Spennende!

Har sansen for folk som bruker gamle myter på nye måter, men det er ikke så ofte det blir vellykka, etter min mening. Marie Hermanson får det til gjengjeld til de grader til i Mannen under trappen!

Uff, dårlige referater fra forlag og bokdatabase, men dette er kortest: "Fredrik, Paula og barna flytter inn i drømmehuset. De er en vellykket familie. Men en dag står det en liten mann i gangen og sier han bor i kottet under trappen. Hva er det som foregår i huset? Hva skjer med Fredrik? Hvorfor begynner hans kone å trekke seg bort fra ham?"

Det bor altså en liten mann i huset. Og han fikser ting. Rydder og skifter pakninger. Snakker med sønnen i familien via banking i trappa. Men Fredrik vil slett ikke ha mannen der, det er deres hus og mannen (som jo må være uteligger eller psykiatrisk pasient eller begge deler) skal ut! Når det ikke går med overtalelse eller trusler, prøver Fredrik med makt. Men de av oss som har lest en del, har kanskje fått med oss at det ikke er så lurt å være ufin mot små folk som mener de bor på våre områder...?

Gradvis går ting mer og mer galt, forholdet mellom Fredrik og Paula slites, ungene blir redde for ham, og små trappemenn viser seg å ha rimelig voldelige tendenser. Det er den langsomme eskaleringen av uhell og brutale hendelser som gjør denne boka så grøssen. For som leser sitter jeg og VET at dette ikke kan gå bra. Og når det blir så ille at utenforstående må hentes inn som hjelp, hvem tror da på en som skylder på en liten mann? Det finnes diagnoser for sånt i våre dager.

Det ser ikke ut som bloggere og bokhandelkommentatorer er så begeistra for boka. For en gangs skyld er jeg mer enig med anmelderne. Jeg likte måten mytologien kommer inn i den moderne hverdagen på i denne boka. Og kjente uhyggen komme krypende. Mer Marie Hermanson til meg, takk!