Det store lydbokforsøket - del 12

Jeg er stolt av meg sjøl! Jeg har nemlig hørt meg gjennom hele Mofongo av Cecilia Samartin. Alle 10 timene og de 42 minuttene. Og hadde jeg ikke vært så interessert i matlaging, hadde det aldri gått.

Det handler om lille, vakre, snille, omtenksomme og kloke Sebastian som dessverre har en hjertefeil. Dette finner han seg i med stoisk ro, selv om han gjerne skulle kunne løpe og sparke fotball. Hver dag etter skolen går han til sin kloke, saktmodige bestemor. Og spiser smakløs mat levert av den vakre, sterke og kloke Terence. Men så får bestemor slag! Og blir frisk og farger håret og begynner å lage fantastisk mat igjen! Og snille, lille, vakre, kloke Sebastian vil mer enn gjerne hjelpe bestemoren med det og aller helst høre historiene bak alle oppskriftene også. For sånn er jo ti år gamle gutter... Men det er skår i gleden. Far og mor krangler om hva som er best for Sebastian. Og mor og tante krangler. Og mor vil ha bestemor på sykehjem. Mor er i det hele tatt ei skikkelig kjerring! Og Sebastian blir erta på skolen... Hva er det så som løser alle problemene? Bestemors mat, selvsagt! Det er magi i mat! Etter hvert er det magi i alt mulig annet også, det blir så mye sjel og hjerte og evighet og himmel og kjærlighet at jeg blir litt uvel. (Jeg sier ikke noe om slutten. For det første bør jeg jo ikke røpe den, for andre blir jeg kvalm ved tanken. Og jeg har lyst på mer vin.)

Men det som er hovedproblemet med denne boka etter min mening, er at den er så laaangsom! Hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å fortelle en relativt grei historie befolka med personer med max to egenskaper hver? 10 timer og 42 minutter, faktisk.

Det store lydbokforsøket - del 11

Bessys bok av Jane Harris lyste suppete dameroman lang vei, syntes jeg. Både coveret og forlaget bidro til de assosiasjonene. Og boka er jo litt der. Men slett ikke bare!

Det handler om Bessy som kommer vandrende fra en ukjent fortid i Glasgow til Castle Haivers, et stort, gammelt hus hvor hun får seg jobb som tjenestepike til tross for åpenbart manglende kvalifikasjoner. Vi er i 1863, og livet er ikke enkelt for ei 14 år gammel fattigjente med irsk opphav. Fruen i huset, Arabella, er vakker, men merkelig. Hun forlanger at Bessy skal skrive dagbok hvor hun redegjør for alt hun både gjør og tenker. Dessuten må hun utføre til dels merkelige øvelser, som å reise og sette seg mange ganger i strekk uten noen forklaring. Fruen har hemmeligheter, det er tydelig. Men er hun gal? Eller besatt? Eller spøker det i huset?

Har sett på Bokelskere at en del lesere ikke er så fornøyde med denne boka. Spesielt har de hengt seg opp i språket. Vel kan Bessy lese og skrive, men ordvalget hennes er til tider... aparte. Og tydeligvis rettskrivinga hennes også. Men det er det fine med lydbok, jeg trenger ikke irritere meg over denslags! (Men etter å ha kommet meg gjennom både Londonstaner og Et øye rødt, tror jeg nok jeg skulle klart denne også.) Men Gisken Armand leser med innlevelse og språket blir bare et artig krydder.

Og jeg liker dette merkelige lojalitetsforholdet som oppstår mellom frue og pike. Selv om begge ser åpenbare feil hos den andre. Og jeg liker personskildringene. Den vakre fruen, den ubehøvla gårdsgutten, sladrekjerringa i gjestgiveriet, herren som bare er opptatt av egen politisk karriere og den ufyselige pastoren. Jeg får klare bilder av dem selv nå når jeg bare ramser dem opp. Og jeg liker det litt hysteriske rundt tidligere tragedier og mulige spøkerier og galskap. Det passer perioden handlinga er lagt til.

Så jo, alt i alt, den var moro denne også.

Det store lydbokforsøket - del 2

Noen ganger er jeg så teit! Jeg har ikke villet lese Damenes detektivbyrå nr 1 av Alexander McCall Smith bare fordi alle andre liker den. Og da passer det ikke for meg, lissom... Mari! Skjerp deg!

Dermed inngikk den i Det Store Lydbokforsøket. Og jeg fikk meg selv helt i halsen. For dette er jo herlig! Precious Ramotswe er en dame det står respekt av. Hun er både klok og modig og med en herlig sans for humor. Prega av sin hovedperson blir hele boka dermed en opplevelse. Jeg har aldri vært i noen del av Afrika, men kan ikke forestille meg annet enn at dette må gi følelsen av Botswana.

Gisken Armand leser strålende, jeg får klare bilder av store afrikanske kvinner (unnskyld, afrikanske kvinner av tradisjonelle størrelse) selv med hennes slanke bokmål i ørene.

En opplevelse!