For unga

Mer bildebøker og denslags.

Det beste først, nemlig Pling i bollen av Ingvild H. Rishøi. Ha ha ha! Herlig! Undertittelen "fine og ufine barnerim" setter tonen. Denne kommer jeg til å bruke til alt fra eventyrstund for treåringer til klassebesøk fra ungdomsskolen. Og egen glede. Nærmest den nye Inger Hagerup, dette.

Mitt navn er Fox av Fam Ekman er jeg derimot ikke så begeistret for. Jeg skjønner rett og slett ikke hvor den vil. Fox er skriveren som ikke kan skrive og derfor blir sendt på ulike skoler som ikke hjelper det døyt. Så finner han sin far. som dør. Og så går kan hjem igjen...? Mulig det er jeg som er dum, men nei.... Evens hage av Endre Lund Eriksen og Lars M. Aurtande fascinerer meg voldsomt. Endre har en hage og gleder seg til St. Hans for da skal violaen synge. Men så kommer det et insekt. Eva går til krig mot insektet med katastrofale følger. Historien er trist og fin og rar og åpner for et vell av tolkninger for dem som måtte være interessert i det. Illustrasjonene er både vakre og ubehagelige, Aurtande blander menneske- og dokkedeler og jeg blir bare sittende å se. Gleder meg til å teste den på barnelesere.

WOW : 7 kjærestefortellinger er for de litt større. Det handler om å være ca ti og forelska og noen får den de vil ha, og noen gjør det ikke. Veldig søtt, fin nostalgi for oss litt over ti, men en smule repeterende. Endre Lund Eriksen er et friskt, småfrekt pust.

Den lille penselen av Bjørn F. Rørvik og Thore Hansen handler selvfølgelig om en liten pensel. Som blir mobba av de store. For hva skal kunstneren med en sånn liten tullepensel, liksom? Men så er den lille en helt. Og blir yndlingspensel og alle greier. Ukorrekt og fint om kunst og Munch. Og alle feil rettes i etterordet. Blir glad av denne!

Azur av Ruben Eliassen er første bok en spin off-serie til Phenomena, illustrert av Øystein Runde. Her gir jeg like gjerne ordet til kjære Eli. Siden jeg er helt enig med henne. Sikkert noe for fansen, men jeg er ikke der...

Babyfjott av Stephanie Blake er nesten like morsom som Bæsj av samme forfatter. Denne gangen får lille kanin en baby i hus. Og skjønner slett ikke hva familien trenger denne babyfjotten til. Også slutter det selvfølgelig aldeles nydelig!

Alfabetfesten av Max Estes er en billedbok som bygger på en god ide. Bokstavene skal på besøk, og hver av dem viser seg fram ved fotografier av greiner, mursprekker og annet som former seg som den enkelte bokstaven. Moro på de par, tre første oppslagene, men så blir det gjentagende og litt kjedelig, synes jeg.

Er det bare meg eller er unge herr Eriksen alle steder for tida? Han har i alle fall også begått Alvin Pang og hva foreldre gjør når du sover sammen med Olve Askim. Ungene lurer på om det virkelig er sant at de voksne gjør kjedelige ting når barna er i seng? Eller er det bare noe de sier for å få fred? Alvin tar saken. Og han løser den! Moro for både små og store på helt ulike måter. Strålende!!

Super!

Jeg er fan av Endre Lund Eriksen! Ikke bare er han en av landets morsomste forfattere, han klarer alltid å ha en alvorlig undertone i tekstene sine uten at det noen gang blir overpedagogisk eller klamt. Både Pitbull-Terje, Førstemann som pissa på månen og En terrorist i senga har tidligere gjort meg nærmest lykkelig.

Etter Beates overstrømmende presentasjoner og Elis småmas, skulle jeg nå gi meg i kast med mannens siste verk, Super. Boka handler om Julie, 15 år, som skal bli The queen of the world. Hun har ei uke på seg, mor og far er i Syden og hun har ringt leiren og sagt hun er syk. Ei uke alene hjemme. Til å få gjort alt det hun har vært redd for; gå på klubben, kysse, balansere på brua, kjøre bil, få tatovering... Det er ikke småtterier. Særlig ikke for Julie som er blind. Og det er jo dette som er genistreken. En blind hovedperson behøver ikke være mer forsiktig, usikker eller sjenert enn andre, men hun er definitivt mer sårbar. Julie kan ikke alltid vite hvor hun er, hva som er i nærheten, hvem som følger etter henne. Og det gjør denne boka enda mer spennende enn den ellers ville vært. For det er både spenning, humor, romantikk og uhygge i mengder her.

Boka er skrevet på oppdrag av NLB, og blinde ungdommer har vært inne som konsulenter. Det har sikkert bidratt til å gjøre den så troverdig som den er.

Jeg hørte lydboka, lest av Lena Kristin Ellingsen. Oppleseren bruker en dialekt jeg sleit en del med i begynnelsen. Jada, jeg vet at Eriksen er nordfra, men i mitt hode er bøkene på bokmål. Og her snakkes det en brei variant jeg faktisk hadde litt trøbbel med å forstå innimellom. "Ei buks"? Ååååå... bukse... Sikkert bare jeg som er uvant med det, men likevel...

Forresten skulle det ikke forunder meg om det blir bråk rundt denne boka om den blir kjent blant landets mer konservative foreldre og lærere. Eriksen er nemlig en av dem som ikke lar seg sensurere av dem som er fintfølende på ungdommens vegne, men lar historien få ha de elementene og det språket som er nødvendig for at den skal kunne fortelles på en god måte. Og bare fordi en er blind, betyr da ikke det at en ikke kan ta i, både på den ene og den andre måten? Det er jo nettopp det som gjør denne boka super!