Sommerleseliste - lydbøker

Få ting er bedre enn å gå tur, plukke bær, strikke eller brodere mer eller mindre aggressivt med en lydbok på øret. De siste månedene har jeg pløyd meg gjennom: Smaragdatlaset av John Stephens. Bland en dose søskenforhold fra Narnia-serien med en heks fra samme, litt Ringenes herre-miljø og en dose Harry Pottersk familiekjærlighet, så er du der. Greit nok, underholdende mens det sto på, men føler på ingen måte at jeg MÅ få med meg neste bok... Liljer fra Jerusalem av Gert Nygårdshaug. Grei nok, jeg liker jo Nygårdshaugs litt aparte blanding av krim, historie og gourmetmat. Men historien blir i overkant tynn, synes jeg. Merkelig å høre krim med bilbomber i Oslo akkurat denne sommeren... Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Gjorde i alle fall bringebærkrattet mer spennende! :-D

Case histories av Kate Atkinson. Hurra, jeg har en ny krimhelt! Han heter Jackson Brody og er akkurat så mislykka, forsoffen, intelligent og humoristisk som de skal være. Min utgave av lydboka var dessverre forkorta, så ser fram til å lese de kommende bøkene i fullformat, har hørt rykte om at det både er mengder av intertekstualitet og mer humor der. (Og det gjør jo ikke noe at det er Jason Isaacs som både leser lydboka og spiller i BBC-serien...) The Scarecrow av Michael Connelly. Lydboka var både spennende og godt lest. Men den kan jo ikke måle seg med Connellys mesterverk, The Poet. Burde snart slutte å vurdere bøkene hans opp mot den... Demonen som gråt av Lotte og Søren Hammer. Svært spennende til tider, men litt for omstendelig oppklaring. Liker at gjerningsmannen tidlig er kjent og at det mer handler om å skaffe bevis enn å finne ut hvem som har "gjort det", det virker realistisk. Uten at realisme noen gang har vært noe krim-kriterium for meg... :-) Artemis Fowl av Eoin Colfer. Litt skuffa, egentlig, men likte både ideen og universet. Kunne det være oppleser Andreas Kolstads überkorrekte uttale og rullende r'er som ikke appellerte til meg i denne settingen...?

Kiste nummer... hvaforno??

Har hørt Kiste nummer fem av Gert Nygårdshaug, en krim med Skarphedin Olsen og Fredrik Drum.

Skarphedin har i lengre tid trodd han var sin egen bestefar, Fredrik Drum. Psykose, kalles det. I det han blir erklært frisk, dukker det hodeløst lik opp på beste vestkant. Sammen med en papegøyefjær og et beger med mayasymboler på. Og så introduseres Fredrik Drum...

Her kommer det inn både nynazister, kamptrente hunder og gammel indiansk kultur. Og mat og vin, selvfølgelig. Det siste er vel det jeg liker best med disse bøkene. (Og at personene har rare navn, da klarer selv jeg å holde styr på dem...)

Are Storstein leser aldeles utmerket. Men de kunne ikke klare å finne en mer irriterende stemme til å annonsere hvilket cd-nummer jeg er på, vel?

Men jeg leser denne serien litt etter som bøkene dukker opp i min nærhet. Og jeg må jo lure på; når Fredrik Drumm introduseres i denne boka, visstnok nummer seks i serien!, hvor har han vært i de fem forutgående da?? Noe blir forklart her, men jeg må visst lese mer...

Absurd, men tankevekkende

I Klokkemakeren slår Gert Nygårdshaug an tonen i begynnelsen av boka, og det holder helt ut. Det er noe koselig og lunt, men likevel forstyrrende fremmed med hele atmosfæren her.

Det dukker opp et digert hull der kirken sto i lansbyen til Melkior Mussenden, urmaker. Militæret rykker inn. Og så begynner tiden å oppføre seg merkelig...

Det er typiske Nygårdshaug-karakterer vi møter i denne romanen. De spaserer, filosoferer, går på vertshuset, steller krydderhagen og nyter god mat og vin. Herlig! Og så blir de altså isolert i hver sin lille tidsboble. Det handler om gamle sivilisajoners kalendre, duebryst, kornsirkler, elektriske gjerder og landbrukspolitikk. Og om hvordan vi forholder oss til hverandre.

Anders Hatlo leste min lydbokutgave og han har en stil og en stemme som passer utmerket til boka. Kan godt forestille meg at herr Mussenden (Melk blant venner) høres akkurat slik ut.

Drum drummelum

Litteraturklubben min har visst fått et Nygårdshaug-oppheng. Eller, de vil lese en bok til av forfatteren etter Mengele Zoo. Det er kanskje ikke deres skyld at dette blir min fjerde Nygårdshaugbok denne vinteren... Men sånn ble det, og jeg var ikke videre inspirert da jeg begynte på Honningkrukken, lest av Helge Winther-Larsen. Desto bedre overraskelse!

Første bok om Fredric Drum er både spennende, underholdende, opplysende og morsom. For de som ikke har fått det med seg; Drum, Nygårdshaugs amatørdetektiv, er egentlig restauranteier, gourmet og vinkjenner. Noe som gjør bøkene om ham til en svært sanselig leseropplevelse. Her skildres smaker, lukter og konsistenser på en sånn måte jeg fant meg selv foran åpent kjøleskap rett som det var.

Dessuten er Drum lidenskapelig opptatt av tapte skriftspråk, og sitter gjerne fordypet over dette i fritida. Også på denne vinsmakerturen til Sør-Frankrike. Så jeg har både lært masse om fransk vinkultur og blitt presentert for originale teorier om den minoiske kulturens undergang gjennom denne boka. Uten at jeg har følt meg belært. For passer ikke faktaopplysningene inn i dialogen, presenteres de kort og greit av fortellerstemmen. Sånn skal det gjøres! (Hører du Isau?)

Drum er egentlig litt superhelt. I denne boka må han forsere trange huler, høye kirketårn og dritings veps, men ingen ting er for vanskelig for vår mann. Og selv om det er klart han fikser det (vi vet jo at det kommer ni bøker til), er det spennende. Moro! At tittelen også henger sammen med løsningen på myseriet, er også bare et pluss. Nå kan dere lure, nå... ;-)

Beste norske bok?

Mengele zoo av Gert Nygårdshaug har i alle fall blitt kåret til det. Og hva synes jeg? Jeg synes WOW! Førsteinntrykket er at dette er skrevet av en svært kunnskapsrik mann. Nygårdshaug har tydeligvis rike kunnskaper om geografi, kultur, språk, økologi, politikk, historie, økonomi og jeg vet ikke hva. Og i tillegg formidler han et klart budskap som verken er påtrengende eller belærende. Bare rørende og spennende. Wow igjen!

Historien om Minos kamp mot storkapitalen som har ødelagt familien og livet hans er vanvittig sterk. Både vond og truende mange ganger. Men også fylt av glede, humor og håp for framtida. Og jeg må jo innrømme at selve grunntanken, det at mennesket er en parasitt som til slutt vil ødelegge denne fanatstiske kloden vi tilfeldigvis har havna på, gir gjenklang hos meg. Idéen om menneskets overlegenhet har gitt meg grøsninger så lenge jeg kan huske. Vi har da bevist gang på gang at vi ikke er istand til å ta fornuftige avgjørleser verken på vegne av våre medskapninger eller oss selv... Som min gode venninne Cathrine sier: "Det går nok galt til slutt!"

Men Nygårdshaug klarer, i motsetning til meg, og selv om utviklingen ikke akkurat har gått i riktig retning i de snart 20 åra som har gått siden boka ble utgitt, å formidle dette budskapet med både glede og håp.

Godt gjort!

Tja...

"Tja", "Joa", ok, jeg innser det blir mye det samme. Men det er jammen fordi bøkene blir mye det samme også! Har lest De beste blant oss av Helene Uri og hørt Rødsonen av Gert Nygårdshaug. Og begge har spennende karakterer og artige og tankevekkende hendelser, men jeg ender likevel opp med et rungende tja... Det engasjerer liksom ikke. Det verken overrasker eller røsker eller gleder eller skremmer. Og er det da så mye vits...? Jeg vet ikke. Kanskje jeg er ødelagt av spenningsdilla mi?

(Men nå leser jeg Mengele zoo av samme Nygårdshaug og det er verken en Tja eller Joa! Mer følger.)

Joa...

Jeg var jo på forfattermøtene (ved noen av dem, vi tok lunsjpause da det var Saabye Christensens tur) på Litteraturuka i Drammen. Og kjøpte selvfølgelig alle bøkene... Dumme dumme Mari som aldri lærer å ikke kjøpe bøker! Det er ikke plass til alt dette! Nuvel...

Dette er i alle fall grunnen til at jeg endte opp med et signert ex av Gert Nygårsdshaugs Fortellernes marked. Og nå har jeg lest den. Og slår til med et ektefølt "Joa...". Tematikken her er jo kjent. Og delvis ødelagt, spesielt av Browns Da Vinci-koden. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Nygårdshaug virkelig har satt seg inn i og mener sterkt om dette stoffet. Og selvfølgelig er det spennende! Bevares! Og kan det brukes til å bekjempe dagens overtro (les religionene), så desto bedre. Men egner det seg i romanform? Der tviler jeg. For det blir noe oppstyltet over dialogene til disse "solanistene" som skal avdekke mysteriet i denne boka. "La meg fortelle deg om...", "var det ikke sånn at...", "til nå har vi altså kommet fram til...". Det blir overforklarende. Og lite troverdig. Sånn det ofte blir når faktastoff skal presenteres som fiksjon. Og disse brevene fra ex-prost Gotvin, som ligger langt foran dem i forskningen og vil lede dem fram til sannheten... Hvorfor det? Det blir nesten litt Gaardersk (grøss...) det hele.

Men likevel har jeg mora meg med denne boka. Skildringen av disse to herremennene som lever det glade intellektuelle liv med gourmetmåltider og damebesøk der oppe i Vanndal, er riktig så fornøyelig. Lysten til å lage fiskemiddager og gå lange turer kribler et sted lagt der inne. Men studiene av middelalderske vingårder skal de få ha for seg selv.