Igjen tar hun oss med tilbake til Englang på 1300-tallet, men denne gangen holder vi oss på ett sted, den fattigslige landsbyen Ulewic. Her har nederlanske beginere (en orden med kvinner som vil tjene Gud uten å trekke seg tilbake fra samfunnet) slått seg ned. Sterke, uavhengige kvinner blir selvfølgelig møtt med skepsis både fra kirken, den lokale adelen og landsbybefolkningen. For det er da verken naturlig eller gudfryktig å klare seg selv og til og med hjelpe andre, er det vel?

Årene 1321-22, som handlingen er lagt til, var spesielt harde i Sør-England. Været var dårlig, avlingene slo feil og det var mye sykdom både hos husdyr og mennesker. Da er det greit å ha noen å skylde på. Vel var dette er katolsk samfunn, men den gamle religionen hadde slett ikke sluppet taket. I denne boka er den representert ved The Owl Masters, menn som kledte seg i kapper og uglemasker og stryte ved hjelp av terror. Og klarer de ikke å faktisk vekke en demon...?

Mye av spenningen i denne historien dreier rundt forholdet mellom ny og gammel religion. Hvilke deler som kan kalles overtro, er opp til leseren. Men skildringene av dagliglivet er like spennende. For ikke å snakke om de mellommenneskelige forholdene. Det er utrolig hvor mye makt det er mulig for kirke og adel å få over folk som ikke har grunnleggende kunnskaper om verden rundt seg! Og det er jo en sak som er evig aktuell...

Historen fortelles av fem ulike karakterer; presten, tre av beginerne og landsbyjenta "Pisspuddle". Det fungerer aldeles utmerket. Jeg ble raskt kjent med personene og de ulike fortellerstemmene, og de gir bredde og innsikt i historien. Godt jeg har hatt noen frikvelder i det siste, for denne boka måtte leses i ett! Anbefales.

Det store lydbokforsøket - del 12

Jeg er stolt av meg sjøl! Jeg har nemlig hørt meg gjennom hele Mofongo av Cecilia Samartin. Alle 10 timene og de 42 minuttene. Og hadde jeg ikke vært så interessert i matlaging, hadde det aldri gått.

Det handler om lille, vakre, snille, omtenksomme og kloke Sebastian som dessverre har en hjertefeil. Dette finner han seg i med stoisk ro, selv om han gjerne skulle kunne løpe og sparke fotball. Hver dag etter skolen går han til sin kloke, saktmodige bestemor. Og spiser smakløs mat levert av den vakre, sterke og kloke Terence. Men så får bestemor slag! Og blir frisk og farger håret og begynner å lage fantastisk mat igjen! Og snille, lille, vakre, kloke Sebastian vil mer enn gjerne hjelpe bestemoren med det og aller helst høre historiene bak alle oppskriftene også. For sånn er jo ti år gamle gutter... Men det er skår i gleden. Far og mor krangler om hva som er best for Sebastian. Og mor og tante krangler. Og mor vil ha bestemor på sykehjem. Mor er i det hele tatt ei skikkelig kjerring! Og Sebastian blir erta på skolen... Hva er det så som løser alle problemene? Bestemors mat, selvsagt! Det er magi i mat! Etter hvert er det magi i alt mulig annet også, det blir så mye sjel og hjerte og evighet og himmel og kjærlighet at jeg blir litt uvel. (Jeg sier ikke noe om slutten. For det første bør jeg jo ikke røpe den, for andre blir jeg kvalm ved tanken. Og jeg har lyst på mer vin.)

Men det som er hovedproblemet med denne boka etter min mening, er at den er så laaangsom! Hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å fortelle en relativt grei historie befolka med personer med max to egenskaper hver? 10 timer og 42 minutter, faktisk.

Rike, unge piker...

Det er ingen fordeler ved å være ung, vakker og rik. Og blond. I alle fall ikke i krimlitteraturen. Blir du ikke drept, blir du i alle fall kidnappet! Eller en av hver, som i Fractured av Karin Slaughter. En ung (i alle fall med litt hjelp av Botox), vakker og rik mor kommer hjem fra tennis tidligere enn planlagt og finner inngangsdøra åpen. Hmmm.... Det er knust glass i gangen. Og et blodig fotspor i trappa! Og på toppen av trappa... Og vi er i gang! Eller egentlig ikke. For denne boka var usedvanlig treg i starten, synes jeg. Ikke at den var kjedelig, det er Slaughter sjelden, men da jeg var kommet halvveis hadde saken fortsatt bare så vidt begynt. Det var rett og slett uvanlig lite action i denne. Det handler mer om etterforsker Will Trent, hans utfordringer i jobben (han er dyslektiker), forholdet til partneren han blir pådytta, og til sjefen, og til dama. Og handlingen lå kanskje litt for tett opp til andre ting jeg nettopp har lest, til at det tok helt av for min del. Men spennende nok, for all del!

Blind kjærlighet

Med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav har et cover som gjør at boka MÅ leses! Jeg liker sånne. Det handler om Jim, som tross sin blomstrende musikerkarriere, ikke er lykkelig. Han blir gjenkjent alle steder han går, men han blir ikke sett! Kan forholdet til ei blind jente utgjøre en forskjell?

Dette er en illustrert roman, og en svært vellykket sådan i forhold til at tekst og bilder utfyller hverandre og er like nødvendige for at historien skal framstå som hel. Jeg elsker illustrasjonene. Men er litt usikker på om teksten er helt der. Det mangler liksom noe... Andre som har lest og mener noe?

Mere Potter!

Har hørt Harry Potter and the Half Blood Prince også. Nye 21 timer med Stephen Fry! Og hva kan jeg si? Annet enn OH LYKKE! :-D

Og nå gleder vi oss til vorspiel på Drammensbiblioteket!

Første møte

Jeg leser mye krim. Jeg leser MASSE krim, faktisk, og særlig av en makabre sorten. Men ikke en gang jeg har vært innom alle forfatterne. Og da min utmerkede hudpleier (som både leser krim og fantasy OG liker de samme tv-seriene som meg. Bless her!) mente det var en skandale at jeg ikke har lest Jeffrey Deaver sin serie om den noget eksentriske etterforskeren Lincoln Rhyme, var det bare å sette i gang. (Du tuller ikke med dama som kommer med den varme voksen...) Jeg begynte på begynnelsen med The Bone Collector.

Her møter vi altså Rhyme, New Yorks toppmann på alt som har med tekniske bevis å gjøre. For få år siden ble han skada på jobb og tilbringer nå dagene liggende rett ut, lam fra skuldrene og ned. Ok, han har litt førlighet i venstre ringfinger... Ikke et liv for en mann som ham, tenker du kanskje, og det tenker han også. Assistert selvmord står øverst på ønskelista. Men så dukker det opp en interessant sak... Et lik blir funnet begravd med hånden stikkende opp over bakken. Og like ved ligger spor som fører til neste offer. Er de rakse nok, kan de klare å redde henne. På neste åsted ligger spor til neste offer. Og så neste. Og neste...

Dette var både skrekkelig spennede, skrekkelig ekkelt og... skrekkelig! Og med en dæsj menneskelighet oppe i det hele, både i forhold til hovedpersonens handikap, andre mer eller mindre viktige etterforskere og ofre. Akkurat sånn som jeg liker det. Mer mer!

Blodig spenning

Jeg låner mine lydbøker. Jeg jobber jo i bibliotek, skulle bare mangle! Men så er jeg så glad i å høre engelsk. Og det utvalget er ikke nødvendigvis av det største. Så det var på tide for mor å opprette konto i ITunes Store! Men var det enkelt?? Neida. Det ble så mye teknisk krøll at jeg til slutt, i ren desperasjon, kjøpte den første lydboka jeg fant. Og brukte et døgn på å laste den ned... Derfor har jeg hørt Bleed for me av Michael Robotham (robotskinke??), lest av Sean Barrett. Nok en gang er det en psykologmann i familiekrise som må ordne opp. Saken er: har tenåringsdatteras venninne drept faren sin eller ikke? I så fall hvorfor? Snakker vi overgrep fra noen her? Og har den pågående rettssaken mot en gjeng nynazister noe med saken å gjøre? I utgangspunktet tenkte jeg at dette var plot jeg hadde lest før, men neida. Historien tar den ene uventede svingen etter den andre. Riktig spennende blir det, og vår helt havner i trøbbel gang på gang. Og det gjør jo ikke noe at det hele leses på det vakreste Oxford-engelsk. I like!

The final countdown!

Som jeg har venta på den siste boka i Dødslekene! Den etterlengtede heter Mockingjay (for jeg fikk låne den på engelsk av snillesnille Beate!), Fugl Føniks på norsk. Bok én var fantastisk, bok to fulgte opp, ikke rart jeg venta store ting av bok tre! Og er jeg fornøyd? Nesten... Denne bar mye preg av å skulle oppsummere de to forrige, synes jeg. Og slutten var gitt, det kunne nesten ikke gå noen annen vei, og da var jo det spenningsmomentet borte.

Men det som skuffa meg i denne, var at jeg synes forfatteren trakk seg. Der hun før lot personene sine lide seg gjennom den ene forferdeligheten etter den andre til vi lesere nesten ikke kunne sitte stille mens vi leste, blir mye gjenfortalt her. Katniss, vår heltinne, tilbringer nesten mer tid på sykestua enn i felten. Og i mellomtiden løses flokene opp. Det blir liksom litt... feigt?

Og at jeg ikke er spesielt glad i lykkelig kjernefamilie-epiloger er kjent for alle jeg har diskutert Potter 7 og Pirates of the Caribbean med, men det skal jeg ikke si mer om her. Får være grense for spoilere!

Men er boka god? Hadde jeg ikke sammenlikna den med de foregående i serien, ville sikkert synes det. Men det er jo umulig... Nå skal jeg lese hva andre bloggere synes, har venta litt med den.

Hypnotisøren

Utrolig hva som ligger rundt i bibliotekhyllene og bare venter på meg! Eller som jeg får sniki til meg før ventelistene slår inn, kanskje... Uansett. Jeg hadde ikke fått med meg at Hypnotisøren av Lars Kepler skulle være noe for meg, men fikk en anelse da jeg leste baksideteksten. Og jeg tok ikke feil! Dette var grøss og spenning på høyt nivå.

Det er altså en hel familie, far, mor og en liten datter, som blir funnet døde. Den 15 år gamle sønnen lever så vidt, og det er viktig å få mest mulig ut av ham, for hva om morderen også er ute etter den eldste søsteren? Psykolog Erik Maria Bark (kult navn, eller hva?) bryter et ti år gammelt løfte til seg selv og hypnotiserer gutten for å se om han kan få noe ut av ham. Og da er vi i gang! For hvorfor ville ikke Erik hypnotisere mer? Kan det ha noe med alle de skrekkelige hendelsene som kommer å gjøre?

Erik og familien er et godt bekjentskap. Det er en familie i krise vi møter, og de er så menneskelige med alle sine feil, mangler og gode sider at det skal godt gjøres å ikke identifisere seg med dem. Jeg liker etterforsker Joona Linna også. Han rydder vei i sakene. Og minner ikke så lite om Aslak Eira, Jorun Thørrings etterforsker.

Det handler mye om barn i denne boka, å ha barn, å miste barn og å bli utsatt for barns ondskap. Det er til tider ubehagelig. Vi vil jo så gjerne at unger skal være uskyldige små, det er vel derfor det treffer så hardt når vi får se hva som kan ligge under overflaten. Men spennende, er det! Den hesblesende slutten ble kanskje en smule klisjéaktig, men det tilgir jeg så gjerne. Og Nils Nordberg, krimstemmen over alle krimstemmer, leser så jeg skulle ønske det aldri tar slutt. Kan godt lese flere av disse, jeg.

Sommerens innsats med nåla selges!

Og nei, jeg har ikke blitt sprøyenarkoman. Derimot fikk jeg dilla på aggressive bamser i sommer, og det er grenser for hvor mange en kan ha i ett og samme hjem... Kanskje de kan finne et nytt hjem hos deg eller noen du skylder en gave? Here it goes:

Trekk til pute 50x50 cm. Selges for 450,-

Yttermål 23x18 cm. Selges for 400,- Yttermål 19x13,5. Selges for 350,- Yttermål 19x13,5 Selges for 350,-

Yttermål 19x13,5. Selges for 350,-

Interessert? Send meg en mail. :-)

Der datt'n!

Har likt Iain Pears før, så plukka med meg Stone's fall i England i sommer.

Boka begynner med slutten, den store finansmannen John Stone dør etter et fall fra vinduet og hans enke, Elizabeth, setter en ung journalist til å nøste opp uklarheter i mannens testamente. Da er vi i 1909. Del to foregår i Paris i 1890. Og så avslutter vi i Venezia i 1867 hvor Stone selv får fortelle. Original oppbygning, får en si.

Det handler i hovedsak om spionasje og økonomi, ikke akkurat mine sterkeste sider. Men akkurat det gjorde ikke så mye. Det er nok kjærlighet, sex, vold, politikk og intriger til å gjøre det godt igjen. Og det er spennende så det holder, selv om vi vet hvordan det går. For vi aner jo ikke hvorfor!

Når jeg ikke klarer å opparbeide den helt store entusiasmen for denne, skyldes det nok meg mer enn boka. Jeg måtte legge den vekk i to omganger for å lese jobbting. Og selv om jeg følte meg inne i det hele igjen etter en side eller to, blir det ikke lett å holde i alle trådene. Og det bør en nok for å få fullt utbytte av denne.

Det store lydbokforsøket - del 11

Bessys bok av Jane Harris lyste suppete dameroman lang vei, syntes jeg. Både coveret og forlaget bidro til de assosiasjonene. Og boka er jo litt der. Men slett ikke bare!

Det handler om Bessy som kommer vandrende fra en ukjent fortid i Glasgow til Castle Haivers, et stort, gammelt hus hvor hun får seg jobb som tjenestepike til tross for åpenbart manglende kvalifikasjoner. Vi er i 1863, og livet er ikke enkelt for ei 14 år gammel fattigjente med irsk opphav. Fruen i huset, Arabella, er vakker, men merkelig. Hun forlanger at Bessy skal skrive dagbok hvor hun redegjør for alt hun både gjør og tenker. Dessuten må hun utføre til dels merkelige øvelser, som å reise og sette seg mange ganger i strekk uten noen forklaring. Fruen har hemmeligheter, det er tydelig. Men er hun gal? Eller besatt? Eller spøker det i huset?

Har sett på Bokelskere at en del lesere ikke er så fornøyde med denne boka. Spesielt har de hengt seg opp i språket. Vel kan Bessy lese og skrive, men ordvalget hennes er til tider... aparte. Og tydeligvis rettskrivinga hennes også. Men det er det fine med lydbok, jeg trenger ikke irritere meg over denslags! (Men etter å ha kommet meg gjennom både Londonstaner og Et øye rødt, tror jeg nok jeg skulle klart denne også.) Men Gisken Armand leser med innlevelse og språket blir bare et artig krydder.

Og jeg liker dette merkelige lojalitetsforholdet som oppstår mellom frue og pike. Selv om begge ser åpenbare feil hos den andre. Og jeg liker personskildringene. Den vakre fruen, den ubehøvla gårdsgutten, sladrekjerringa i gjestgiveriet, herren som bare er opptatt av egen politisk karriere og den ufyselige pastoren. Jeg får klare bilder av dem selv nå når jeg bare ramser dem opp. Og jeg liker det litt hysteriske rundt tidligere tragedier og mulige spøkerier og galskap. Det passer perioden handlinga er lagt til.

Så jo, alt i alt, den var moro denne også.

Ormeøyet

Ormeøyet av Tore Aurstad er "en ny, spennende fantasy" i følge forlaget. Ny er riktig. Fantasy også. Men jeg syntes ikke dette var veldig spennende...

Pia er 14 år gammel når far forsvinner og onkel havner i Vargtårnet. Dermed blir hun alene igjen og skjønner at bare hun kan redde Alna. Dette er nok en *SPOILER* roman om reise mellom dimensjoner. Men der Johnsen gjør det spennende og troverdig, koker Aurstad opp en masse tekniske løsninger som bare ikke henger på greip. Hvis en rund portal er så stor at du kan gå inn i den, kan ikke låsemekanismen, som har ønskepinneform og skal ha en "arm" som når portalkanten på hver side, være så liten at den kan brukes som amulett. Med mindre bæreren er brei som... noe bredt. Det stemmer ikke overens.

Selve plottet, *SPOILER* at en medisinfabrikant skal ha tatt seg inn i Alna fra vårt Oslo og regjert det ved hjelp av onde vektere (!?), virker også rimelig søkt på meg.

Denne boka lider også, som så mange denne høsten, under flate karaktertegninger. Onkel er spillegal og litt dum. Far er stor og snill (men svikter jo når det gjelder?). Og Pia er modig. Hører vi. Men tror ikke på det, for hun gjør jo bare ting. Sier nå og da at hun er redd, men viser det aldri. Show, don't tell, heter det. Her er det tell, don't show. Og det blir fryktelig kjedelig...

Potter-mania! :-D

Jeg ELSKER Stephen Fry! Hadde ikke mannen vært usedvanlig homofil og gal på så mange måter, hadde det nesten vært fare på ferde. :-D

Jeg ble henrykt da jeg hørte ham lese Harry Potter and the Chamber of Secrets. Nå har jeg hørt siste bok i serien, Harry Potter and The Deathly Hallows. Og jeg har nytt alle 25 timene! Fry leser med en innlevelse som viser at han forstår Potter-universet hundre prosent. Og er det noe vi, blodfansen, krever, så er det akkurat det.

Hvorfor jeg har hørt denne nå? Som oppladning til den kommende filmen, selvsagt. Akkurat som vi har begynt å se oss gjennom alle filmene (MED ekstramateriale) i heimen. :-)

Det store lydbokforsøket - del 10

Selv med min radikale oppvekst, visste jeg lite eller ingenting om Ellisif Wessel. Og både omtale og cover gjorde hva de kunne for å holde grunne meg unna Himmelstormeren av Cecilie Enger. Men nei! Er det forsøk, så er det forsøk.

Og Ellisif er jammen ei dame det er verdt å bli kjent med! Oppvokst i et borgerlig hjem fikk hun tidlig utferdstrang og reiste til stobyen som 16-åring for å gå på skole. På 1880-tallet! Hun giftet seg tidlig med sin legefetter (ikke populært) og flyttet med ham til Kirkenes. Og der ble hun. Det hun var vitne til av nød og sykdom der, førte til at hun tok avstand fra kirken og ble stadig rødere politisk. Hun starta fagforeninger, sloss for minstelønn og levelige kår. Lærte seg russisk og oversatte litteratur og politiske skrifter. Organiserte streiker og skrev glødende leserinnlegg. Broderte faner og brevveksla med Falkberget og Kollontai. Utvikla seg som dikter og

fotograf. Fikk allierte og uvenner. Og mista fem barn... Men det som kanskje har gjort størst inntrykk på meg er den massive motstanden og fordømmelsen hun ble utsatt for. Å bli motarbeida og latterliggjort i alt fra landets største aviser til den lokale kirkens prekestol, det må jo gjøre inntrykk. Men ellisif Wessel ga seg aldri.

Cecilie Enger har skrevet slik en biografisk roman. En lumsk genre, men her føler jeg meg rimelig trygg på hva som er fakta og hva som er diktning. Enger vet jo ikke hva som foregikk inne i Ellisifs hode, hva hun tenkte og følte og hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Men det virker troverdig. Særlig når sitater fra dikt, brev og artikler flettes inn. Så her fungerer både det historiske og det skjønnlitterære, synes jeg.

Enger leser selv. Hun snubler noen ganger, det er ikke skuespillerkvalitet over det, men det er ektefølt og fint.

Så der gikk jeg fem på igjen, gitt! Og lydbokforsøket fortsetter. :-)

Nei nei nei nei...

Som nevnt leser jeg ungdomsbøker i fleng om dagen for å finne godbiter til høstens ungdomsbokgilde. Og Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal så jo lovende ut.

Forlaget sier:

"Tøff, morsom roman om en ung jentes virkelighet i det norske forsvaret. Victoria bestemmer seg for å søke på befalsskolen sammen med kjæresten, men det er slett ikke enkelt. De kan ikke vise at de er kjærester, og Victoria får testet sine egne grenser både fysisk og psykisk. Samtidig må hun ta et valg: skal hun signere utenlandskontrakten, og dermed være villig til å dø for sitt land? En spennende bok som er vanskelig å legge fra seg! "

Dette er et tema det er stor interesse for blant ungdom, og tøft og morsomt er alltid bra. Dessuten selger vel boka bare på tittelen. Burde være en innertier, altså. Men dette er noe av det platteste jeg har lest på svært lenge. Teksten er på skolestilnivå med handling på handling på handling. Karakterene er flatere enn papp og etter å ha lest en hel bok om militærleiren på Rena aner jeg fortsatt ikke noe om hvordan noe ser ut. (Jo sorry, fargen på veggene i kakebua er vel nevnt...)

Setninger som dette florerer: "Etter flere timer med våpendrill utførte jeg håndgrepene ganske bra." Ikke spesielt imponerende. Det dramatiske forholdet mellom Victoria og Christian engasjerer heller ikke veldig i og med at vi ikke blir kjent med personene. Mens det ennå er bra mellom dem, skjer dette: "Vi ble stående tett sammen og prate om hvordan vi hadde opplevd aspirantperioden så langt. Christian mente det gikk greit. Jeg fortalte om mine blundere under opptaksintervjuet og at jeg trodde fenrik Teie hatet meg. Christians kommentar til det var at hvis jeg syntes det ble for tøft, kunne jeg jo bare slutte." Et varmt og nært forhold, dette.

En bok full av gjenfortelling, ingen dramatiske høydepunkt og totalt uinteressante personer, altså. Men den får sikkert lesere på grunn av tematikken. De hadde fortjent noe bedre.

Litt tilfeldig

Plukker med meg det jeg finner av ungdomsbøker denne høsten. Nå var det Tilfeldig engel av Kari Sverdrup som lå lagelig til. Hadde ingen forventninger, men ut fra baksideteksten trodde jeg det skulle handle om en død far.

"Noen ganger tenker jeg at det virkelig er bra at vi ikke vet hva som kommer til å hende. Hvor forferdelig hadde det ikke vært hvis jeg hadde visst at akkurat den dagen i april var den siste dagen jeg hadde sammen med faren min? Da hadde jeg brukt hvert eneste minutt på å tenke på det..."

Det virker da sånn? Men så stikker han bare av, denne faren. Og Anna (14), mor og lillebror må flytte. Fra Oslo til småstedet Tvedt. (På Hurumhalvøya, kanskje?) Og det handler litt om savnet etter faren. Og litt om vennskap. Og mobbing. Og død. Og motorsykler. Og savn. Og familie. Og forelskelse. Og hvit magi. Og en del andre greier sammen med en dæsj amerikanskinspirert skoleball. Denne boka klarer i det hele tatt ikke helt bestemme seg for hvor den vil. Derfor får jeg aldri helt tak på den.

Likevel er det en av de bøkene jeg liker i høst. Det er noe med stemningen. Med det rommet Anna maler rødt og innreder med kjempeseng, svart kommode og kinesisk lakkskrin. Med kjolene etter tante Gerda. Og turene Anna går, både alene og med trubadur-rørlegger-snekkeren Patrick. (Jada, det er med en sånn en også.) Jeg likte rett og slett å sitte med Tilfeldig engel. Likte å lese den. Hadde den i bakhodet etterpå. Og unner andre den samme opplevelsen.

På tur i multiverset

Jeg var svært fornøyd med første bok i serien Lasarusfenomenet. Nå skal jeg snart si noe fornuftig (?) om serien på årets Ungdomsbokgilde, så det var greit å få med seg bok to og tre også. Og jeg elsker dem! I bok to, Carrington-katastrofen, får vi mer innsikt i den mannlige hovedpersonen, Caine, sin bakgrunn. Og i hva en Carrington-katastrofe er, selvfølgelig. Bok tre, Aeon-paradokset, tar, i tillegg til paradokset, for seg alternativ historieskriving. (Det finnes et fint ord for det, gjør det ikke?) Emma og Caine havner i en parallell hvor Tyskland og Japan vant 2. verdenskrig. Utrolig fascinerende!

Det er tre ting som gjør at jeg virkelig har sansen for denne serien:

1. Hovedpersonen Emma. Hun er ikke en superhelt. Hun er ikke "utvalgt". Hun har noen egenskaper som gir henne en hel masse trøbbel og påfører henne stor smerte. Og hun er ikke bare snill og flink og klok. Når hun er usikker på hvor hun har havna, har hun ikke kunnskaper i historie og geografi å støtte seg på. Hun er ei helt vanlig jente som vet mer om TV-serier enn om internasjonal politikk. Derfor er hun også troverdig.
2. Tematikken. Jeg liker jo disse kvantefysikk-greiene. Har sagt det før og jeg sier det igjen. Parallelle dimensjoner, multiverset og tidsreiser, I love it! Og det er jo ikke bare science fiction dette, det forskes på disse tingene, de finnes! Om enn på et matematisk nivå i denne virkeligheten...
3. Spenningen. Kjetil Johnsen får det virkelig til. Jeg hadde lest en og en halv bok før jeg fikk vite noe særlig om mørke, mystiske Caine. Og enda mer før jeg skjønte hva han egentlig drev med. Jeg får den ene aha-opplevelsen etter den andre uten at jeg har sitti og tenkt at forfatteren skjuler noe for meg. Det er da det fungerer.

Jeg leser jo så å si bare jobbrelaterte ting for tida, så jeg håper virkelig jeg finner en unnskyldning for å lese flere av disse bøkene når de kommer!

Kurt x 5

Pyramiden av Henning Mankell sto plutselig der og ropte på meg. Selv om jeg fortsatt innbiller meg at jeg ikke liker noveller, burde jo fem krimtekster med litt lengde på, passe godt for meg. Og det gjorde de jo!

Den første historien er lagt til 1969, da Wallander avanserte fra ordenspolitiet til kriminalpolitiet, den siste til året da den første romanen begynner. Litt varierende kvalitet på plottene her, synes jeg, men tidskoloritten er det ingen ting å si på. Så utrolig klønete det må ha vært å være i politiet da en var avhengig av telefonkiosker for å kontakte hovedstasjonen og be om forsterkninger! Men praktisk å kunne få oversikt over en persons formue ved å se i bankboka deres, selvfølgelig... :-)

Anders Ribu leser glimrende, med en korrekthet som kler Wallander.

Mest for dem som allerede kjenner Wallander og ikke har noe i mot en nærmere kikk på bakgrunnen hans, dette. Sånne som meg, altså.

Hæ?

Det er mulig det er meg. Men Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl skjønte jeg ingen ting av. Hvem som var Arnie og hvem som var Abel, var vanskelig nok å skille for en med min grad av navne-afasi, men når det også er to ulike kvinner med sløret stemme som ringer og siterer henhodsvis Ibsen og Obstfelder pr telefon, blir det for mye for meg. Løsningen sa meg heller ingen ting. Diamanter? Stoff? Mord? Ikke vet jeg hva det egentlig handla om... Ja ja...

Det store lydbokforsøket - del 9 (med spoilere i fleng!)

Drømmen om Amerika av Toril Brekke var min forrige utfordring. Og nå holdt det hardt, altså. Tematikken er for så vidt interessant. Nøden og den religiøse trangsyntheten som fikk kvekerne til å risikere alt på et ukjent kontinent, tar tak. Forholdene under overfarten også, selv om dette ble mye bedre skildra i Star of the Sea (men forholdene der var også adskillig verre.) Og området disse menneskene møtte da de kom fram, karrig myrland langt fra folk, visste jeg lite om.

Brekke blander inn historiske hendelser og personer i fortellingen, men hovedpersonene er fiktive. Vakre Eline, kloke Håvard og tourettesplagede (?) Ansgar. Og her glipper det helt for meg. For historien tar jo fullstendig av! *SPOLIER* Fattige, men akk, så vakre Eline blir alenemor, tiltrekker seg oppmerksomheten fra en vakker, rik, men slem mann, blir forlatt som død, reddet av den rike og blir bortskjemt, ekkel plantasjefrue i silkekjoler. Hennes arbeidssomme, men ukontrollerbare bror, Ansgar, tar med Elines vakre, men snille og kloke, lille datter på en lang vandring, ender som alkoholiker, men klarer å holde barnet unna prostitusjon. Tror vi. Og kloke, snille Håvard blir feilaktig dømt for mord, mister amerikabåten og kommer ikke etter før mange, mange år er gått. Men han er tro mot sin Eline i sitt hjerte og det må en himla mye styr til før han skjønner at det er den eiegode Gunnhild han skal ha. Så plasseres altså disse tre i hver sin del av USA, men på uforklarlig vis, å nei å nei!, møtes de alle tre på et dokketeater! Blir det rørende gjensyn? Blir det sjalusi og konflikter? Neida, vi bare dreper alle, så puslespillet skal gå opp. Ærlig talt, dette kunne like godt vært gitt ut som serie på Bladkompaniet.

Og da hadde vi antagelig sluppet det oppkunstruert gammelmodige språket også. Jeg har lest bøker fra 1800-tallet hvor dialoger og skildringer fløt lettere enn her. Og språklig variasjon er greit, men å kalle en fyr Grimstadgutten like ofte som Per (eller Pål, eller hvahannåhet), blir bare kunstig.

Så nei. Selv om Anne Krigsvoll leser helt greit. Nei.

Vondt og fælt og trist og skrekkelig morsomt!

Det er nok en dekkende oppsummering av Jasper Jones av Craig Silvey.

Det er 13 år gamle Charlie, en litt stille bokorm, som blir involvert i syndebukken Jasper Jones sin tragedie. Jasper er halvt aboriginer, mora er død og faren drikker. Er det rart Jasper stjeler mat i blant? Men i en australsk småby på 1960-tallet er løpet hans lagt. At Charlie og Jasper skulle finne hverandre virker usansynlig, men det er svært troverdig skildra. Så er også Charlie en usedvanlig moden og reflektert gutt. Det må vel være fordi han har lest så mye... ;-)

Men det er tragiske ting som rulles opp her. Ikke uvanlige, kanskje, men det gjør det jo slett ikke noe bedre. Det dekker vondt og fælt og trist. Men morsomt? Charlie har en kompis, Jeffrey, med familie innvandret fra Vietnam. Midt i Vietnamkrigen. Det byr på utfordringer, det også. Men disse gutta har noen dialoger gående seg i mellom som sendte meg ut i hysterisk fnisende tilstander. Superheltkranglene er ubetalelige. For ikke å snakke om de hypotetiske valgene, som det mellom å gå med en hatt laget av edderkopper eller måtte leve med penisfingre! (Den skal jeg jammen teste på Facebook...)

Dessuten er det en aldeles nydelig liten kjærlighetshistorie her.

Så jo, dette er en flott bok! Men for hvem? Forlaget sier alderen 16-20. Og jeg nok enig i den nedre alderen. Denne krever litt av leseren. Men hvorfor 20? Hvorfor ikke ubegrensa oppover? Hvorfor ikke utgi denne som en voksenbok, like godt? Nå ja. Les den, i alle fall!

Taggetagge

Jeg har blitt tagget av Skolebibliotekaren! Og pliktoppfyllende som jeg er, setter jeg i gang. :-) Jeg skulle altså svare på følgende:

• Hvilken bok leser du akkurat nå? Jasper Jones av Craig Silvey. Kanskje den skal være med på årets Ungdomsbokgilde? Det kommer det nok snart en rapport om her på bloggen. Også hører jeg på Drømmen om Amerika av Toril Brekke. En del av Det store lydbokforsøket.
• Hvor liker du best å lese? Ute! I skyggen på verandaen. I hengekøya. Eller i gostolen min. Eller sofaen med et pledd. Eller i senga. Eller på toget. Eller når jeg pusser tenna. Eller... Ja...
• Hvilken bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Hmmm... Det er vel fantasybøkene jeg mest ønsker å kunne se også, men ofte blir det en stor skuffelse. Ikke så med Ringenes herre! Elsker de filmene. (Bortsett fra at Frodo er veldig lite hobbitete..) Og er for så vidt fornøyd med Potter-filmene også. Ellers må jeg si meg enig med min tagger i at jeg ser fram til Dødslekene!
• Hva er favorittboken din? He he he... Moroklumpen... Jeg har vel lest C.S. Lewis' Narniabøker flest ganger. Og Ringenes herre. Skråninga av Carl Frode Tiller blåste meg av banen. Klage av Inghill Johansen er umulig å legge fra seg. Og er jo Potter-fan! Men La den rette komme inn av Lindqvist, er den som har gjort desidert størst inntrykk de siste åra.
• Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke? Igjen, Mockingjay er jo nødt til å bli en høydare! Ellers velger jeg jo veldig sjelden selv hva som skal leses, det er det jobb(er) som sørger for...
• Hva synes du er den fineste forsiden på en bok? Ha! I fjor var det i alle fall Slaget på Vigrid av Kristine Tofte!

Så skal jeg tagge tre nye bloggere, men er det noen igjen til meg? Som ikke blir grinete på meg...? Buskerud leser er jo mange bibliotekarer, så de kan krangle om å få gjøre jobben. :-) Mia i myra har visst sneket seg unna! Men hun er jo også en katt... Men Lesehesten fra Sørlandet også?? Da er jeg i boks, da! :-)

Ha! En god en!

Jess! En god ungdomsbok! En fantasy til og med!

Det dreier seg om Drakeguten av debutant Asbjørn Rydland. Trettenårige Koll lever i en liten landsby. De har det greit og fredelig, mye takket være kavaleristene, som vel strengt tatt støtter dem som betaler best. Koll er ikke noen slåsskjempe og blir stadig plaga av en av de eldre guttene. Så møter han Eran. En voksen mann som sier han vil lære Koll å slåss. Samtidig finner landsbyens "oppfinner" en bit drageegg-skall, et fantastisk sterkt materiale.

Og så vet vi hvordan det går, ikke sant? Eran er en trollmann og lærer Koll, som selvfølgelig er Den Utvalgte, å håndtere kreftene i seg selv, dragene er ikke utdødd likevel og Koll kan kontrollere dem. Det er i alle fall sånn det pleier å være. Og da er det så deilig at denne ikke er det!

Joda, Koll har krefter, men dragene kommer ikke tilbake, i alle fall ikke i denne boka. Og Eran er slett ikke den han utgir seg for å være. Etter hvert handler boka faktisk mest om lojalitet, å stå for det en mener er rett og gjøre opp for sine feil. Om kampen mellom det gode og det onde, joda, men hvem er egentlig god og hvem er ond?

Språket er et godt og lettlest nynorsk. Kanskje boka har samme effekt som Skammarserien, at bokmålsungene glemmer at de leser nynorsk? Forfatteren forteller i etterordet at universet i boka har blitt til under en laiv (altså levende rollespill) og for noen av oss, gjør dette det hele enda morsommere.

Så ja, jeg likte Drakeguten. Men forlaget og bokhandlerne sier at denne boka egner seg fra 10 år og oppover, der tror jeg de bommer. Unge lesere vil ha orden på universet sitt, de vil ha gode helter og onde skurker. 13+ tror jeg nok er mer riktig. At hovedpersonen er 13 er sånn sett litt dumt, ungene vil jo helst lese om jevnaldrende eller eldre, men dette er langt fra noen vanlig, norsk 13-åring, så det burde ikke egentlig være noe problem.

Dette er, som det meste annet for tida, første bok i en serie. Og kanskje kommer dragene i neste bok. Det gjør ikke noe, Rydland har allerede gitt oss noe nytt innenfor genren. Ære være ham for det!

Rock + husflid =....

Synes årets ungdomsbøker har vært stusselige greier så langt, så jeg ga Ulltoppane av Esko-Pekka Tiitinen en sjanse. Det handler om 15 år gamle Eino som starter band med tre venner. Han vil bli internasjonal stjerne, men etter et møte med strikkedamene på Røde kors, innser han at det finnes andre og viktigere verdier.

Jeg har store problemer med denne boka. Og hovedproblemet er at jeg ikke vet hvem jeg skal skylde på... Ok, dette at 15-åringer lager impro-performance-musikal om fødsel, kjærlighet, sult og foreldreløse barn til Røde Kors' juleavslutning, det er forfatterens egen greie. Og for det første synes jeg det er lite troverdig. Det er også så über-korrekt at jeg blir litt uvel, men det kan jo andre se bort fra. Noen liker sikkert sånt. Boka er visst prisbelønt i Finland.

Men så er det språket. Disse ungdommene snakker til hverandre i vendinger som mest minner om østlige visdomsord.

- Det er utgangspunktet for alt. Rydd opp etter deg og gjer pliktene dine.

- Nettopp, ver smålåten og be om orsaking for alt du gjer! (...)

- Livet er ikkje nokon leik med nivå. I det verkelege livet er det ingen bonuskupongar!

Åltså, det er mulig finske ungdommer snakker sånn, men denne oversettelsen er uansett ikke god. Det er et så tungt, dialektprega språk at jeg ofte lurte hva som ble forsøkt sagt. Noen som har opplevd å få kjeft på skolen for å være "skravlut"? Ikke så ofte, nei. Og hva skal strofa "hakka med tennene mole for mole" bety? Nå er ikke jeg spesielt språklig konservativ, men dette blir for mye for meg. Og det skal faktisk være en ungdomsbok. Og jeg har ikke begynt å si noe om skrivefeila...

Nei, jeg får prøve en annen!

Ikke noe galt med gamle kjekkaser!

Svend Foyn er vel ikke så gammel heller, når alt kommer til alt, men vi begynner å bli ganske godt kjent, han og jeg. Et godt, om noe ensidig forhold.

Nå har jeg hørt Din eneste venn. Og hva kan jeg si? Foyn møter vakker dame, blir betatt, mystiske ting skjer og det blir riktig skummelt. Og han får skylda... Lyder det kjent? Det er det jo. Men spenennde likevel. Kanskje først og fremst fordi det denne gangen handler om justismord, om gamle saker som tas opp igjen. Til glede for noen, til bekymring og uro for andre. Han kan jammen være samfunnskritisk også, den godeste Mehlum. Men det visste vi også fra før.

Øystein Røger leser som alltid utmerket og det virker som kan koser seg med å lage karakterstemmer samtidig som det aldri bikker over og blir tåpelig.

Og enda har jeg visst Mehlum-bøker til gode. Hurra!

Grei nok

Må virkelig begynne å lese meg opp til det kommende Ungdomsbokgildet, og valgte Alt skal bli bra på verandaen i kveldinga. Dette ser ut til å være Geir Mosengs andre bok for ung ungdom. Det handler om Jarle som blir plassert ved siden av rare Trygve når han begynner på ny skole. Lite forklares, men leseren skjønner at Jarle har et svært anstrengt forhold til sin mor, og at de to flytter ofte. "For din skyld, Jarlegutt". Et slags vennskap oppstår mellom Jarle og Trygve, men Jarle synes det er ekkelt og skremmende at Trygve er så opptatt av død, ånder og spiritisme. Så begynner Jarle å oppleve skumle ting...

Det positive først; her overforklares ikke noe, leseren må selv holde orden på hint og fortellingsbrokker for å danne seg et bilde av det som skjer og har skjedd. Og det er ganske dramatiske ting. Dessuten er spøkelsesdelen befriende nå i denne voldsomme vampyrbølgen. (Det trodde jeg aldri at en vampyrfantast som meg skulle si!) Og jammen er det litt kvantefysikk her også. Er det i ferd med å bli en ny trend?

Men på den negative sida må jeg først si at dette blir masete. Jarle hører dunk og ser skumle skikkelser og kjenner kald trekk HELE TIDA. Det blir verken skummelt eller spennende, jeg har bare lyst til å be fortelleren komme til poenget. Punkt to er at guttene det handler om oppfører seg som 14-15-åringer (minst), men så skal de være bare elleve. For det første tror jeg ikke på disse karakterene som elleveåringer, og for det andre er denne boka alt for avansert for elleve-årige lesere. Og unger leser som kjent helst om personer som er like gamle som, eller eldre enn, dem selv. Forlaget angir målgruppa til å være 11-14, jeg tror ikke mange under 13 klarer å få med seg nyansene her. Ved å fjerne de to setningene som angir guttenes alder, ville det problemet vært løst.

Det kan være boka kan fungere som en småspennende historie for yngre lesere, men jeg synes mora er den mest interessante skikkelsen her, og det krever en del lesing mellom linjene for å få tak på henne. (Og hun kunne jammen fått gjennomgå litt, forresten, men det har jeg jo strengt tatt ikke noe med.)

Oppsummert: grei nok, det okkulte trekker opp, men litt for mye trekker ned.