Koseblod

Kjøpte med meg Pretty little things av Julianne Hoffman fordi det sto i "blurben" at hun er i samme klasse som Reichs, Cornwell og Slaughter. Midt i min blink, altså. Og det er hun. Det handler om en psykosprø seriemorder som får kontakt med tenåringsjenter på nettet. Og kidnapper, torturerer og dreper dem. Og om etterforskeren som sliter på privaten etter at hans tenåringsdatter forsvant for et år siden. Kan det være en sammenheng her...?

Ikke veldig originalt, dette, men akkurat den typen krim jeg liker å slappe av med. Og det beste av alt, forfatteren bygger ikke opp under den kollektive frykten som er i ferd med å bygge seg opp i samfunnet. Særlig i USA. Den frykten som sier at ungene dine er i fare hele tiden! Og det beste du kan gjøre er å overvåke dem og være sammen med dem 25 timer i døgnet. Den frykten som vi som følger Free Range Kids-bloggen får lese de håpløse konsekvensene av. Hoffman sier at jada, det skjer mye fælt i verden, men sjansen for at en gærning kidnapper ungen din er statistisk ikke-eksisterende. Og så kan vi kose oss med krimmen med god samvittighet. :-)

Nothing like the night

Fant denne i krimhylla, forfatteren, David Lawrence, var helt ukjent for meg. Men jeg liker jo å leve livet farlig... Ikke så farlig som personene i denne boka, heldigvis. Vakre, unge kvinner blir brutalt drept i egne hjem og politiet forstår snart at det er to mordere sammen om dette. En kvinne og en mann. Og kvinnen er den mest aktive. Detective Stella Mooney skal løse den uvanlige saken. Etter hvert får vi også følge gjerningsmennenes tanker. En god vri, ofte synes jeg dette grepet avslører for mye, men her bevares hemmelighetene til siste slutt. Stella Mooneys privatliv er også sentralt uten å komme i veien for krimintrigen. Skjønner at dette ikke er første bok om damen, jeg sleit litt med å forstå hva det hele gikk i til å begynne med, men kom raskt inn i det hele.

Julia Watson leser med et korrekt, vakkert og levende britisk som understreker handlingen.

Påskekrim!

Det ble mye lesing i påsken, men ikke så mye tid til å skrive om det leste. Her kommer en samlepost: Forførende ondskap av Rebecca James markedsføres som en "ulidelig spennende thriller om Kathrine som forsøker å bygge opp livet sitt igjen etter at hennes lillesøster ble brutalt myrdet. Så blir hun kjent med Alice, en vakker og populær jente som er fast bestemt på å bli venninne med Kathrine..." Gode personskildringer, jeg føler jeg blir kjent med Katherine, både med hennes gode og mindre gode sider. Og Alice, den hensynsløse psykopaten, er riktig troverdig. Men thriller? Jeg vet nå ikke helt... Det er ganske så klart hva som kommer til å skje, og slutten blir i søteste laget for meg. Men kan godt se for meg at denne vil slå an blant tenåringsjenter i den verste bestevenninnefasen. Da har jeg mer sans for Mus av Gordon Reece, som sammen med den forrige presenteres under overskriften "Iskalde grøss for ungdom" hos Gyldendal. Boka "handler om Shelley og moren. De omtaler seg selv som mus – alltid fredsommelige, pliktoppfyllende, usikre på seg selv. Forsiktige som mus og gode som gull hele livet, og alt de har oppnådd med det, er å bli herset med av alt og alle. Men det finnes en grense selv for mus. Og én dag er den grensen nådd..." Mobbingen Shelley utsettes for skildres på en måte som gir meg vondt langt inn i sjela. Og det er ikke vanskelig å heie på henne når hun omsider tar grep om eget liv. Men samvittighetskvalene hennes er noe av det mer ubehagelige jeg har lest på lenge. Det jeg liker aller best med boka, er at den er så uforutsigbar. Selv da jeg nærma meg slutten, ante jeg ikke hvor vi skulle. Det er ikke hverdagskost! Liker også at det ikke presenteres noen svar på de moralske spørsmålene som fremmes. Denne boka tar tenåringsleseren på alvor. Iskaldt grøss? Thriller? Nja... Men definitivt spennende! Genesis av Karen Slaughter er vold og blod-krim av den typen jeg elsker. En sadistisk morder kidnapper og dreper kvinner med visse fellestrekk. Får de stoppet ham i tide? Karakterer fra flere tidligere bøker møtes her, og jeg synes dette er en av de bedre bøkene av forfatteren på lenge. De 550 sidene gikk unna på halvannen feriedag. Svart sti av Åsa Larsson gikk i iPoden. "Kiruna, mars 2005. En mann bryter seg inn i en ark, og finner en myrdet kvinne i sengen. Rundt vristen har kvinnen en merkelig båndformet brannskade. Juristen Rebecka Martinsson og politifolkene Sven-Erik Stålnacke og Anna-Maria Mella blir tilkalt. De oppdager snart at saken har internasjonale forgreininger." Ble fascinert av enkelte karakterer, men selve krimgåten interesserte meg mindre, dessverre... Dødens skole av Jan Tore Nordeng er nok for de yngre. Sånn 4.-7.-klasse, tenker jeg. Hovedpersonen, Rikard, er elleve, men det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at han går på en skole hvor lærerne er fullstendig håpløse. De framstår som varianter av arten fra 60-tallet. Strenge, med tørr, merkelig humor og støvfrakker og blomstrete skjørt. Rare greier. En dag kommer Rikard en time for tidlig på skolen, og siden det er så kaldt, går han inn for å vente. Mens han er på do nede i kjelleren, oppdager han at vaktmesteren har en hemmelig gang der nede. Og et hemmelig verksted. Og hva har han der? Lærerne! Og nå som Rikard har oppdaget hemmeligheten, må han elimineres! Det blir riktig spennende, men også riktig morsomt. Særlig sparkene til norsk skolepolitikk, som nok først og fremt er ment for voksne lesere. Godt omslag også! Sånn! Over til noe helt annet... :-)

Krimdilla

Kan det være den kommende påsken? Har jeg mengder av innestengt aggresjon? Samma det, jeg vil i alle fall høre krim om dagen!

Tok derfor med meg Carmine Street av Håkan Nesser. Erik og Winnie har flyttet til Manhattan for å lappe sammen livene sine etter at deres fireårige datter ble kidnappet. Erik er forfatter og Winnie kunstner, og på hver på sin måte prøver de å takle hendelsen. Vi følger Erik, hvordan han blir kjent med en pensjonert privatetterforsker og begynner å mistenke at kona vet noe mer enn hun forteller ham. Etter hvert viser det seg at datterens forsvinning har forbindelser til USA... Intrigen var for så vidt ikke det mest spennende her, Nesser skildrer personer og følelser så godt at krimdelen kommer litt i skyggen. I alle fall til å begynner med, mot slutten er det jakten på datteren som er drivkraften. Jeg synes slutten var noe skuffende, den ble for brå og for enkel. Men som helhet likte jeg denne godt. Ikke minst fordi Finn Schau leser glimrende.

Så enda en Svend Foyn-krim av Jan Mehlum. Bake kake søte heter denne. Også her er det et barn som blir kidnappet og de rike foreldrene kreves for løsepenger. I bakgrunnen ligger en tidligere tilsvarende sak med grusom utgang og lurer. Foyn hyres inn av moren for å gjøre den jobben politiet ikke vil eller kan. Det blir dramatisk, litt mye fram og tilbake kanskje, men godt plott og original løsning. Igjen er det Ove Christian Owe som leser. Mer fornøyd med ham denne gangen... Noe av det jeg liker best med Foyn-bøkene, i tillegg til gode, ofte samfunnsaktuelle, historier og en herlig antihelt til hovedperson, er at Mehlum alltid tar seg tid til å nøste opp alle trådene. Det slutter ikke med oppklaringen av saken, både Foyns personlige anliggender og andre ting leseren måtte lure på får sin avklaring. I like.

Stjernebilder og rovdyr

Se meg, Medusa av Torkil Damhaug dukka opp på jobb. Fint for meg! Likte jo godt den forrige jeg hørte. Her følger vi legen Axel Glenne i en periode hvor han slites mellom familien, en forelskelse og tanker om den forsvunne tvillingbroren. Det handler om skyldfølelse og svik. Og en rekke bestialske mord. Mordene ser ut til å ha sammenheng med Axel. Hvordan og hvorfor?

Dette er en spennende og original krim. Jeg følte meg skrekkelig smart og trodde jeg hadde funnet løsningen flere ganger, og ønska politiet velkommen etter når det ble deres tur til å komme fram til det samme. Men så var det ikke så enkelt...

Liv Aakvik leser helt ok, litt lite innlevelse for min smak. Troverdige karakterer og spennende plot gjør denne lesverdig.

Krimlydbøker

Jeg har hørt både Radiogrøss 3 og Den frosne kvinnen av Jon Michelet i det siste. Den første først.

Jeg har jammen savna radioteater! Godt da at denne inneholdt to i samme slengen. Først "Beklager, feil nummer" hvor den nervesvake Mrs. Henderson overhører en samtale om at en kvinne skal myrdes. For sent skjønner hun at det er henne selv det handler om... Wenche Foss gjør en glimrende innsats som den skrekkelig slitsomme kvinnen som blir mer og mer hysterisk etter hvert som handlingen skrider fram. Jeg ble enda mer imponert da jeg leste inni coveret at da dette ble spilt inn, måtte alt tas i ett strekk, ble det en eneste feil, måtte de begynne forfra igjen. Stor underholdning!

Så fulgte "Heisen til 18. etasje". Stella Rhodes har vært på flukt hele sitt voksne liv. Selv om hennes mors morder ble satt i fengsel, har hun vært redd for at han skal komme ut, finne henne og ta den hevnen han sverget. Og er det ikke ham som er den nye heisføreren der hun bor? Klaustrofobisk spennende selv om slutten er noe søkt. Begge stykkene er skrevet av Lucille Fletcher.

Deretter gikk jeg rett over på Den frosne kvinnen av Jon Michelet. På årets Bokgilde anbefaler Kari Døden i Baugen, og jeg kom på at jeg ikke har lest en eneste Thygesen-krim! Og det går jo ikke an. Nå har i det minste hørt en. Og er sånn passe imponert. Det er for så vidt spennende med den døde kvinnen Thygesen finner stivfrossen under furutreet sitt, men opprullingen via motorsykkelgjenger og utpresning av oljefondsdirektøren og jeg vet ikke hva, blir for sært for meg. Ola Otnes leser godt. Så lenge det er på norsk. For en ting forundrer meg stadig, når en bok med en god del engelsk skal leses inn, hvorfor sørger ikke forlaget for å skaffe en innleser med i alle fall noe bedre uttale enn Heyerdahl? Ja ja...

Afrikanske forviklinger

For Guds skyld av Jan Mehlum er siste lydbok. Svend Foyn forsvarer en smått paranoid nasjonalist som blir anklaget for å ha drept en afrikansk, muslimsk student og dumpa liket i fundamentet til Opera-bygget. Og han har sikkert tatt livet av BI-foreleseren med samme bakgrunn også. Den mistenkte har en velstående mor som betaler når Foyn mener det er nødvendig å reise til Tanzania for å nøste i trådene. Vanligvis synes jeg det blir litt påtatt når norske etterforskere reiser ut i den store verden for å finne sannheten, men her fungerer det. Selv om tre turer kanskje gjør handlingen i overkant rotete. Foyns undersøkelser avdekker internasjonale skandaler, hemmlighold og rot med bistandsmidler.

Jeg liker Foyn og Mehlum. Visst gjør jeg det. Men denne gangen synes jeg intrigen ble vel søkt. Er ikke sikker på om jeg fikk med meg poenget en gang.

Ove Christian Owe leser helt ok, ikke helt lett å skille personene fra hverandre i de lengre dialogene, og jeg blir litt sliten av at alle høres konstant spørrende og småslu ut. Men men.

Ulykkesfugl

Har gitt Camilla Läckberg en sjanse til. Hun har ikke klart å overbevise meg så langt. Men denne gangen nærmer vi oss noe, føler jeg.

I Ulykkesfuglen blir først en kvinne funnet død etter å ha forulykket i fylla. Men er det ikke merkelig at hun i følge de pårørende aldri rørte en dråpe? Andre omstendigheter vekker også politiets mistenksomhet. Men så kommer realityserien Fucking Tanum til bygda, og når en av deltagerne der blir drept, fører mediepresset til at politiet må prioritere. God krimintrige ispedd tilbakeblikk på en merkelig og ikke spesielt sunn barndom. Gjerningsmannens, selvfølgelig. Karakterenes privatliv får stor plass i denne også, men det tar ikke helt av. Heldigvis. Men igjen blir jeg irritert av Läckbergs måte å bygge opp spenningen på. Hun lar etterforskerne finne noe utrooolig viktig og avslørende for så å gå over til en parallellhistorie og la leseren vente på å få vite hva det er. Gang på gang på gang. Også der hvor avsløringen ikke er spesielt sentral for saken. Det er for enkelt. Og si meg en ting, hvor mye kaffe og boller er det egentlig mulig for fiktive personer å få i seg i løpet av en bok?? Men jeg prioriterte denne lydboka over mange andre gjøremål, så den holder mål.

Forrige gang var jeg misfornøyd med innleseren også. (Uff da, så negativ!) Ikke denne gangen. Kirsti Grundvig leser godt og levende og med akkurat den miksen av innlevelse og avstand som jeg liker best.

En sårt tiltrengt moralleksjon

Mma Ramotswe kjører videre! I Morality for beautiful girls må hun og assistenten løse saker som involverer en mulig forgiftning, tvilsomme missekanditater og en gutt som lukter løve. For ikke å snakke om alt som foregår på privaten!

Jeg hadde sett det meste av dette på tv, så så forferdelig spennende var det nok ikke. Men det spiller ingen rolle når Adjoa Andoh leser. Det er så levende og alle dialogene får den herlige engelsk-afrikanske uttalen som gir kraft og sprut. Nydelig! Det er nesten så jeg klarer å overse at dette er en forkorta utgave... ;-)

Udyr

Det er tittelen på lydboka, skrevet av søskenparet Lotte og Søren Hammer, som jeg plukka med meg ved en tilfeldighet. Fem menn blir funnet hengt i en gymsal, de er ille tilredt og vanskelige å identifisere. Politiet sliter med å finne en sammenheng mellom mennene og dermed et motiv. Samtidig følger leseren gjerningsmennene og får vite at det er pedofile overgrep dette dreier seg om. Og det er tematikken som gjør denne boka interessant. Det stilles spørsmål ved hvem som er udyrene; de drepte overgriperne eller de som henrettet dem? Medias opp-pisking av stemningen setter probelmatikken på spissen.

Samtidig synes jeg ikke dette fungerer så godt som krim. Det er fem ulike etterforskere involvert, fem drapsmenn som får sin historie fortalt, og flere bipersoner fra saken og media. Det blir rett og slett for folksomt. Og ettersomt morderne identifiseres av politiet, faller spenningen. Jeg vet jo allerede hvem og hvorfor og politiets reaksjoner er ikke så interessante for meg.

Torgeir Reiten leser greit, men har merkelig uttale på en del ord. Linoléum? Aldri hørt om. Og den ene etterforskeren høres da jammen ut som en hemul... Ja ja.

Ok krim som kan anbefales på grunn av diskusjonen rundt et vanskelig tema.

God gammeldags

Omsider var det min tur til å få Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Var spent på hvordan denne mannen uttrykker seg skjønnlitterært. Men det kunne jo ikke vært annerledes enn dette! Intrikat, litt gammelmodig og riktig underholdende. :-)

En motstandsmann fra andre verdenskrig finnes død i sin leilighet i 1968. Et lukket rom-mysterium, faktisk. Og etterforskeren, den fremadstormende førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, finner ut at alle beboerne i oppgangen kunne hatt grunner til å myrde mannen. Ok, han tenker ikke ut alt selv, men får god hjelp av rikmannsdatteren Patricia Louise Borchmann. Samarbeidet mellom disse to er noe av det jeg liker best i boka. Frøken Patricia er riktig høy på pæra, men Kristiansen må gi etter gang på gang og innse at hennes hypoteser er adskillig mer vanntette enn hans. Livshistoriene til de mistenkte rulles opp, og det er ikke de dype karakterskildringene som gjør denne boka. Faktisk er personene ganske så flate. Men det passer stilen. For dette er krim i Agatha Christie og Sherlock Holmes sin ånd. Noe Patricia henviser til ved flere anledninger. Og det er jo nettopp det jeg liker så godt! Miljø, personer og språk setter meg i gammelmodig krim-stemning, og at Nils Nordberg leser, forsterker bare inntrykket. Tar gjerne mer av dette, jeg!

Grei krim

Fant Skinndød av Thomas Enger og er alltid nysgjerrig på nye krimforfattere, så ga den en sjanse. Og det var jo ikke så dumt.

Det handler om Henning Juul, deprimert og brannskadet journalist, som kommer tilbake på jobb i nettavisa "123nyheter" etter to års sykemelding. Der kastes han inn i saken hvor ei ung jente blir funnet steinet til døde i et telt på Ekebergsletta. Så dør flere. Spennende sak med interessante vinklinger når Sharia-lover osv trekkes inn. Henning er for så vidt ikke en veldig original karakter, han er en tøffing med personlige problemer og likner dermed på mange andre moderne krimhelter. Men han er jo journalist, ikke politi, og det gir både en vri på handlingen og innblikk i en kynisk nyhetsbransje. Syntes løsningen på saken ble veldig enkel, men så var det ikke slutten likevel! Sånt liker jeg.

Men så er det noen unøyaktigheter som irriterer meg. (Sånn er det når en er en pirkepirk.) For eksempel at det snakkes om "nordmenn og muslimer". Når det ene er en nasjonalitet og det andre en religion, kan en faktisk ikke holde dem opp mot hverandre. Det er fullt mulig å være både det ene og det andre. Faktisk. Og det heter ikke "tenkt til"! "Han hadde tenkt til å gå dit." Nei, han hadde tenkt! Og det holder i massevis. Bort med "til"! (Rart jeg ikke har høyt blodtrykk...) Andre detaljfriker er herved advart, andre kan se en annen vei.

Espen Reboli Bjerke leser helt greit. Grei spenning. Grei personskildring. Alt i alt en helt grei krim, altså. Så jeg skjønner ikke helt den voldsomme opphausinga, men det er sikkert bare meg.

Hold tett, ellers!!

Har hørt Hold tett av Harlan Coben. En 16-årig gutt forsvinner. Kompisen hans tok livet av seg for en stund siden. En gal gal mann dreper damer. 16-åringens far får grisebank når han prøver å finne sønnen. Naboene har en kreftsyk sønn og må finne en nyredonor. 16-åringens lillesøster har en venninne som er ute av seg etter en sleivbemerkning fra læreren. Henger alt dette sammen? But of course!!

Spennende krim med masse action, dette. Og det er riktig så elegant hvordan alt finner sin plass til slutt. Forrige Coben-bok jeg leste var av det mer humoristiske slaget. Her er vi langt nærmere virkeligheten. Så nærme at Coben faktisk problematiserer en voksende trend, nemlig elektronisk overvåking av unger. I USA har det nærmest tatt av, her på berget er vi foreløpig noe mer edruelige, men tilbudene finnes der. Foreldrene til den savnede Adam har nemlig installert et spionprogram på sønnens pc. Og bruker GPS i mobilen hans for å finne ham. Men som faren sier, når de vet at sønnen er i ferd med å gjøre noe potensielt dumt, hva kan de gjøre med det? Hindre ham og dermed vise at de spionerer? Følge etter ham og spionere mer? La alt være og bruke masse tid og krefter på å kanskje bekymre seg helt unødig? Og hva om sønnen oppdager dette, hvilken innvirkning vil det ha på tilliten dem i mellom? Interessant og viktig! Og ingen enkle svar...

Christoffer Staib leser godt og levende og holder spenningen oppe.

God på bunnen

Nå har jeg hørt Bunnfall av Jørn Lier Horst. Har jeg lest noe av ham før...? Ja... Men ikke blogga det...? Må tenke etter, for dette er en krim av den sorten som ikke skiller seg så voldsomt ut i den norske bokverdenen. Men det betyr ikke at den er dårlig!

I løpet av en sommeruke driver det joggesko i land i Stavern. Og inni skoene er det føtter. Venstreføtter. (Akkurat disse skildringene anbefaler jeg ikke å lese/høre i nærheten av mat...) Tilhører føttene de gamle mennene som forsvant for halvannet år siden? Er det noe som knytter disse mennene sammen? Etterforsker Wisting må finne ut av sakene. Ikke voldsomt nyskapende, men en god krimintrige som blir riktig spennende.

Yngve Berven leser. Det er jeg ikke så fornøyd med. Han sluker ord og er i det hele tatt unøyaktig i uttalen. Og det er sikkert jeg som er slem, men jeg mistenker at det er han, og ikke Horst, som snubler i ordene enkelte steder. For forlaget ville ikke la et uttrykk som "anti-porno-motstandere" passere, ville de vel? Ikke for det, en demonstrasjon mot pornomotstandere kunne være et artig syn... Og det er dessuten en viss forskjell på å ta seg for og å ta for seg. Oppleser eller forfatter/forlag? Jeg skal ikke konkludere på det, jeg.

Men det som etter min mening hever denne boka opp på et annet nivå, er sidehandlingen hvor Wistings datter skal skrive en sak om hvordan, og om, straff virker. Etter enkelte politikeres utspill om gjeninnføring av dødsstraff, er dette en skremmende aktuell debatt. For hvorfor straffer vi kriminelle? Og har det noen effekt? I så fall hvilken? Viktige temaer som behandles med edruelighet i denne boka. Bra!

Rike, unge piker...

Det er ingen fordeler ved å være ung, vakker og rik. Og blond. I alle fall ikke i krimlitteraturen. Blir du ikke drept, blir du i alle fall kidnappet! Eller en av hver, som i Fractured av Karin Slaughter. En ung (i alle fall med litt hjelp av Botox), vakker og rik mor kommer hjem fra tennis tidligere enn planlagt og finner inngangsdøra åpen. Hmmm.... Det er knust glass i gangen. Og et blodig fotspor i trappa! Og på toppen av trappa... Og vi er i gang! Eller egentlig ikke. For denne boka var usedvanlig treg i starten, synes jeg. Ikke at den var kjedelig, det er Slaughter sjelden, men da jeg var kommet halvveis hadde saken fortsatt bare så vidt begynt. Det var rett og slett uvanlig lite action i denne. Det handler mer om etterforsker Will Trent, hans utfordringer i jobben (han er dyslektiker), forholdet til partneren han blir pådytta, og til sjefen, og til dama. Og handlingen lå kanskje litt for tett opp til andre ting jeg nettopp har lest, til at det tok helt av for min del. Men spennende nok, for all del!

Første møte

Jeg leser mye krim. Jeg leser MASSE krim, faktisk, og særlig av en makabre sorten. Men ikke en gang jeg har vært innom alle forfatterne. Og da min utmerkede hudpleier (som både leser krim og fantasy OG liker de samme tv-seriene som meg. Bless her!) mente det var en skandale at jeg ikke har lest Jeffrey Deaver sin serie om den noget eksentriske etterforskeren Lincoln Rhyme, var det bare å sette i gang. (Du tuller ikke med dama som kommer med den varme voksen...) Jeg begynte på begynnelsen med The Bone Collector.

Her møter vi altså Rhyme, New Yorks toppmann på alt som har med tekniske bevis å gjøre. For få år siden ble han skada på jobb og tilbringer nå dagene liggende rett ut, lam fra skuldrene og ned. Ok, han har litt førlighet i venstre ringfinger... Ikke et liv for en mann som ham, tenker du kanskje, og det tenker han også. Assistert selvmord står øverst på ønskelista. Men så dukker det opp en interessant sak... Et lik blir funnet begravd med hånden stikkende opp over bakken. Og like ved ligger spor som fører til neste offer. Er de rakse nok, kan de klare å redde henne. På neste åsted ligger spor til neste offer. Og så neste. Og neste...

Dette var både skrekkelig spennede, skrekkelig ekkelt og... skrekkelig! Og med en dæsj menneskelighet oppe i det hele, både i forhold til hovedpersonens handikap, andre mer eller mindre viktige etterforskere og ofre. Akkurat sånn som jeg liker det. Mer mer!

Blodig spenning

Jeg låner mine lydbøker. Jeg jobber jo i bibliotek, skulle bare mangle! Men så er jeg så glad i å høre engelsk. Og det utvalget er ikke nødvendigvis av det største. Så det var på tide for mor å opprette konto i ITunes Store! Men var det enkelt?? Neida. Det ble så mye teknisk krøll at jeg til slutt, i ren desperasjon, kjøpte den første lydboka jeg fant. Og brukte et døgn på å laste den ned... Derfor har jeg hørt Bleed for me av Michael Robotham (robotskinke??), lest av Sean Barrett. Nok en gang er det en psykologmann i familiekrise som må ordne opp. Saken er: har tenåringsdatteras venninne drept faren sin eller ikke? I så fall hvorfor? Snakker vi overgrep fra noen her? Og har den pågående rettssaken mot en gjeng nynazister noe med saken å gjøre? I utgangspunktet tenkte jeg at dette var plot jeg hadde lest før, men neida. Historien tar den ene uventede svingen etter den andre. Riktig spennende blir det, og vår helt havner i trøbbel gang på gang. Og det gjør jo ikke noe at det hele leses på det vakreste Oxford-engelsk. I like!

Hypnotisøren

Utrolig hva som ligger rundt i bibliotekhyllene og bare venter på meg! Eller som jeg får sniki til meg før ventelistene slår inn, kanskje... Uansett. Jeg hadde ikke fått med meg at Hypnotisøren av Lars Kepler skulle være noe for meg, men fikk en anelse da jeg leste baksideteksten. Og jeg tok ikke feil! Dette var grøss og spenning på høyt nivå.

Det er altså en hel familie, far, mor og en liten datter, som blir funnet døde. Den 15 år gamle sønnen lever så vidt, og det er viktig å få mest mulig ut av ham, for hva om morderen også er ute etter den eldste søsteren? Psykolog Erik Maria Bark (kult navn, eller hva?) bryter et ti år gammelt løfte til seg selv og hypnotiserer gutten for å se om han kan få noe ut av ham. Og da er vi i gang! For hvorfor ville ikke Erik hypnotisere mer? Kan det ha noe med alle de skrekkelige hendelsene som kommer å gjøre?

Erik og familien er et godt bekjentskap. Det er en familie i krise vi møter, og de er så menneskelige med alle sine feil, mangler og gode sider at det skal godt gjøres å ikke identifisere seg med dem. Jeg liker etterforsker Joona Linna også. Han rydder vei i sakene. Og minner ikke så lite om Aslak Eira, Jorun Thørrings etterforsker.

Det handler mye om barn i denne boka, å ha barn, å miste barn og å bli utsatt for barns ondskap. Det er til tider ubehagelig. Vi vil jo så gjerne at unger skal være uskyldige små, det er vel derfor det treffer så hardt når vi får se hva som kan ligge under overflaten. Men spennende, er det! Den hesblesende slutten ble kanskje en smule klisjéaktig, men det tilgir jeg så gjerne. Og Nils Nordberg, krimstemmen over alle krimstemmer, leser så jeg skulle ønske det aldri tar slutt. Kan godt lese flere av disse, jeg.

Kurt x 5

Pyramiden av Henning Mankell sto plutselig der og ropte på meg. Selv om jeg fortsatt innbiller meg at jeg ikke liker noveller, burde jo fem krimtekster med litt lengde på, passe godt for meg. Og det gjorde de jo!

Den første historien er lagt til 1969, da Wallander avanserte fra ordenspolitiet til kriminalpolitiet, den siste til året da den første romanen begynner. Litt varierende kvalitet på plottene her, synes jeg, men tidskoloritten er det ingen ting å si på. Så utrolig klønete det må ha vært å være i politiet da en var avhengig av telefonkiosker for å kontakte hovedstasjonen og be om forsterkninger! Men praktisk å kunne få oversikt over en persons formue ved å se i bankboka deres, selvfølgelig... :-)

Anders Ribu leser glimrende, med en korrekthet som kler Wallander.

Mest for dem som allerede kjenner Wallander og ikke har noe i mot en nærmere kikk på bakgrunnen hans, dette. Sånne som meg, altså.

Hæ?

Det er mulig det er meg. Men Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl skjønte jeg ingen ting av. Hvem som var Arnie og hvem som var Abel, var vanskelig nok å skille for en med min grad av navne-afasi, men når det også er to ulike kvinner med sløret stemme som ringer og siterer henhodsvis Ibsen og Obstfelder pr telefon, blir det for mye for meg. Løsningen sa meg heller ingen ting. Diamanter? Stoff? Mord? Ikke vet jeg hva det egentlig handla om... Ja ja...