God krim!

Det grovmaskede nettet av Håkan Nesser er en klassisk krim. Eva Ringmar blir funnet død i badekaret og hennes mann, som var til stede under det hele, påstår at han ikke husker noen ting. Ikke så rart at han blir dømt for mordet, kanskje. Men så!

Førstebetjent Van Veteren og gjengen må grave langt tilbake i tid for å finne løsningen på gåten. Spennende, gode person- og miljøskildringer og Nicolai Cleve Broch leser utmerket.

Krim med lite krim i

Ante Valdemar Roos mistrives med tilværelsen. Jobben er intetsigende, stedøtrene uspiselige, kona et mareritt og han nærmer seg 60. Kan en pengegevinst hjelpe på situasjonen?

Unge Anna Gambowska sliter med rus, dårlig selvbilde og en voldelig ex. Det amatørmessige behandlingshjemmet bidrar ikke positivt...

Gunnar Barabrotti er Håkan Nessers nye politihelt, men hvor er han i denne historien? Han dukker ikke opp før i bokas siste tredjedel.

Dette er det særegne ved Nessers Barbarottibøker, det er de andre personene; ofrene, gjerningsmennene og de pårørende som står sentralt. Krimintrigen er fullstendig underordna. Og jeg synes dette fungerer strålende! Jeg er imponert over hvordan Nesser kan gå inn i, ja, ikke de typiske hverdagsmenneskene, men de ekstra grå, og vise dybden som ligger der. Også en sliten, middelaldrende mann og ei ung jente på skråplanet har rike indre liv. Som omverdenen ikke ser. Jeg, som har fått ta del i Valdemars tankeverden, får vondt når andre omtaler ham som usedvanlig kjedelig og uinteressant, "nærmest et møbel". Jeg kjenner nemlig Valdemar og Anna personlig. Jeg bekymrer meg for vanskelighetene de møter, blir skuffa over dårlige valg og heier dem fram. Og er letta over at Barbarotti og kollega Eva Backman er gode, redelige mennesker med evnen til å se den underfundige humoren i ebhver situasjon. For det kan jo bare ikke gå bra for alle parter, dette...

Jeg var glitrende fornøyd med de to første bøkene i serien, og ble ikke skuffa nå. Mere! Mere!

Gunnar Barbarotti

er Håkan Nessers nye (anti)helt. Første bok (av fire?), Menneske uten hund, er noe ganske annet en den type krim vi er vant til. Etterforskeren dukker ikke opp før en drøy tredel ut i boka, og egentlig kan det være det samme hvem som er morderen. Men fytterakker'n så spennende likevel! Og i går kveld avslutta jeg En helt annen historie etter å vært fullstendig oppslukt hvert ledige minutt i tre dager. Og hva gjør jeg? Begynner på begynnelsen igjen! Holder seg mer til den vante genren, denne, men jammen måtte jeg vri hjernen i mange uvante retninger likevel.

Det beste med Barbarotti er at han ikke er noen superdetektiv. Han er ikke brilliant som Poirot (som jeg selvfølgelig også elsker, men det er en annen sak), leseren får ofte ligge et hakk eller to foran politiet. Ikke har han full kontroll over livet, døden og kjærligheten, heller. Han kløner rundt, inngår veddemål med Gud og lurer på om han er bra nok for dama han er forelska i. Det er menneskene som er det mest spennende i disse bøkene, ikke den ytre handlinga. Litt sånn som i Sopranos, egentlig. Eller Six feet under... At språket flyter og er krydra med originale og ofte morsomme innfall ødelegger heller ikke. Gleder meg til bok tre og fire! :-)