Undergrunnen

Takk Ønskebok for at du gir meg et gjensyn med Aldristeds av Gaiman/Carey/Fabry! Og den er faktisk like god på norsk, Jens Røsåsen må ha jobba med denne.

Men altså. Det handler om stakkarslige, grå, ubesluttsomme Richard Mayhew som for en gangs skyld trosser sin forlovede og tar seg av ei ung, skada jente på gata. Det åpner for hans møte med Aldristeds, eller London Nedenunder, et London befolka med mer spesielle, merkelige, onde og vakre vesener enn du kan finne i noen som helst eksperimentell bydel.

Richard får prøve seg som helt og viser seg å ha flere egenskaper enn det som har blitt anerkjent London Oven. Men er det verdt det å risikere livet for noen han egentlig ikke er sikker på om han tror på?

Historien er fantastisk (selvfølgelig, det er jo Gaiman!) og tegningene gjør det hele levende på godt og vondt. Det spares ikke på voldelige detaljer her, men hvordan skulle det ellers bli troverdig? Flott, drivende og utrolig leseropplevelse!

Julegrøss!

Påskekrimmen er veletablert, men jula skal da vel heller ikke være bare kos? Jeg har lest Når katten kommer : et julemysterium av Ole-Mikal Nilsen. Jippi! Julegrøss for ungene! Men jammen var den skummel nok for voksne også. Det er noe med kyst-Norge på vinteren, kaldt og mørkt og vått og unger som er ute og ror til bestefar aleine... Det ber liksom om bråk!

Men siden det (igjen) er Aud sin skyld at jeg endte opp med denne boka, lar jeg henne like godt uttale seg om den.

Uansett, boka anbefales!

Tjamneei...

Tenkte jeg skulle høre meg opp på en del nye barnebøker, og begynte med Ormeheia av Jon Ewo i serien Marg & bein. Og ideen er god, synes jeg. Det handler om Maya som er sammen med klassens stiligste gutt, men plutselig er gutten borte og ingen andre enn Maya ser ut til å kunne huske at han noen gang har vært der. Dessuten er det med en stor mystisk stein med en spiral på toppen. Midt ute i Ormeheia...

Men så er det flere ting som skurrer. Særlig språk- og bildebruken. Det burde vært rydda opp. Ett og samme ord skal ikke gjentas tre ganger i løpet av to setninger. Og **SPOILER** hvorfor beskrives personene som katteaktige når poenget er at de kan skape seg om til ørner? På Ormeheia? Det henger ikke på greip. Dessuten viser det seg tøffe, reflekterte kjæresteMaya bare skal være tolv år og egentlig være Hanna Montana-fan. Det kræsjer solid med resten av beskrivelsen av henne. Nei, en redaktør og en korrekturleser burde vært inne her.

Sorry, Jon...

Kjendishelvete

Audrey er 16 år og slår opp med kjæresten. Han blir deppa og skriver en sang om det. Og sangen blir en megahit! Plutselig er Audrey paparazziyndling nr én og figurerer i aviser, ukeblader og på nettet. En drømmesituasjon? Ikke ganske!

Min fjortis elska Audrey, vent! av Robin Benway. Og det kan jeg godt forstå. Spennende historie, mye humor og gode sitater. (Jeg oversetter alltid de beste delene i hodet, men det trenger ikke bety at dialogen ikke funker på norsk, det er bare en vane jeg har.) Her er det kjendisdyrking, venninneskravling og kjæresterier over en lav sko. (Hva har sko egentlig med saken å gjøre? Et merkelig uttrykk!) Og en fet katt som heter Bendomolena. Jeg klarte ikke la være å lese Bendelorma... Men skyggesidene ved kjendistilværelsen, spesielt i USA, sikkert, er det det først og fremst handler om. Og det er interssant både for fjortiser og oss som er litt eldre.

Tenker denne dama er glad hun bare skulle forholde seg til norsk presse, tross alt...

Politisk også nå?

Jeg ble jo lett hekta på Svend Foyn for en stund siden, og nå har jeg hørt Madrugada av Jan Mehlum med samme helt.

Advokat Foyn får stor sans for den usedvalig vakre iranske asylsøkeren han skal hjelpe, men plutselig forsvinner hun sporløst. Og advokaten må snike seg rundt i indre Østfold og bakgater i Teheran for å finne ut av hva som har skjedd. Litt rotete, det blir i overkant mange teorier for leseren også, ikke bare for utålmodige politisjefer. Men spennende i massevis. Det mest spesielle her er likevel den politiske vinklinga. Jada, vi vet jo alle at krim er en utmerket arena for å diskutere samfunnsproblemer, og det er kommet flere med asylsøkerproblematikk de siste åra, men det er sjelden hovedpersonene gir så tydelig uttrykk for politisk ståsted som her. Klare sym- og antipatier mot navngitte politiske partier kommer fram. Men jeg liker det. Så får heller en FrP'er eller to bli fornærma...

Ola Otnes leser og jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det. Han har noe udefinerbart gammeldags over lesinga og det har egentlig ikke noe i mot. Men engelskuttalen! Du godeste. Når en person har en replikk som følges av "sa han på utmerket engelsk" kan ikke oppleseren legge trykk på første stavelse i attorney og rulle på r'ene! Litt pinlig faktisk... Godt det er få av dem, de klarer ikke ødelegge for helhetsinntrykket. God bok.

Iskald krim

Til din vrede går over av Åsa Larsson var en helt sånn standard-krim, trodde jeg. Men så lyder første setning: "Jeg husker hvordan vi døde." Og det er tross alt ikke vanlig at mordofferet får komme så direkte til orde som her. Wilma, 17-åringen som drukna sammen med Simon under mystiske omstendigheter, er nemlig en svært så tilstedeværende person. Hun er et velartikulert spøkelse som beveger seg rundt og kommenterer mistenkte, etterforskere, hendelser og minner. Og det fungerer godt, synes jeg.

Dessuten foregår dette i Kiruna, helt nord i Sverige. Et område i alle fall jeg vet lite om. Og når handlingen i tillegg trekker inn 2. verdenskrig i et nøytralt Sverige og alt det førte med seg for folk med så nær tilknytning til Finland, da er det ikke så mye standard igjen.

Nina Woxholtt leser helt greit, ikke noe verken å utsette eller berømme der.

Har etter hvert skjønt at dette ikke er første bok om statsadvokat Rebecka Martinsson og politibetjent Anna-Maria Mella, så her er det mer å hente. Godt!

Vart og tragisk

Det trodde jeg var dekkende for Hvis jeg blir av Gayle Forman. Ikke en bok for meg, altså. Men så påtar en seg formidlingsoppdrag, og så tror en boka vil passe og prøver seg likevel. Også er jo boka så fiiiin!

Det handler om 17 år gamle Mia som har mista familien sin i en ulykke. Hun er hardt skada og befinner seg utenfor sin egen kropp. Og oppdager at hun har valget når det gjelder om hun skal la seg selv dø eller om hun skal bli. "Bare ett valg gjenstår. Det viktigste av dem alle." sier baksideteksten. (Og gir meg fortsatt ikke lyst til å lese boka...) Men det står ingen ting om all musikken som er med, klassisk, rock og punk. Og ingen ting om den aldeles herlige skildringen av det som må være verdens beste og minst kjernete kjernefamilie. Jeg har blitt kjent med noen personligheter i denne boka som jeg faktisk vil savne! Ex-punk, nå 50-tallsstil-faren, rockedamemora, veslevoksne, men likevel sjarmerende lillebror, punkrock-kjærsten, den økologiske, alternative bestemora, den tause, men så tilstedeværende og kloke bestefaren og Mia selv, som er så annerledes, men likevel en selvfølgelig del av familien.

Ja, jeg likte virkelig denne boka. Og snart skal jeg ta den med ut på tur og spille Beethovens Cellosonate nr 3 for kidsa.