Kanskjekrim...

Begynte påsken med The last judgement av Iain Pears i hånda og Silkeridderen av Henning Mankell på øret. Den første fra 1993, den andre fra 1994. Og det preger dem begge. Mangelen på mobiltelefoner (Ok, Wallander har en fast i bilen), den omstendelige informasjonsinnhentinga og redselen for datamaskiner er hjertelig tilstede. Men det er egentlig bare sjarmerende tidskoloritt, det er andre ting som gjør dem til "kanskje-bøker".

Den første først. Har vært svært glad i Pears' art history mystery-serie så langt. Hadde jeg kjent til Caravaggio om jeg ikke hadde lest Death and restoration? Neppe! Mye av sjarmen med disse bøkene er måten Pears øser av sin kunstinteresse og -kunnskap på uten å virke belærende eller påtrengende et eneste sekund. Men i denne boka er det bare fiktive kunstverk det handler om! Joda, jeg vet vel noe mer om fransk 1700-tallsmalerier, men det blir liksom ikke det samme... Dessuten synes jeg denne boka hadde et rotete plot, alt for mange personer (og når de i tillegg har franske og italienske navn, blir det for meget for meg når jeg bare vil lese på overflaten) og en lite troverdig slutt. Nei, bedre lykke neste gang.

Mankells Wallander er jo seg selv lik. Selv om Jon Yngvar Fearnleys korrekte stemme kanskje ikke kler ham like godt som den kler Poirot. En advokat dør, og så dør en til. Og så prøver noen å sprenge sekretæren deres i lufta. Hvem kan stå bak?? Siden advokatene bare hadde en superstor klient, er det liksom ikke så mye å lure på. Dermed må resten av boka dreie seg om hvordan de skal få hekta det på ham. Og det er greit nok. Men så kommer slutten... Og hvordan i huleste kan noen innbille seg at jeg skal tro på at **SPOILER**SPOILER** en lett avdanka og deprimert politimann slår ut to topptrente livvakter, kappkjører med skurken, sniker seg blodig og møkkete gjennom sikkerhetskontrollen og egenhendig stopper et fly på rullebanen?? Hallooo.... Nei, det ble for teit.

Christie-mania!

Ok, noen ganger tar jeg litt av. Og nå har jeg hatt en Agatha Christie-maraton på øret. Begynte med Poirot løser gåten : den tilslørte damen. Tre noveller lest av Nils Nordberg. Han leser godt, synes jeg, har en utrolig behagelig stemme. Og så ER liksom den stemmen krim... :-)

Neste ut var 4.50 fra Paddington, et hørespill fra Radioteateret. Nydelig! Gode skuespillere, kjent intrige, men det gjør ikke noe, og erkeengelsk miljø med sure rikinger, smarte husholdersker og kjekke, men akk, så uansvarlige unge menn.

Avsluttet med Ti små negerbarn. Den er det jammen ikke mye kos over! Som de fleste vet, handler det om ti mennesker alene på en øy, alle blir anklaget for ulike mord av en anonym stemme, og så begynner de å dø, en etter en. Drept etter mønster av barnerimet med samme navn som boka. Både tittelen og en del av holdningene i boka er selvfølgelig hårreisende ukorrekte etter dagens mål, men det bidrar jo bare til miljøet. For hadde det ikke vært for det dannede språket ("Jada, vi er bare to overlevende igjen nå, men vi er ikke dus, vet De.") og trangen til å drikke te klokken fem uansett omstendigheter, hadde dette vært en moderne skrekkfortelling. Jon Yngvar Fearnley leser korrekt og tørt og aldeles perfekt til denne boka.

Dette var moro! Men kanskje på tide med noe annet nå...