God gammeldags

Omsider var det min tur til å få Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Var spent på hvordan denne mannen uttrykker seg skjønnlitterært. Men det kunne jo ikke vært annerledes enn dette! Intrikat, litt gammelmodig og riktig underholdende. :-)

En motstandsmann fra andre verdenskrig finnes død i sin leilighet i 1968. Et lukket rom-mysterium, faktisk. Og etterforskeren, den fremadstormende førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, finner ut at alle beboerne i oppgangen kunne hatt grunner til å myrde mannen. Ok, han tenker ikke ut alt selv, men får god hjelp av rikmannsdatteren Patricia Louise Borchmann. Samarbeidet mellom disse to er noe av det jeg liker best i boka. Frøken Patricia er riktig høy på pæra, men Kristiansen må gi etter gang på gang og innse at hennes hypoteser er adskillig mer vanntette enn hans. Livshistoriene til de mistenkte rulles opp, og det er ikke de dype karakterskildringene som gjør denne boka. Faktisk er personene ganske så flate. Men det passer stilen. For dette er krim i Agatha Christie og Sherlock Holmes sin ånd. Noe Patricia henviser til ved flere anledninger. Og det er jo nettopp det jeg liker så godt! Miljø, personer og språk setter meg i gammelmodig krim-stemning, og at Nils Nordberg leser, forsterker bare inntrykket. Tar gjerne mer av dette, jeg!

Hypnotisøren

Utrolig hva som ligger rundt i bibliotekhyllene og bare venter på meg! Eller som jeg får sniki til meg før ventelistene slår inn, kanskje... Uansett. Jeg hadde ikke fått med meg at Hypnotisøren av Lars Kepler skulle være noe for meg, men fikk en anelse da jeg leste baksideteksten. Og jeg tok ikke feil! Dette var grøss og spenning på høyt nivå.

Det er altså en hel familie, far, mor og en liten datter, som blir funnet døde. Den 15 år gamle sønnen lever så vidt, og det er viktig å få mest mulig ut av ham, for hva om morderen også er ute etter den eldste søsteren? Psykolog Erik Maria Bark (kult navn, eller hva?) bryter et ti år gammelt løfte til seg selv og hypnotiserer gutten for å se om han kan få noe ut av ham. Og da er vi i gang! For hvorfor ville ikke Erik hypnotisere mer? Kan det ha noe med alle de skrekkelige hendelsene som kommer å gjøre?

Erik og familien er et godt bekjentskap. Det er en familie i krise vi møter, og de er så menneskelige med alle sine feil, mangler og gode sider at det skal godt gjøres å ikke identifisere seg med dem. Jeg liker etterforsker Joona Linna også. Han rydder vei i sakene. Og minner ikke så lite om Aslak Eira, Jorun Thørrings etterforsker.

Det handler mye om barn i denne boka, å ha barn, å miste barn og å bli utsatt for barns ondskap. Det er til tider ubehagelig. Vi vil jo så gjerne at unger skal være uskyldige små, det er vel derfor det treffer så hardt når vi får se hva som kan ligge under overflaten. Men spennende, er det! Den hesblesende slutten ble kanskje en smule klisjéaktig, men det tilgir jeg så gjerne. Og Nils Nordberg, krimstemmen over alle krimstemmer, leser så jeg skulle ønske det aldri tar slutt. Kan godt lese flere av disse, jeg.

Christie-mania!

Ok, noen ganger tar jeg litt av. Og nå har jeg hatt en Agatha Christie-maraton på øret. Begynte med Poirot løser gåten : den tilslørte damen. Tre noveller lest av Nils Nordberg. Han leser godt, synes jeg, har en utrolig behagelig stemme. Og så ER liksom den stemmen krim... :-)

Neste ut var 4.50 fra Paddington, et hørespill fra Radioteateret. Nydelig! Gode skuespillere, kjent intrige, men det gjør ikke noe, og erkeengelsk miljø med sure rikinger, smarte husholdersker og kjekke, men akk, så uansvarlige unge menn.

Avsluttet med Ti små negerbarn. Den er det jammen ikke mye kos over! Som de fleste vet, handler det om ti mennesker alene på en øy, alle blir anklaget for ulike mord av en anonym stemme, og så begynner de å dø, en etter en. Drept etter mønster av barnerimet med samme navn som boka. Både tittelen og en del av holdningene i boka er selvfølgelig hårreisende ukorrekte etter dagens mål, men det bidrar jo bare til miljøet. For hadde det ikke vært for det dannede språket ("Jada, vi er bare to overlevende igjen nå, men vi er ikke dus, vet De.") og trangen til å drikke te klokken fem uansett omstendigheter, hadde dette vært en moderne skrekkfortelling. Jon Yngvar Fearnley leser korrekt og tørt og aldeles perfekt til denne boka.

Dette var moro! Men kanskje på tide med noe annet nå...

Kosekrim!

Oppdaga tilfeldigvis Siste akt av Klaus Hagerup og Nils Nordberg i kundebiblioteket. Hvorfor har jeg ikke hørt om denne kosekrimmen før?? Den er jo glimrende!

Det handler om: "Hamlet skal settes opp på Nationaltheatret, og det ligger an til en opphetet prøveperiode. Niklas Faber, berømt som førstebetjent Holmen på TV, skal spille skurken, kong Claudius. Dronning Gjertrud og Ophelia spilles av mor og datter, som er i dyp konflikt på grunn av det som skjedde med den unge kvinnens far for tre år siden. Nå dukker dette gamle mysteriet opp igjen, ved at noen sender merkelige budskap til datteren, Sofia. Stammer de fra et hevngjerrig gjenferd? Den nervøse unge kvinnen drives stadig lenger inn i frykt og mørke grublerier, stykket og virkeligheten blander seg, mennesker begynner å dø, og Faber forsøker å finne et mønster i det hele, mens handlingen, på og utenfor scenen, ubønnhørlig går mot siste akt."

Jeg ser for meg at Nordberg har bidratt med intrigen i denne boka, mens Hagerup står for den språklige utforminga. For her er det både overraskelser, grøss og lun humor. Og en aldeles fornydelig skildring av et voksent ekteskap. Flott lest av Nordberg.

Og jammen får en ikke oppdaert kunnskapene om klassisk dramatikk med det samme! Håper det kommer flere fra denne duoen. Gjerne med Niklas Faber.