Verdensmester?

Oppvekst i Oslo på 80-tallet er rammen rundt Henrik H. Langelands nye roman, Verdensmesterne. Hovedhistorien dreier rundt 12-åringen Lars Meltzer og hans tradisjonsrike Vestkant-familie. Og dette er bra! Skildringene av familietradisjonene er hjertevarme, og for meg, oppvokst i en raddisfamilie i Drammen, er dette like eksotisk som dagligliv i en afrikansk stamme. Spenningene mellom Lars og bestevennen Hauk driver fortellingen framover. De andre familiemedlemmene er også interessante og levende bekjentskaper. Jeg kan kanskje styre meg for de mest Lillelord-aktige karaktertrekkene hos Lars, de virker litt påklistrede, men det er detaljer. Mer problemer har jeg med parallellhistoriene. Her møter vi "Simone fra Husebygrenda, Amar fra Haugerud og Remi fra Oppsal". Og jeg regner jo med at de er med for å vise bredden i oppvekstvilkårene i 80-tallets Oslo. Men de virker bare malplasserte. Jeg fikk ikke tak på noen av karakterene og så bare fram til at disse delene skulle bli ferdige sånn at vi kunne komme i gang med hovedsaken igjen.

Anders Ribu leser godt, men passer nok også bedre til vestkantdelen av fortellingen enn til de andre. Det har noe med stemme og uttale å gjøre tror jeg.

Å ja, også er det mye ski i denne boka. VM og treninger og løp og konkurranser. Også eksotisk for en som meg, men kanskje jeg forstår litt mer av hva som driver enkelte bekjente ut i skogen med plank under beina i ett sett. Kanskje...

Kurt x 5

Pyramiden av Henning Mankell sto plutselig der og ropte på meg. Selv om jeg fortsatt innbiller meg at jeg ikke liker noveller, burde jo fem krimtekster med litt lengde på, passe godt for meg. Og det gjorde de jo!

Den første historien er lagt til 1969, da Wallander avanserte fra ordenspolitiet til kriminalpolitiet, den siste til året da den første romanen begynner. Litt varierende kvalitet på plottene her, synes jeg, men tidskoloritten er det ingen ting å si på. Så utrolig klønete det må ha vært å være i politiet da en var avhengig av telefonkiosker for å kontakte hovedstasjonen og be om forsterkninger! Men praktisk å kunne få oversikt over en persons formue ved å se i bankboka deres, selvfølgelig... :-)

Anders Ribu leser glimrende, med en korrekthet som kler Wallander.

Mest for dem som allerede kjenner Wallander og ikke har noe i mot en nærmere kikk på bakgrunnen hans, dette. Sånne som meg, altså.

Den tapte symbolikk

Jada, jeg vet jo at jeg kommer til å bli irritert, men jeg klarer ikke holde meg unna. Har hørt Det tapte symbol av Dan Brown. Korrekt og passende lest av Anders Ribu. Jeg har hørt og hørt og hørt. For boka er LANG! Det er innvending nummer én:

• Brown, vi lesere skal jo ikke påstå at vi er like smarte som deg. Men vi er ikke fullstendig tjukke i huet! Vi må ikke ha alt inn med teskje. Flere ganger! "Langdon snudde det tunge hodet og så rett inn i steinen. Nå forsto han kodene!" "Langdon stirret på steinen med kodene. Han hadde forstått sammenhengen da han lå i entreen." "Langdon hadde klart å løse koden da han så steinen, nå var det på tide å bruke kunnskapen." [Lett omskrevet for å unngå spoilere. Så snill er jeg.] Men du gode Gud, så tregt det går! Det sier vel sitt at jeg ved et uhell hoppa over cd 7, men ikke merka det før langt seinere...

Jeg blir også litt sliten av personkarakteristikkene. Det er innvending nummer to:

• Har du hørt om endimensjonale karakterer? Flate som pappfigurer? Her er vi nede på papirarktykkelse... Å nei, Brown går ikke i kloke helter, dumme skurker-fellen. Her er ALLE usedvanlig intelligente! Ellers ville de jo ikke være verdig motstandere for Langdon, selvfølgelig... Men de snille er BÅDE intelligente og vakre! De mer suspekte er rent ut groteske eller har usympatiske øyne og skremmende stemme... Jeg hadde ikke kommet langt før jeg tenkte at kommer det flere sterke bryst, harde mager og fikse strikkeluer nå, så må jeg jammen kaste opp litt.

Miljøskildringer? Aldri hørt om! Innvendig tre:

• Jeg har hørt 21 timer og 16 minutter om Washington DC. Føler jeg da at jeg kjenner byen? Ikke i det hele tatt! Har fått med meg utallige arkitektoniske detaljer om bygninger i byen, men det er det. Vel er våre helter stort sett innendørs, men likevel.

Jeg er ikke så opptatt av realisme, men forlanger at fortellinger er troverdige innenfor sitt univers. Typisk innvending nummer fire:

• Nei, en henviser ikke til filosofer og debatterer symbolikk mens en er bekymra for sin beste venns liv. Heller ikke mens en er på flukt fra en galning med morderiske intensjoner. "Ja, jeg husker du fortalte om Newtons teorier, du sa at [dertaljer detaljer detaljer], men nå hører jeg han tar innpå." Og nei, når en har blitt torturert nærmest til døde flere ganger i løpet av et døgn, velger en ikke TRAPPENE ned fra tårn! En ler heller ikke glad over gamle minner. Hallo!!

Så hvorfor har jeg hørt meg gjennom hele elendigheten? Fordi jeg må vite hvordan det går! Og da lurer jeg på; Når Brown kan drive spenningen framover som han gjør, hvorfor kan han ikke få hjelp med resten? Så hadde det kanskje blitt noe brukbart ut av det? Så joda, jeg skjønner hvorfor det selger. Det er spennende historier. Og han appellerer til noe av det som ligger dypest i oss; ønsket om å være en del av noe større og håpet om at det finnes store mysterier i livet og at vi kan finne løsningen på dem. Men da jeg kom til slutten, var jeg glad jeg befant med på et morgentomt fortau. PPPPRRTTTPPP (eller hvordan en nå skriver prompelyd) var eneste passende reaksjon...

Politisk krim

De varme sommerkveldene tilbragte jeg på verandaen med aggressivt korsstingsbroderi og lydbok. Produktene kan jeg ikke vise fram riktig ennå, men siste lydbok har i alle fall vært De dødes navn av Ian Rankin. Er glad i Rebus. Selv om sånne lett alkoholiserte grinebitere av noen politifolk egentlig har blitt en klisjé.

Forlaget sier: Det er juli, 2005. Lederne for G8-landene er samlet i Edinburgh, og med daglige demonstrasjoner og sammenstøt i gatene er politiet drevet til bristepunktet. John Rebus er imidlertid plassert på sidelinjen - helt til en ung politiker tilsynelatende begår selvmord og en rekke spor tyder på at en seriemorder er løs. Myndighetene vil helst dysse ned begge sakene, men Rebus har aldri holdt seg til reglene. Og hans kollega Siobhan Clarke må plutselig jakte på en mann fra opprørspolitiet, som har slått ned moren hennes under en demonstrasjon. Sakte men sikkert beveger både Rebus og Clarke seg mot kanten av lovens grenser...

Oppdaga tidlig at jeg har sett denne på tv. Men jeg har så dårlig hukommelse at det sjelden spiller noen rolle :-) Dessuten la tv-versjonen omtrent ingen vekt på seriemorder-delen (som jo faktisk er den mest interessante), så det spilte uansett ingen rolle.

Hovedinntrykket etter denne lydboka? At jeg må komme meg til Edinburgh snart!