Historier om byttinger finnes visst i de fleste kulturer. Folk trengte vel en unnskyldning når ungene deres ikke ble som de burde.
I Det stjålne barnet tar Keith Donohue tak i denne myten og setter den inn i vår tid. Og vi får møte både byttingen og barnet. I hvert sitt kapittel forteller de om hvordan de opplever sin tilværelse, fra hver sin kant.
Henry Day blir tatt av byttingene når han sju år gammel rømmer til skogs i sinne over mora si. Og en bytting tar hans plass. Henry får navnet Aniday og finner seg for så vidt til rette med livet i skogen, men det er et hardt liv som mest preges av venting til det blir på tide å bli bytting og få ta del i menneskelivet igjen.
Byttingen, som altså blir den nye Henry, klarer heller ikke slå seg helt til ro. Han plages med dårlig samvittighet over å ta over et helt liv som egentlig tilhører en annen og med minner om hvem han var, den gangen for lenge siden før det var han som ble stjålet av byttingene.
Boka byr på nydelige skildringer av barndom, vennskap, kjærlighet og lojalitet. Og spenning, knytta både til byttingenes tilværelse og Henrys jakt på fortiden. Jeg vil ikke kalle det en fantasy, til det er den for realistisk, for jordnær og for tett på hverdagslivet. Men det er ikke noen realistisk roman, heller... Det er en flott bok, rett og slett!
