Den tapte symbolikk

Jada, jeg vet jo at jeg kommer til å bli irritert, men jeg klarer ikke holde meg unna. Har hørt Det tapte symbol av Dan Brown. Korrekt og passende lest av Anders Ribu. Jeg har hørt og hørt og hørt. For boka er LANG! Det er innvending nummer én:

• Brown, vi lesere skal jo ikke påstå at vi er like smarte som deg. Men vi er ikke fullstendig tjukke i huet! Vi må ikke ha alt inn med teskje. Flere ganger! "Langdon snudde det tunge hodet og så rett inn i steinen. Nå forsto han kodene!" "Langdon stirret på steinen med kodene. Han hadde forstått sammenhengen da han lå i entreen." "Langdon hadde klart å løse koden da han så steinen, nå var det på tide å bruke kunnskapen." [Lett omskrevet for å unngå spoilere. Så snill er jeg.] Men du gode Gud, så tregt det går! Det sier vel sitt at jeg ved et uhell hoppa over cd 7, men ikke merka det før langt seinere...

Jeg blir også litt sliten av personkarakteristikkene. Det er innvending nummer to:

• Har du hørt om endimensjonale karakterer? Flate som pappfigurer? Her er vi nede på papirarktykkelse... Å nei, Brown går ikke i kloke helter, dumme skurker-fellen. Her er ALLE usedvanlig intelligente! Ellers ville de jo ikke være verdig motstandere for Langdon, selvfølgelig... Men de snille er BÅDE intelligente og vakre! De mer suspekte er rent ut groteske eller har usympatiske øyne og skremmende stemme... Jeg hadde ikke kommet langt før jeg tenkte at kommer det flere sterke bryst, harde mager og fikse strikkeluer nå, så må jeg jammen kaste opp litt.

Miljøskildringer? Aldri hørt om! Innvendig tre:

• Jeg har hørt 21 timer og 16 minutter om Washington DC. Føler jeg da at jeg kjenner byen? Ikke i det hele tatt! Har fått med meg utallige arkitektoniske detaljer om bygninger i byen, men det er det. Vel er våre helter stort sett innendørs, men likevel.

Jeg er ikke så opptatt av realisme, men forlanger at fortellinger er troverdige innenfor sitt univers. Typisk innvending nummer fire:

• Nei, en henviser ikke til filosofer og debatterer symbolikk mens en er bekymra for sin beste venns liv. Heller ikke mens en er på flukt fra en galning med morderiske intensjoner. "Ja, jeg husker du fortalte om Newtons teorier, du sa at [dertaljer detaljer detaljer], men nå hører jeg han tar innpå." Og nei, når en har blitt torturert nærmest til døde flere ganger i løpet av et døgn, velger en ikke TRAPPENE ned fra tårn! En ler heller ikke glad over gamle minner. Hallo!!

Så hvorfor har jeg hørt meg gjennom hele elendigheten? Fordi jeg må vite hvordan det går! Og da lurer jeg på; Når Brown kan drive spenningen framover som han gjør, hvorfor kan han ikke få hjelp med resten? Så hadde det kanskje blitt noe brukbart ut av det? Så joda, jeg skjønner hvorfor det selger. Det er spennende historier. Og han appellerer til noe av det som ligger dypest i oss; ønsket om å være en del av noe større og håpet om at det finnes store mysterier i livet og at vi kan finne løsningen på dem. Men da jeg kom til slutten, var jeg glad jeg befant med på et morgentomt fortau. PPPPRRTTTPPP (eller hvordan en nå skriver prompelyd) var eneste passende reaksjon...