Lydbokmaraton!

Fordelen med å ha mye praktisk å gjøre, er at jeg får hørt mye lydbok! I det siste har jeg pløyd gjennom Kortene på bordet og Mord på Nilen av Agatha Christie og Den siste dansen av Jan Mehlum. I Kortene på bordet møter vi en merkelig fyr som sier han samler på mordere. Han ber Poirot i et middagsselskap for å "vise fram samlingen sin", men mens gjestene spiller bridge, dør verten. Ikke stille og fredelig, men av et dolkestikk rett i hjertet! Og så er vi i gang. Poirot besøker de andre gjestene, stiller merkelig irrelevante spørsmål om bridgespillet deres og løser hele saken! Surprise! Ivar Nergård leser utmerket. Mord på Nilen er jo ein klassikar, ikke minst på grunn av flere utmerkede filmatiseringer. Men den tåler et gjenhør. Er ofte ikke så begeistra for Nils Ole Oftebro som oppleser, men her funker de litt tilgjorte stemmene som han pleier å legge seg til, godt. Oppdaga Mehlum først i fjor, men har tatt et stort glefs av forfatterskapet. Også elsker jeg jo radioteater! Den siste dansen er altså en kombinasjon made in heaven for meg. Øystein Røger er fortsatt en flotters Svend Foyn.

Christie-mania!

Ok, noen ganger tar jeg litt av. Og nå har jeg hatt en Agatha Christie-maraton på øret. Begynte med Poirot løser gåten : den tilslørte damen. Tre noveller lest av Nils Nordberg. Han leser godt, synes jeg, har en utrolig behagelig stemme. Og så ER liksom den stemmen krim... :-)

Neste ut var 4.50 fra Paddington, et hørespill fra Radioteateret. Nydelig! Gode skuespillere, kjent intrige, men det gjør ikke noe, og erkeengelsk miljø med sure rikinger, smarte husholdersker og kjekke, men akk, så uansvarlige unge menn.

Avsluttet med Ti små negerbarn. Den er det jammen ikke mye kos over! Som de fleste vet, handler det om ti mennesker alene på en øy, alle blir anklaget for ulike mord av en anonym stemme, og så begynner de å dø, en etter en. Drept etter mønster av barnerimet med samme navn som boka. Både tittelen og en del av holdningene i boka er selvfølgelig hårreisende ukorrekte etter dagens mål, men det bidrar jo bare til miljøet. For hadde det ikke vært for det dannede språket ("Jada, vi er bare to overlevende igjen nå, men vi er ikke dus, vet De.") og trangen til å drikke te klokken fem uansett omstendigheter, hadde dette vært en moderne skrekkfortelling. Jon Yngvar Fearnley leser korrekt og tørt og aldeles perfekt til denne boka.

Dette var moro! Men kanskje på tide med noe annet nå...

Sånn skal det gjøres!

Hercule Poirot får virkelig kjørt de små grå i Fem små griser. Det skal litt til å oppklare en 16 år gammel mordsak! En kvinne ble dømt for å ha forgiftet sin mann i sjalusi, og det er datteren deres som nå føler at hun må få visshet om hennes mor virkelig var en morder. For kan hun starte egen familie dersom det er noe av en morder i henne? Vanskelig, vanskelig....

Og Poirot angriper saken ved å besøke de fem som var til stede i herskapshuset da mordet ble begått, guvernanten, husvennen, naboen, den dreptes elskerinne og morderens (?) lillesøster. Så får han dem til å skrive ned hver sin beskrivelse av hendelsene som førte fram til mordet. Og det er den ene tingen som gjør denne boka så stilig. At fem svært forskjellige mennesker med ulike sym- og antipatier og ulike grunner for å holde ting skjult forteller den samme historien, lager et puslespill av opplysninger som også jeg som leser hadde stor glede av å prøve å løse.

Men det aller aller beste er jo miljøet. Det er jo hovedgrunnen til at jeg kommer tilbake til Agatha Cristie om og om igjen, både i bokform og på tv. Dette oppstyltede overklasselivet med alle konvensjonene og bedragene er jo bare fantastisk! Og kvinnesynet! Joda, du leste riktig over, mordofferets elskerinne var på godset sammen med familien hans. Han var jo en mann med slik sterk dragning mot livet. Også var han jo kunstner, og alle vet hvordan de er. Dessuten var elskerinnen så ung, bare et barn, denne forelskelsen ville nok raskt gå over som så ofte før. Og kunstnerens kone? Hun syntes synd på elskerinnen, hun! Piken vil jo bli så skuffet når hun forstår sannheten!

Per Frisch leser strålende. Han er akkurat så levende at jeg tror på ham, og akkurat så stiv at jeg tror på Poirot. Gikk helt inn i dette, jeg. Moro!

Og morderen er...

Et av de mer intrikate Poirot-mysteriene jeg har lest. Forlaget sier:

"Kriminalforfatterinnen Ariadne Oliver er på besøk hos en gammel venninne i en småby. Her dumper hun midt opp i en tenåringsfest. En ung pike i selskapet har skrytt av at hun en gang har vært vitne til et mord. Så - under denne tilsynelatende så uskyldige festen - blir hun drept. Kan en morder ha tatt henne alvorlig og fryktet avsløring? Mesterdetektiven Hercule Poirot blir tilkalt."

Her nøstes det baklengs. Hvilke mystiske dødsfall har det vært i distriktet de siste årene? Hvilket mord kan piken ha vært vitne til? Ganske artig, faktisk. Kim Haugen leser godt, tenker det må ha vært en utfordring med Hercule Poirots evige aksent...

Menneskesynet er noe for seg selv. Også her kan en selvfølgelig nærmest se på folk om de er kriminelt anlagt eller ikke. Det er ikke rom for nyanser; enten er en pen og beskjeden og dermed snill, eller løgnaktig, høyrøstet og usympatisk og derfor gjerne både småkriminell og et fortjent offer.

Skulle forresten likt å være til stede på et selskap av denne typen i dag og sett hvordan moderne tenåringer ville reagert på å bli presentert for epleleker, se-din-kommende-ektemann-i-speilet og rosinsnapping. ;-)

We're British, actually!

"Når jeg liker britisk krim, så er det ikke fordi jeg lurer på hvem som er morder'n, men fordi stemningen er så flott", sa mitt avkom etter en Poirot-episode for litt siden. Kan du skjønne at jeg har fått et barn med så god smak? For det er jo ikke fordi jeg vil vite hvor det ble av domprosten at jeg la in Den forsvunne domprost av samme Agatha Christie på IPoden. Jeg vil ha den engelske landsbygda for et halvt århundre siden. Dermed ble jeg litt skuffa over denne. For vel befinner vi oss blant gammeldags britisk adel og denslags, men det er på et Londonhotell. Og handler egentlig om organisert kriminalitet og sånt. Og det var jo ikke det jeg ønska meg...

Men helt bortkasta var det ikke, Kirsti Grundvig leser med en knirk i stemmen som passer Miss Marple perfekt. Hun leser i det hele tatt godt.

Men jeg lurer på en ting; Hvorfor oversetter de scones, corn flakes og juice med hveteboller, flikkflakk og appelsinsaft? I en utgave som skal være fra 2005? Selv om vi britisk krim-elskere ikke er av de yngste (min datter er jo hele 14), forstår vi faktisk såpass...

Liket i biblioteket

Den unge damen med det platinablonde håret blir funnet død på kaminteppet i Oberst Bantrys bibliotek. Hvordan skal det nå gå med den aktverdige oberstens rykte? Hva skal hans kone tro? Og hva med naboene? Det er enda godt Miss Marple finnes i området og ved hjelp av genrell forstand på slitte kjoler, avbitte negler, likheter med niesen til slakterens sønn og unge pikers tankesett kan rydde opp til alles tilfredshet. Og de pårørende? Nei, sånne forstyrrende elementer slipper en heldigvis forholde seg til når det handler om de gode, gammeldagse, hyggelige mordene hos Agatha Christie!

Dette er kosekrim på sitt beste, godt lest av Torgeir Reiten. Men det er noe med disse lydbokoppleserne og tonefall... For er det ikke litt rart å føle seg som en utslått boxer? Jeg trodde det var mer denne typen det dreide seg om, men det er kanskje bare meg... :-)