Fikk Star of the sea, skrevet av Joseph O'Connor, av min gode Inger til bursdagen min. Sparte den til å ha med på ferie. Ikke fordi den er lettlest, det er den ikke, men fordi det passa å lese den i England. Det handler nemlig om forholdet mellom England og Irland på midten av 1800-tallet da tusenvis av irer sulta ihjel pga feilslåtte potetavlinger. Historien fortelles ved hjelp av tilbakeblikk på livene til flere passasjerer på skipet Star of the sea, en lekk holk som frakter immigranter til USA.
Det er en engelsk lord og tidligere landeier i Irland, det er Mary Duane, nanny for lordens barn, en amerikansk journalist med plantasjebakgrunn, en velmenende, men maktesløs kaptein og en mengde fattigfolk som har brukt sine siste kroner på billetten. Og mens de rike spiser flereretters måltider på hvit damask ovenpå, lever de fattige i den overfylte felleslugaren under på medbrakt, kjeks og råttent vann. Eller de lever jo ikke, en mengde av dem dør av sult og sykdom på den 28 dager lange overfarten. Det er sjokkerende lesing. Så kommer de enkeltes historier fra Irland fram, og redslene til sjøs blekner. Båtpassasjerene har i alle fall en teoretisk sjanse til å klare seg, det har de gjenværende ikke.
Boka var litt tung å komme inn i, det er mange personer å holde greie på, og jeg visste ikke all verden om denne delen av britisk-irsk historie på forhånd. Men etter hvert som de enkelte personene trer fram, ble dette besettende lesning. Det er vanskelig å ta inn over seg at sånne grusomheter fant sted for ikke så forferdelig lenge siden. Og enda verre at britenes holdninger til sine naboer i øst gjorde lidelsene så unødvendig mye verre. Er dette så en tåreperse av en bok? På ingen måte. Historien fortelles med en nøkternhet og avstand som bare gjør det hele til en sterkere leseopplevelse. Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar