Viser innlegg med etiketten Cain. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Cain. Vis alle innlegg

tirsdag 16. mars 2010

Hjertet er rått

Det er vel derfor det blør så fælt... Det er ikke noen mangel på blod i bøkene til Chelsea Cain, nei! Heller ikke i Hjerterått, som er den siste jeg fant. Det handler fortsatt om seriemorder Gretchen Lowell, den ødelagte politietterforskeren Archie Sheridan og reporter Susan Ward (med lilla hår denne gangen). Gretchen er på rømmen og har, ved hjelp av media, fått heltestatus. Hun er jo så vakker. Og kanskje uskyldig, til og med? Dessuten har hun fått fans i mengder. Det er bare å besøke ett av de mange Gretchenstedene på nettet for å se hvor populær hun er. Så når folk dør og mordene har Gretchens signatur, er det henne som står bak, eller er det hengivne copycats? Nei, si det...
Anne Ryg leser glimrende.
Denne boka er så rå at selv jeg hadde problemer med å høre den til frokost. Men det beste med den er ikke bare spenningen, det er at den klarer å snike seg inn i hodet mitt og få meg til å lure på hva som EGENTLIG skjedde...

tirsdag 29. september 2009

Blodig gørr

Også så skikkelig blodig gørr som det ble! Har hørt Ondskapens hjerte av Chelsea Cain. Og nå har det ikke vært mye soving på bussen, nei, jeg har sittet med vidåpne øyne og grøss nedover ryggen!
Etterforsker Archie Sheridan har vært sykemeldt i to år etter at han slapp ut av den sinnsyke seriemorderen Gretchen Lowells klør. Nå blir tenåringsjenter funnet kvalt og voldtatt og Archie synes det er på tide å komme tilbake på jobb. Foutsatt at han får ta med seg en reporter på laget. Det blir den unge, rosahårede Susan Ward. Og så er vi i gang.
Vi følger Susan og Archie etter tur, sammen med tilbakeblikk til tiden Archie tilbragte på Gretchens torturbenk. Og det blir jo gruelig spennende! Og detaljert voldelig.
Hedda Munthe leser, det er sånn passe. Enig med seg selv fra forrige gang jeg hørte henne...
Jeg reagerte forresten litt på at så mange detaljer falt brått på plass mot slutten av boka, men så var det noen kapitler igjen. Som ga en riktig så ekkel forklaring på det...
Og bare så det er sagt, etter å ha hørt diverse beskrivelser her, blir en heklenål aldri det samme igjen...