Radioteatertid

Jan Mehlum i Radioteateret?? Måtte jo bli bra!

I En nødvendig død stepper vår helt, Svend Foyn, inn for å hjelpe en kvinne i nød. Selv om han normalt ikke tar skilsmissesaker. Men Kaja Bye er så skrekkelig trist og misforstått og uskyldig! Og pen... Dumme mannfolk! I denne historien går den godeste Foyn over grenser en advokat burde vite å holde seg innenfor. Han kløner og dummer seg ut og stotrer og mislykkes. Men det er jo en av grunnene til at vi liker ham så godt...

Ikke like imponert over alle skuspillerne i denne oppsetningen, noen leser åpenbart fra bladet. Men Øystein Røger er en så utmerket Svend Foyn at alt er tilgitt. Vil ha mer radioteater, kjenner jeg!

Med historie og stormakter og greier

Jepp, jeg er i krimhumør. Da er det greit å ha sånt som Arne Dahl sin Dødsmesse stående på vent i hylla. Oppdaga denne forfatteren i vår og hadde store forventninger nå. Og de ble vel egentlig innfridd. Men det ble nok litt mange parallellhistorier og tidshopp og personer for meg. Det tok så lang tid før jeg skjønte hva mannen bak søppelkassa hadde med en tysk soldat under 2. verdenskrig, Irakkrigen og gisseldrama i en Stockholmsk bank å gjøre... Men jeg måtte jo flire for meg selv etter hvert som sammenhengene ble åpenbart. For det er jammen intrikat og godt tenkt dette!

Noe forsøk på å redegjøre for handlingen, gidder jeg ikke prøve på en gang. Men heltene fra Mørketall er tilbake og jeg skjønner jeg må lese meg bakover i forfatterskapet for å få tak på disse etterforskerne. For jeg kommer garantert til å møte dem igjen!

Rett og slett god krim!

Døden ved vann av Torkil Damhaug handler om hva som skjer med barn som søker kjærlighet og møtes med begjær. Det er en forstyrrende krim om mørke, vonde temaer, men du godeste så spennende! Her var det parallelle handlinger og komplekse karakterer i en sånn grad at jeg aldri følte meg helt sikker på noe som helst. Og den ene teorien min etter den andre ble revet i filler. Det tok litt tid før det hele ble skikkelig sparka i gang, men skjønte etter hvert at historien ikke kunne komponeres på noen annen måte.

Haakon Strøm leser i lydbokversjonen og det gjør han med en innlevelse som gjør alle personene troverdige, men samtidig med en distanse som lot meg tenke og oppleve selv. Godt gjort!

Ikke mer å si enn: Anbefales!

Plastic fantastic

Sånn! Nå har vi feira Elvis Presleys 75-årsdag to helger til ende. Denne helga var det Elvisfestival i Kanonhallen på Økern i regi av Kjell Elvis. Godt tiltak, men hallooooo! Det glapp jo fullstendig fra starten av. Markedsføring er en forutsetning for å få folk til å stille. Og selv jeg, som er over middels interessert i Elvis (og neida, ikke bare i min egen variant), fikk vite om det ved en tilfeldighet. Hva er dessuten poenget med å åpne en festival i lettere usentrale strøk av hovedstaden tidlig en fredag ettermiddag? Da er faktisk folk på jobb... Men men. Vi bestemte oss uansett for at det var siste post på programmet lørdag, Kjell Elvis kjører Aloha from Hawaii-konserten, som var det interessante.

På scenen stilte 15 musikere. Blåserekke, tangenter, trommer, gitarist, bassist og korister. Flotte musikere, særlig koret imponerte. Denne konserten er ikke det enkleste å gi seg ut på. Og Kjell Elvis ser ut som Elvis. Han beveger seg nogenlunde som Elvis. Og han synger ikke så verst. Så hvorfor ble det bare sånn passe da? Jeg tror det handler om tilstedeværelse. Det som gjorde Elvis til Elvis var først og fremst at han var intenst til stede i alt han gjorde. Jeg har hørt (og sunget) Simon and Garfunkels Bridge over troubled water tusen ganger, men det var først med Elvis' tolkning jeg forsto hva den faktisk handler om. Frank Sinatras My way er jo en klassiker, men med Elvis får sangen mening. Kjell Elvis er mest opptatt av posering. Hadde han vært mer opptatt av hva han synger og ikke så opptatt av å likne Elvis, ville han antagelig likne mer...

Forrige helg, var det derimot den tradisjonelle Elvisbursdagsfeiringa på Gamla. Og verken Harald Thune eller Vibeke Saugestad gjør det minste forsøk på å likne på Elvis. Likevel er Kongen så til de grader til stede! Hvorfor? Fordi artistene også er det. Også er de kanskje noe mer opptatt av Elvis enn av seg selv.

The spirit of Elvis has left the building...

Parallellspenning!

Har sett fram til å lese Lasarusfenomenet, første bok i serien Den 4. parallell, av Kjetil Johnsen. Den skulle jo handle om kvantefysikk, et av mine muligens særere interesseområder. Og det gjør den. Også er den grisespennende i tillegg!

Emma, 17 år, våkner på sykehus etter en ulykke som har gjort Lillebror stum og drept foreldrene. Men hvorfor er onkel Harry så fiendtlig mot henne? Hva er det legene ikke forteller? Og hvorfor husker hun ting hun umulig kan ha opplevd?

Det varer ikke lenge før ting tar av i denne boka. Det er nok av ytre spenning med agenter, biljakter, forfølgelse og smell og pang, men vel så spennende er Emmas jakt på seg selv og minnene som glipper og ikke passer inn. Når så kvantefysikkens teorier om parallelle dimensjoner blir forklart så alle må kunne forstå det, er jeg bare fornøyd, jeg!

Sopp og sopp...

Da jeg så at Marie Hermanson kom med ny bok, måtte jeg bare kaste meg over den. Elska den forrige!

Kanskje jeg hadde funnet denne uansett, forresten. Den karismatiske soppkongens sønn er en tittel egna til å vekke nysgjerrighet.

Anyhow. Det handler altså om Gunnar som vokser opp sammen med sin far i de mørke svenske skoger. Det er bare de to, langt pokker i vold, på en liten husmannsplass. Det er jo der SOPPEN er. Sopp er fars store lidenskap. Tett etterfulgt av kvinner. Og han har kunnskap om og kontroll på begge deler. I en slik grad at soppkursene han holder hver søndag høsten igjennom er fulltegna av ivrige kvinner. Hvordan er det så å vokse opp som den litt forsagte sønnen til en sånn mann? Ikke bare enkelt. Hvor mor er? Hun elsker havet i samme grad som far elsker skogen. Og forakter skogen i samme grad som far forakter havet og menneskene som bor der. Og stakkars Gunnar måtte velge i en alder av seks...

Det tar litt tid å komme inn på Gunnar som person i denne fortellingen. Men det gjør ikke noe. For det er skogen som spiller hovedrollen her. Og etter hvert havet. Og begge deler skildres på en måte som gjør at jeg kjenner skoglufta og roen like sterkt som havvindene og frihetsfølelsen. Nydelig! Det mangler heller ikke absurde innslag, humor og mellommenneskelige spenninger, noe jeg begynner å forstå kjennetegner Hermansons forfatterskap. Og soppkunnskap, selvfølgelig.

Jeg synes historien taper seg mot slutten, det ender litt for brått og lettvint. Det er ikke så farlig. Jeg satt likevel igjen med stemningene, og det er det viktigste.

Sånn skal det gjøres!

Hercule Poirot får virkelig kjørt de små grå i Fem små griser. Det skal litt til å oppklare en 16 år gammel mordsak! En kvinne ble dømt for å ha forgiftet sin mann i sjalusi, og det er datteren deres som nå føler at hun må få visshet om hennes mor virkelig var en morder. For kan hun starte egen familie dersom det er noe av en morder i henne? Vanskelig, vanskelig....

Og Poirot angriper saken ved å besøke de fem som var til stede i herskapshuset da mordet ble begått, guvernanten, husvennen, naboen, den dreptes elskerinne og morderens (?) lillesøster. Så får han dem til å skrive ned hver sin beskrivelse av hendelsene som førte fram til mordet. Og det er den ene tingen som gjør denne boka så stilig. At fem svært forskjellige mennesker med ulike sym- og antipatier og ulike grunner for å holde ting skjult forteller den samme historien, lager et puslespill av opplysninger som også jeg som leser hadde stor glede av å prøve å løse.

Men det aller aller beste er jo miljøet. Det er jo hovedgrunnen til at jeg kommer tilbake til Agatha Cristie om og om igjen, både i bokform og på tv. Dette oppstyltede overklasselivet med alle konvensjonene og bedragene er jo bare fantastisk! Og kvinnesynet! Joda, du leste riktig over, mordofferets elskerinne var på godset sammen med familien hans. Han var jo en mann med slik sterk dragning mot livet. Også var han jo kunstner, og alle vet hvordan de er. Dessuten var elskerinnen så ung, bare et barn, denne forelskelsen ville nok raskt gå over som så ofte før. Og kunstnerens kone? Hun syntes synd på elskerinnen, hun! Piken vil jo bli så skuffet når hun forstår sannheten!

Per Frisch leser strålende. Han er akkurat så levende at jeg tror på ham, og akkurat så stiv at jeg tror på Poirot. Gikk helt inn i dette, jeg. Moro!

Ungdomskrim

Måtte nesten lese Afrodite og døden av Ritta Jacobsson etter Veras entusiastiske anbefaling på Ungdomsbokgildet. Og det var den verdt!

Mikaela går fra fest i raseri og mister siste bussen hjem. Men det er ikke farlig å sitte på med noen en kjenner, vel? Noen dager senere blir hun funnet død. Naboen og klassevenninna Afrodite (mammaen er eksentrisk kunstner med oppheng i greske myter, blått og hvitt) oppdager ting på joggeturer med hunden og vil hjelpe politiet som aldri kommer skikkelig i gang. Men det er sjelden lurt å bry seg. I alle fall ikke i krimbøker...

Dette ble riktig spennende! Afrodite skildres som en aktiv, oppegående, men svært gjenkjennelig 13-åring. Sammen med krimgåten fortelles det også om de vanskelige venninneforholdene mellom tenåringsjenter, usikkerheten og de første forelskelsene. Boka får hele personer som jeg bryr meg om.

Ok, slutten var litt lettvinn, der må jeg si meg enig med Vera. Men boka fortjente sikkert prisen for beste ungdomskrim i Sverige 2006.

Såååå bra!

Må si året fortsetter godt! Da jeg rydda arbeidsrommet mitt, fant jeg Strangers in paradise del to stående der i bokhylla helt ulest. Sånn kunne det jo ikke fortsette!

Jeg falt fullstendig da jeg leste bok en i serien. Og smatt raskt tilbake i stemningen da jeg begynte på bok to. Francine har blitt voksen og ulykkelig og bruker mye tid på å se tilbake på tida med Katchoo. Det er i disse tilbakeblikkene historien fra bok én fortsetter. Mange av de samme karakterene er med, teite Freddy får fortsatt bisarr juling, Katchoo er like uberegnelig, David like klumsete, Francines mor er like merkelig (men hakket mer menneskelig) og alt fortelles i den flotte blandingen av karikatur og ren kunst. Still in love!

God start!

Godt å begynne det nye året med en strålende bok! Tok med meg Gaiman til sengs og leste ferdig The Graveyard Book i går. Det handler om Bod (kort for Nobody) som av ren eventyrtrang stabber seg vekk fra mordet på familien som ett og et halvt-åring. Ved en tilfeldighet havner han på nabolagets kirkegård/naturreservat og beboerne (de døde, ja) tar seg av ham og holder ham trygg for morderen som slett ikke har tenkt å la ett familiemedlem slippe unna. Her vokser Bod opp, tar til seg det døde fra ulike tidsaldre har å lære ham, og det er ikke småtteri. Men bør han ikke tilbake til de levendes verden? Og finne ut av hva som egentlig skjedde med familien?

Joda, det er klare paralleller til Jungelboken her. Å vokse opp som den eneste av sitt slag og ikke forstå menneskenes gjøren og laden. Men mest av alt står boka trygt på sine egne elegante, eventyrlige ben. Det fantastiske og mystiske spiller en stor rolle. Selvfølgelig... Her er det heksespøkelser, eldgamle gravvoktere, ghouls (hva er det på norsk??) og usynliggjøring og drømmevandring i massevis. Og det er spennende. Og morsomt. Og strålende illustrert av Dave McKean. Og mest av alt ustyrtelig sjarmerende!

Måtte året fylles av leseopplevelser på linje med denne!

Leseåret 2009 oppsummert

I 2009 leste jeg 123 bøker, hvorav sju tegneserier og 54 lydbøker. Noen høydepunkter:

• Nekronauten av Lajla Rolstad
• Song for Eirabu : Slaget på Vigrid av Kristine Tofte
• Super av Endre Lund Eriksen
• Tonje Glimmerdal av Maria Parr
• Soga om Olav Sleggja av Øystein Runde
• Hørespillene av Edith Ranum
• Nattefokk av Johan Theorin
• Mannen under trappa av Marie Hermanson

Hva jeg gleder meg mest til i 2010? I alle fall På vegne av venner av Kristopher Schau. Den fikk til jul av barnet. (Flinke flinke barnet!) Er godt i gang med The graveyard book av Neil Gaiman. Den fikk jeg til jul av Aud. (Flinke flinke Aud!) Har Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson liggende. Den blir nok bra. Ellers kommer Thomas Fröhling med ny bok om Kong Steve, Roberto Masellos kommende vampyrbok Blod og is virker lovende, og så skal visst englene ta vampyrenes plass i litteraturen nå, så Nefilim av Åsa Schwarz og Englelære av Danielle Trussoni må nok også sjekkes ut.

Godt nytt leseår!