Fint ska det værra!

Og jada, både Aud, Ylva og jeg stilte i skjørt på Nationaltheateret i går. Man er da dannet. Det var ikke personene i Stones in his pockets... Det handler om livet på settet på en filminnspilling i Irland. Fokuset er på to statister, men det er til sammen 18 karakterer med. Spilt av to skuespillere. Uten rekvisitt- og kostymeskift...

Jeg så forestillingen for noen år siden på Drammens teater. Og gleda meg til å se den igjen. Jeg var jo så imponert over hvordan skuespillerne skifta roller bare ved hjelp av noen øreringer eller et klesplagg sist! Det var enda bedre enn jeg huska. De øreringene med masse dingeldangel som jeg huska så godt, ble bare mimet... Som alt annet. Vi snakker troverdighet her!

Jeg tenker med ærefrykt på hvordan Øystein Røger og Kåre Conradi må ha jobba for å få timingen på plass i denne forestillingen. De skifter fram og tilbake mellom rollene med en flyt som gjør publikum helt svimeslått. Og for noen roller! Det er arbeidsløse fylliker, filmdivaer (av begge kjønn), hjernedøde dørvakter, streberske regiassistenter, sørgende fedre og jeg vet ikke hva. Og jammen kan de danse riverdance også! Vi ble grepet, underholdt og lo så vi gråt.

Vanligvis er ikke jeg noen stor fan av Conradi. Men jeg må bare få si at selv om ellers er en sopp, er han en kantarell i denne forestillingen!

Fantastisk fantasy

Landet under isen av Lars Mæhle er så mye:

• en fantasyroman for ungdom
• et forsøk på å skrive en "Sofies verden" om religion?
• et glimrende eksempel på hvordan en kan koble "vår" verden og "fantasivirkeligheten" sammen på en troverdig måte
• en krim
• en spenningsfortelling
• en historie om ensomhet
• en diskusjon om hva som er godt og ondt
• en dannelsesreise
• en himla god bok!

Jeg var en stund usikker på hvor Mæhle ville. At det skulle handle om religion, var tydelig nok. Det er islam, jødedom og kristendom det dreier seg om. De tre religionene med Abraham som felles stamfar. Her handler det om Abrahamsen og hans tre sønner. (For så vidt enig med Synne om at -sen-navn skjærer litt med genren, men såpass tydelig tror jeg det må gjøres for at målgruppa skal ta symbolikken.) Om sju protokoller, en utvalgt, en forræder og kampen mellom det gode og det onde. Eller mellom ulike grader av ondskap... For finnes det egentlig ren godhet? Og bare ved å problematisere det spørsmålet, har Mæhle gitt fantasygenren noe nytt.

Anbefales!

Globus

Kristian Klausen har begått en roman med tittel fra Drammens muligens styggeste bygg; Globusgården! I Globus følger vi en ung mann på to tidsplan. Vi er med på utviklingen fra han går ut av videregående og tjue år framover, samtidig som vi stadig kommer tilbake til en historietime på Drammen gymnas i 1989. Og det er en rotløs ung mann med problemer vi møter. Han sliter i arbeidslivet og i kjærlighetslivet. Og med forholdet til mora. For han vet ikke hva han vil! Stusselig? Ikke i det hele tatt! Det er så mange merkelige episoder og underfundig humor her at boka er vanskelig å legge fra seg.

Jada, jeg er jo fra Drammen. Jeg har til og med kjent Kristian fra vi var i gymnas-alder. Og kanskje liker jeg denne boka ekstra godt fordi jeg kjenner meg igjen. (Visstnok er terrorlæreren fra den nevnte historietimen lett gjenkjennelig, men jeg gikk bare to uker på Drammen gymnas… Men jeg er overbevist om at jeg kjenner igjen minst én medelev, Kristian!) Likevel tror jeg at denne boka har mye å gi alle ikke-drammensere også. Bare språket gjør dette til en leseopplevelse utenom det vanlige. Svært lesverdig!

Pansertøft

Panserhjerte, den nye til Jo Nesbø, har holdt meg våken på pendlerbussen siste uka. Det handler om seriemord, en heller uvillig Harry Hole som helt, interne intriger mellom Kripos og voldsavsnittet og hederlige og mindre hederlige politifolk. Og utspekulert, blodig tortur av uskyldige mennesker. Litt mye fram og tilbake, både i handling og personenes fysiske forflytning, men spennende nok i massevis. Med dagens nyhetsbilde som bakteppe, er det litt artig at deler av handlinga foregår i Kongo. Og Hole holder ut alt og svikter ikke, det gjør heller ikke oppleser Helge Winther-Larsen. Akkurat sånn som vi vil ha Nesbø-krim, dette.

Uvanlig og spennende

Det som gikk tapt av Catherine O'Flynn er en todelt bok. Den følger den ti år gamle detektivspiren Kate i 1984 og platebutikknestleder Lisa og sikkerhetsvakt Kurt i 2004. Kate er et ensomt barn som har en motvillig bestemor boende hos seg etter at faren døde. Hun bruker all fritid på å spane på mulig kriminalitet, særlig i kjøpesenteret Green Oaks. Helt til hun plutselig en dag blir borte... Kurt ser ved flere anledninger ei lita jenta på overvåkningskameraene når han jobber nattskift på Green Oaks. Men når han kommer seg dit, er hun borte. Lisa mistrives intenst med jobben som nestleder i det som må være verdens mest amatørmessige platebutikk, med gale sjefer, galere ansatte og kunder som er enda verre. Kjøpesenteret er det som i utgangspunktet binder tre triste sjebner med 20 års avstand sammen. Men etter hvert viser det seg å være mer. Dette er en rolig bok med mulighet for gjenkjennelse på flere plan. For meg, som var stolt medlem av Mikke-klubben og kjøpte håndbøker for detektiver og skulle redde verden da jeg var en åtte-ni år, var fortellingen om Kate et herlig, om enn litt pinlig gjensyn med barndommen. Og det skal godt gjøres å ikke finne noe som trigger følelser hos Lisa og/eller Kurt. Uansett så ubehagelig det måtte være. Det som gikk tapt er en realistisk menneskeskildring med overnaturlige overtoner. Og mot slutten blir den nærmest en krim. Rar, spennende, vakker, morsom på de riktige stedene og trist. En riktig god bok, faktisk!

Blir ikke borte så lett!

Inghill Johansens siste bok handler om å miste, om savn og om fremmedgjøring. Forsvinne er en samling småtekster med indre sammenheng. Alvorlig tematikk, selvfølgelig, men med en lunhet, og innimellom absurditet, som får meg til å smile. Jeg vet aldri hva neste tekst vil bringe. Det poetiske, men likevel hverdagslige språket skildrer det innerste menneskelige. En bok som gir ro.

Ikke typisk min genre, sier du? Nei, det hjelper å kjenne forfatteren. :-D Elsket Klage, den forrige boka, og har selvfølgelig gleda meg til denne. Og en eller annen gang skal jeg bli moden nok til å droppe alle de litterære fordommene mine og lese flere bøker av denne typen! Jeg lover.

Vidunder

Har hørt Roy Jacobsens Vidunderbarn. En av dem jeg bare måtte få med meg, følte jeg. Uten å være så sikker på om jeg ville oppleve så mye nytt... Og jeg har jo lest det før, dette om oppvekst i Oslo på østkanten på 60-tallet. Om blokker og naboer og skoleliv. Men så var det nytt og anderledes likevel.

Det er det konsekvente barneperspektivet som gjør boka for meg. Det å få se alt som skjer fra Finns side. Få hans analyser, hans forståelse, og samtidig sitte som voksen og se og forstå så mye mer.

Finn vokser opp med mora si, hun er skilt fra faren som så vidt rakk å få avla en halvsøster til Finn før han døde i en ulykke. Mora er bitter. På ex-mannen og på den nye kona som fikk hele enkepensjonen. Så kommer halvsøstera flyttende. Og det er her Jacobsens grep med barneperspektivet blir så flott. Det å få en halvsøster inn i familien og ikke forstå hvor dysfunksjonell hun er, men likvel ha det sterke beskytterinstinktet, det er det som preger Finns fortelling. Og det er så nydelig og så fælt og så utrolig godt fortalt! Også av Helge Winther-Larsen, min nye oppleserfavoritt.

Kultur til kidsa!

Ok, for deltagerne var nok Ungdosmbokgildet Litteraturukas høydepunkt. ;-) For meg var det klassebesøkene i går. "Bibliotekarene kommer" er et av ukas tilbud til skolene, de bestiller, vi kommer og snakker bøker med ungene. I går var Elvis, Beate og jeg i fire niendeklasser, to på Kjøsterud og to på Svensedammen. Vi kjørte fullt show, ganske tåpelige var vi nok, slitne som vi var på en fredag, men både elever og lærere virka riktig så fornøyde.

Vi presenterte

• Kong Steves selvlysende hiphop-bibel av Thomas Fröhling
• Opp i flammer av Suzanne Collins
• Hvis jeg blir av Gayle Forman
• Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde
• Døden er her er Liv Margareth Alver
• Veslebror ser deg av Cory Doctorow
• Super av Endre Lund Eriksen
• Candy av Kevin Brooks

Og jada, det ER flaut med voksne damer som rapper! Kanskje med voksne menn som snakker om forelskelse også. Men det gjør jo ingen ting. Og Elvis' superkjeldeligseriøse innledning til Olav Sleggja og Beates ønske om flere blindinger i litteraturen slo an som bare det.

Også kjørte vi avstemning, selvfølgelig. Same procedure as last year. Har skrevet om det før, men reglene tåler å gjentas:

1. Alle må stemme på alle bøker! (Eller, egentlig stemmer de jo over presentasjonene og dermed våkner konkurranseinstiktet i oss presentører...)
2. Det gjelder lærerne også!
3. Tommel opp = glimrende bok! Beste boka i verden! Jeg vil lese denne! Yess yess!
4. Tommel ned = nei og nei! For noe søl! Denne bok er rompe! Faktisk er jeg fornærma over at dere i det hele tatt tok den med!
5. Om det er rom for å tvile? Å ikke stemme? Absolutt ikke!

Og denne gangen vant vi litt alle sammen! Både Døden er her, Olav Sleggja, Candy og Super vant sine klasser. Genialt!

(Men lærerne var ikke så lette å få med alltid. Er det så vanskelig å skjønne at det er et dårlig signal til elevene å jobbe med andre ting og gå ut og inn mens noen prøver å formidle noe til elvene deres? Men jeg orker ikke gå i hva-er-det-med-skolen-modus nå.)

Vi var i alle fall kjempefornøyde, elevene var blide og vi ble ønska velkommen tilbake neste år. Hurra!

Yes, we can!

I går, Litteraturukas absolutte høydepunkt: Ungdomsbokgildet!!

Den samme gjengen som de siste par åra, Marit, Randi, Beate, Vera, Stig Elvis og jeg, snakka oss gjennom 30 av årets beste, mest interessante og/eller originale utgivelser for unge. På Union scene.

I tillegg var store deler av klasse 10c fra Tranby skole med, de presenterte favorittbøker, fortalte om innsatsen som juryklasse til Uprisen 2009 og ga sin mening om et utvalg av bøkene vi voksne snakka om.

Dessuten var både Terje Thorkildsen og Hilde Hagerup innom og viste at ekte forfattere også kan snakke inspirerende, ikke bare skrive.

Stapp fullt, fylkesbiblioteket hadde måtte avvise folk som ville melde seg på da antallet oversteg 115, god stemning (tross kulden), god lunsj og stormende jubel.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Debutantkveld

Årets første arrangement i Litteraturuka for min del. Tre forlagsdebutanter og flere elever fra skriveutdanningene ved Buskerud folkehøgskole, Danvik folkehøgskole og forfatterstudiet i Bø leste egne tekster. Victoria Bø ledet oss og dem på stødig, sikkert og kunnskapsrikt vis gjennom kvelden. Jeg forsto det sånn at for flere av studentene var dette første gang de leste offentlig. Tøft gjort! Og selv om ikke alle var like trygge på scenen, ble jeg dypt imponert over tekstene. Humor, alvor, språkeksperimneter og lek med form, prosa, lyrikk, prosalyrikk og bestemorprosa, alt var representert. Det er håp for norsk litteratur! :-) Guro Sibeko var først ute av forlagsdebutantene. Hun leste fra Vingespenn. Boka er en roman for voksne med en 14-årig hovedperson. Silvia er en slu, kalkulerende, utnyttende og rå jentunge. Fullstendig skadeskutt av oppvekstforholdene sine. Boka er på vei til meg i posten nå, og etter Guros fantastisk proffe opplesning, gleder jeg meg enda mer til å lese! Lajla Rolstad leste fra Nekronauten. den har jeg skrytt opp i skyene før. Lena Niemi leste fra novellesamlinga Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Om kommunikasjon og alle måtene den kan feile på. Artig, tankevekkende og underfundig. Flott arrangement! Og i kveld er det quiz...

Pretty in pink

Marlena Evensen er rosa. Både utenpå og inni. Mest opptatt av sminke, hår, dyre klær og de kjekke guttene i tiende. Jeg forventa meg nok mest overfladisk dilldall da jeg begynte på denne første boka i Ingunn Aamodts nye serie. Og det er jo mye av det. Men det er også mye humor og gjenkjennelse. Og triste scener som minner meg om hvor stygge jenter faktisk kan være mot hverandre. Riktig god og underholdende ble boka når jeg bare kom forbi mine egne fordommer og så hele jentene, ikke bare lipglossen.

På en måte er det fint at noen skriver for de rosa jentene. Tror mange fjortisjenter vil kunne ha glede av denne, men jeg tror nok også det helrosa imaget kan ødelegge noe. Min 14-åring vil ikke ta i boka med pølseklype, dette er for sosser og der er IKKE hun! Synd, for boka har altså adskillig mer å by på enn det ser ut til på overflaten.

Yess!

Jeg var overvettes begeistra for Dødslekene. Og tilsvarende bekymra for at bok nr to ikke skulle klare å følge opp. Men da den ene etter den andre skrev begeistra blogposter om Opp i flammer, kunne jeg ikke få fatt i den fort nok. Og nå, omsider!, har jeg lest den. Og slutter meg til koret av hyllester!

Det er nesten umulig å si noe om denne boka uten å røpe for mye. Men kjære Aud har gjort det aldeles glimrende, så jeg overlater like godt ordet til henne!

Løp og lån!

Absurd, men tankevekkende

I Klokkemakeren slår Gert Nygårdshaug an tonen i begynnelsen av boka, og det holder helt ut. Det er noe koselig og lunt, men likevel forstyrrende fremmed med hele atmosfæren her.

Det dukker opp et digert hull der kirken sto i lansbyen til Melkior Mussenden, urmaker. Militæret rykker inn. Og så begynner tiden å oppføre seg merkelig...

Det er typiske Nygårdshaug-karakterer vi møter i denne romanen. De spaserer, filosoferer, går på vertshuset, steller krydderhagen og nyter god mat og vin. Herlig! Og så blir de altså isolert i hver sin lille tidsboble. Det handler om gamle sivilisajoners kalendre, duebryst, kornsirkler, elektriske gjerder og landbrukspolitikk. Og om hvordan vi forholder oss til hverandre.

Anders Hatlo leste min lydbokutgave og han har en stil og en stemme som passer utmerket til boka. Kan godt forestille meg at herr Mussenden (Melk blant venner) høres akkurat slik ut.

Konspirasjoner for kidsa

Gikk til Knokkellabyrinten, første bok i The 39 clues (hvorfor har den norske utgaven engelsk serietittel?) med en god posjon skepsis. Tynn bok med samlekort og nettspill, lissom? Fra Egmont, lissom? Sikkert bare en tjene-penger-gimmick.

Og det kan godt være det er det, men boka er morsom likevel! Foreldreløse Amy og Dan Cahill tilhører en mektig slekt. De er i slekt med alle som har betydd noe gjennom historien, faktisk! Men nå er det et eller annet som gjør at verden står i fare. Og den eneste måten å redde verden på (og samtidig oppnå stor makt), er å slå de andre medlemmene av Cahill-slekta i jakten på de 39 sporene bestemor ga dem alle ferten av i testamentet sitt.

Det handler mye om Benjamin Franklin og Paris i denne første boka. Faktakunnskap fletta inn i teksten. Men jeg synes ikke det blir påtatt pedagogisk. Jakten på sporene medfører for mye spenning og skildringen av konkurrentene inneholder både for mye grøss og humor, til at hovedinntrykket blir at denne boka skal lære meg noe.

Men så var det denne oversettelsen da... Å sende noen "on a mission" er ikke det samme som å "ha en misjon". Ordspillet på "executor" (i forbindelse med testamenter) og "executioner" (bøddel) faller rimelig dødt til jorda med oversettelsen "eksekutør". Så jeg må si det var med skrekk jeg så at det er (min helt!) Torstein Bugge Høverstad som står bak! Av dette kan vi antagelig trekke den slutningen at denne oversetterjobben er så dårlig betalt at mannen ikke har tatt seg tid til å lese gjennom den ferdige teksten sin en gang. Bedre lønn til oversetterne nå!

Men verdt å lese og anbefale, er boka!

Oversettelser

Takk til Morten Hansen for kommentar på Trusselen. Jeg har et nytt forsett; å alltid kommentere oversettelser! Tidligere har jeg bare kommet inn på det når jeg synes oversettelsen ikke holder mål. For det er jo da jeg tenker over det... Men når språket flyter og alt er fint, da nevner jeg ikke oversetteren med et ord. Enda det er da oversetteren virkelig har gjort en god jobb! Jeg lover herved bot & bedring!

Det ingen vet er mitt første møte med Jan Mehlum og advokat Svend Foyn. Og noe dårlig møte var det slettes ikke!

Flere unge kvinner med små barn har tilsynelatende tatt livet av seg, og herr Foyn vil finne ut om det er noe som binder disse tilfellene sammen. Og han finner og han finner! Litt klisjéprega språk, men ikke verre enn at jeg tilskriver det genren. En halvgod advokat med konjakk i bokhylla er kanskje ingen språklig viritous?

Historien er spennende, tar en svært uforutsett vending, men får en riktig så tilfredsstillende slutt.

Ove Christian Owe leser godt og variert. Det eneste er at han insisterer å uttale alle årstall som tjuenullseks osv. Er det noen som gjør det, da?? Men noen særheter må man jo finne seg i...

Men jo, det blir nok flere Mehlum-historier på IPoden framover!

Norrønt gørr denne gang

Olav Sleggja var trell under kong Olav Tryggvason. Mest brukt som torpedo. Og leiemorder. Nå har han fått sin helt egne tegneserie. Med trailer!

Olav blir lovet friheten om han utfører et siste oppdrag for kongen. Men konger er svikefulle typer... Dette har blitt en tegneserie full av blod, innvoller, rå humor og sterk menneskelighet. Ingen skal beskylde våre forfedre for å ha vært tilbakeholdne på noen som helst måte! Øystein Rundes tegninger er enkle, men uttrykksfulle. Så uttrykksfulle at det av og til nesten kan bli for mye... Har Samlaget tenkt på å markedsføre denne som slankebok? Apetitten er ikke nødvendigvis på topp etter enklte oppslag her... Men samtidig er det så rått overdrevet at jeg mest satt og gliste. For dette er jo kult! Mest det.

Uuuuææææhhh....

Nå kommer de og tar deg... Et fly med 210 mennesker ombord lander på Kennedy Airport, NY, og blir stående mørkt og stille. Hva har skjedd? Joda, alle der inne er døde. Eller... ikke? Trusselen er bok nr en av tre i serien Vampyrenes arv, skrevet av Guillermo del Toro (mannen som lagde fine fine Pans labyrint) og thrillerforfatter Chuck Hogan. Og i følge forlagsmannen skulle dette være det skumleste på lenge! Nja... Jeg hadde ikke noe problem med å lese denne alene hjemme på kvelden, akkurat. Men spennende var det! Tvers i gjennom! (Ok, den scenen med hushjelpen som er nede ved siden av vinkjelleren, var litt... ja...) Vi følger to epidemologer, en gammel øst-europeisk professor og en skadedyrbekjemper i jakten på vampyrene. For når det plutselig er 200 nysmittede ute på tur, er det ikke lenge før de tar hele New York. Og så USA. Og så... resten av oss. Her er det ikke den romantiske vampyrvarianten a la Twilight det dreier seg om, men rene, blodtørstige monstre! Boka har driv, den er godt oversatt og har sterke personskildringer. Ny vampyanatomi presenterer den også, det synes jeg alltid er moro. Men jeg blir veldig overraska om ikke en eller begge forfatterne har lest både La den rette komme inn og Håndteringen av udøde av min absolutte favoritt, Lindqvist! Det får være grenser for tilfeldigheter... Men ja, spennende, artig, ganske så originalt og godt med gugg! Anbefales når du har tid til bok det er vanskelig å legge vekk.

Gladbok!

Har kost meg glugg ihjel med Maria Parrs Tonje Glimmerdal! Tonje, Glimmerdalens vesle dunder, vokser opp med pappa (mamma er mye på Grønnland og jobber med isbresmelting), Måse-Geir, fadderen og skautrollet Gunnvald og andre gode og mindre gode naboer. Men ingen barn... Ingen grunn til å gjenfortelle mer handling, her blander De tre bukkene Bruse og Johanna Spyris Heidi seg inn, men det er både tøffere og morsommere enn det meste annet som har kommet for barn i det siste. Og gladere og varmere. Og litt tristere...

Særlig er det mye språklig humor her, både direkte og indirekte. (Jeg oppdager blant annet at jeg slett ikke har vokst fra fisehumor:

-Mitt liv er lagt i ruinar, mumlar ho, for det har ho høyrt tante Eir seie somme tider når ting går henne i mot.

-Problema dine er ein fis i havet, seier tante Idun då.

-Min fis er i alle fall lagt i ruinar, svarer tante Eir.)

Så om du bare skal lese en bok for barn i høst (da er du selvfølgelig både en evt dårlig forelder og et dårlig forbilde!), så er den her!

Den onde viljen av Karin Fossum

Nei, denne skjønte jeg ikke poenget med.

En ung gutt på hyttetur på med de kompisene sine, tar plutselig livet av seg. Hvorfor? Vi får snart vite at det skjedde noe et halvt år tidligere, noe som har gitt Jon angst og Riley samvittighetskvaler så han må lese Koranen, men Axel bryr seg ikke. Sejer er så vidt innom for å undersøke saken, men det er guttene, og til dels et par mødre, vi følger.

Regner med at det er meningen vi skal tenke over samvittighet, skyld og skam mens vi leser denne boka. Men det blir så overfladisk, det hele, at jeg ikke føler det treffer meg i det hele tatt. Dessuten tror jeg ikke på personene. Hvorfor skulle den nevrotiske, småvokste Jon, den lange skinnmagre, smånarkomane Riley og den rike, vellykkede sosiopaten Axel være hverandres nærmeste i årevis? Folk vokser ellers fra hverandre når de er så ulike.

Nils Ole Oftebro leser helt ok, men hvorfor må så og si alle de kvinnelige karakterene få så tilgjorte og tåpelige stemmer? Det bidrar heller ikke til troverdigheten...

Nok en fullstendig likegyldig bok, dette. Etter min mening.