Sommerleseliste - barne- og ungdomsbøker

Altså, jeg klager ikke på å måtte lese barne- og ungdomsbøker. Jeg gjør det med stor glede. De fleste føles ikke som jobb, en gang... Borte vekk i byen av Flu Hartberg. Herlig myldrebok som byr på moro for både store og små. Adskillig mer variert enn det som er vanlig for genren, og med mange morsomme detaljer for de som kjenner til folk og utgivelser i forlaget... ;-) Mouse Guard av David Petersen. Denne kunne jo like gjerne stått på voksenlista, men da glemte jeg den... Og det fortjener den ikke! For denne tegneserien er strålende! Nesten ikke mer å si om det. Bortsett fra at tegningene er fantastisk levende, karakterene troverdige og historien tar den ene uventede vendingen etter den andre. Og vi snakker om en fortelling om mus! I'm in love... Kirkegården av Gerdur Kristny. God historie med nerve, men omstendelig norsk språk. Noen logiske glipper i fortellingen også. Men vel verdt lesetida. Også liker jeg jo det islandske, da. Skyggene av Jaqueline West. Første av Bortenfor-bøkene. MANGE likheter med Neil Gaimans Coraline, men boka står stødig på egne ben. Spent på oppfølgeren... Verdens verste lærer av Petter Lidbeck. Herlig! Akkurat så onde skal de slemme være! :-) Maria-eksperimentet av Kjetil Johnsen. Siste bok i Den fjerde parallell. Verdig avslutning av serien, men den boka som nok står seg dårligst alene. Men jeg leste denne også i ett strekk! :-) Olivia spiser kunst av Rikke Komissar. Herlig liten lettlestsak om hva som kan være kunst og hvordan barn kan oppleve det hele...

Jentehelter

Dem begynner det å bli en del av i barnebøkene, nå har jeg lest om to til.

Den første heter Bergljot, eller Lotte, om du vil, og blir venn med lange, tynne, forsiktige Wille. De må løse mysteriet rundt hva Willes onkel og et par skumle typer driver med på låven. Derav bokas tittel, Onkelmysteriet. Akkurat den oppklaringen er kanskje i overkant omstendelig, men Lotte-karakteren redder det hele. Hun blir beskrevet som liten og tynn, med store øyne, lett halting, en kjælerotte i lomma og en evne til å gjøre alt rundt seg magisk. Mens Wille bor hos tante, som jobber hele tiden, og onkel, som altså er skummel, bor Lotte hos fostermor Stina hvor alt bare er god mat, rot, sang og kjærlighet. Og akkurat det er jo smått uimotståelig. Men jeg stusser litt over alle Lottes merkverdigheter som bare nevnes i forbifarten og aldri får noen ordentlig forklaring. Kan det være at det kommer flere bøker fra Jorun Thørring om disse to og at alt får sin forklaring etter hvert? Eller kanskje det ikke er nødvendig å skjønne alt hele tiden? Tross enkelte svakheter synes jeg boka er sjarmerende og vil nok anbefale den for mellomtrinnet.

Heltinne nummer to i denne omgang heter Vilja og har dysleksi. Det skjønner vel de fleste når boka heter Vilja og bokstavene som krøller seg. En god beskrivelse av hva dysleksi er, synes jeg, og antagelig lett å forstå for 1.-4.-klassinger. Den tar ikke bare for seg lesevanskelighetene, men også frustrasjonen og sinnet som kan dukke opp når det blir for mye, og hjelpemidler som finnes. Men her synes jeg også forfatteren, Torhild Moen, lesser på med for mye. Vilja bor hos morfar (hvorfor?) og mormor hadde alzheimer og er død. Jada, jeg skjønner at dette har vært tema i tidligere bøker, men det blir så skrekkelig mye for leseren å foholde seg til i en ganske så tynn bok. En ting av gangen, takk! Stort pluss for spreke illustrasjoner.

Ganske så ulike barnebøker

Du er en fæl man, Herr Grim av Andy Stanton var nytt for meg. Altså, jeg hørt om mannen, men ikke hørt på ham. Det tar seg jo ikke ut, så jeg sneik til meg lydboka. Og koste meg godt så lenge det varte. Nonsens og absurd tull og tøys er noe for meg. Og her spiller også oppleser Anders Mordal en stor rolle. Han leser, og tuller og synger (!) så det er en fryd å høre på. Glimrende!

Blodmånenatta av Guro Sibeko byr ikke på fullt så mye humor. (Det hadde da også vært merkelig!) Boka begynner når Kaspara og mamma er ute og ror. Da ser de en halv mann i en halv båt. Og er det noe alle vet, så er det at det å se Draugen, betyr død. Kaspara mister mamman sin i stormen. Så det handler for så vidt om sorg. Men det handler også om å hjelpe dem en er glad i, selv om de måtte være døde. Og om å være mordig nok til å gjøre det. Kaspara må nemlig ty til den norske folketroa for å redde mamma ut av Draugens evige bølger, hun må kontakte haugfolk, huldra, alver, nøkken og spøkelser. Og det kan være både farlig og skummelt for ei lita jente. Det sies ikke hvor gammel Kaspara er, men jeg tenker at hun befinner seg et sted mellom veslevoksen niåring og barnslig tolvåring. Usikkerheten er bare fin, det åpner opp for flere lesergrupper. Og det fortjener boka. Den er både var og varm og skremmende og skrekkelig spennende. Flotte illustrasjoner av Knut André Solberg, men jeg må si at jeg synes forsida er lite vellykka. Kaspara ser ut som som en blanding mellom dverg og trollmann, og vesnene rundt imponerer heller ikke. Synd, for det er ofte forsida som selger boka. Men jeg skal nå gjøre mitt for at unga vil lese den hele høsten!

For unga

Mer bildebøker og denslags.

Det beste først, nemlig Pling i bollen av Ingvild H. Rishøi. Ha ha ha! Herlig! Undertittelen "fine og ufine barnerim" setter tonen. Denne kommer jeg til å bruke til alt fra eventyrstund for treåringer til klassebesøk fra ungdomsskolen. Og egen glede. Nærmest den nye Inger Hagerup, dette.

Mitt navn er Fox av Fam Ekman er jeg derimot ikke så begeistret for. Jeg skjønner rett og slett ikke hvor den vil. Fox er skriveren som ikke kan skrive og derfor blir sendt på ulike skoler som ikke hjelper det døyt. Så finner han sin far. som dør. Og så går kan hjem igjen...? Mulig det er jeg som er dum, men nei.... Evens hage av Endre Lund Eriksen og Lars M. Aurtande fascinerer meg voldsomt. Endre har en hage og gleder seg til St. Hans for da skal violaen synge. Men så kommer det et insekt. Eva går til krig mot insektet med katastrofale følger. Historien er trist og fin og rar og åpner for et vell av tolkninger for dem som måtte være interessert i det. Illustrasjonene er både vakre og ubehagelige, Aurtande blander menneske- og dokkedeler og jeg blir bare sittende å se. Gleder meg til å teste den på barnelesere.

WOW : 7 kjærestefortellinger er for de litt større. Det handler om å være ca ti og forelska og noen får den de vil ha, og noen gjør det ikke. Veldig søtt, fin nostalgi for oss litt over ti, men en smule repeterende. Endre Lund Eriksen er et friskt, småfrekt pust.

Den lille penselen av Bjørn F. Rørvik og Thore Hansen handler selvfølgelig om en liten pensel. Som blir mobba av de store. For hva skal kunstneren med en sånn liten tullepensel, liksom? Men så er den lille en helt. Og blir yndlingspensel og alle greier. Ukorrekt og fint om kunst og Munch. Og alle feil rettes i etterordet. Blir glad av denne!

Azur av Ruben Eliassen er første bok en spin off-serie til Phenomena, illustrert av Øystein Runde. Her gir jeg like gjerne ordet til kjære Eli. Siden jeg er helt enig med henne. Sikkert noe for fansen, men jeg er ikke der...

Babyfjott av Stephanie Blake er nesten like morsom som Bæsj av samme forfatter. Denne gangen får lille kanin en baby i hus. Og skjønner slett ikke hva familien trenger denne babyfjotten til. Også slutter det selvfølgelig aldeles nydelig!

Alfabetfesten av Max Estes er en billedbok som bygger på en god ide. Bokstavene skal på besøk, og hver av dem viser seg fram ved fotografier av greiner, mursprekker og annet som former seg som den enkelte bokstaven. Moro på de par, tre første oppslagene, men så blir det gjentagende og litt kjedelig, synes jeg.

Er det bare meg eller er unge herr Eriksen alle steder for tida? Han har i alle fall også begått Alvin Pang og hva foreldre gjør når du sover sammen med Olve Askim. Ungene lurer på om det virkelig er sant at de voksne gjør kjedelige ting når barna er i seng? Eller er det bare noe de sier for å få fred? Alvin tar saken. Og han løser den! Moro for både små og store på helt ulike måter. Strålende!!

Påskekrim!

Det ble mye lesing i påsken, men ikke så mye tid til å skrive om det leste. Her kommer en samlepost: Forførende ondskap av Rebecca James markedsføres som en "ulidelig spennende thriller om Kathrine som forsøker å bygge opp livet sitt igjen etter at hennes lillesøster ble brutalt myrdet. Så blir hun kjent med Alice, en vakker og populær jente som er fast bestemt på å bli venninne med Kathrine..." Gode personskildringer, jeg føler jeg blir kjent med Katherine, både med hennes gode og mindre gode sider. Og Alice, den hensynsløse psykopaten, er riktig troverdig. Men thriller? Jeg vet nå ikke helt... Det er ganske så klart hva som kommer til å skje, og slutten blir i søteste laget for meg. Men kan godt se for meg at denne vil slå an blant tenåringsjenter i den verste bestevenninnefasen. Da har jeg mer sans for Mus av Gordon Reece, som sammen med den forrige presenteres under overskriften "Iskalde grøss for ungdom" hos Gyldendal. Boka "handler om Shelley og moren. De omtaler seg selv som mus – alltid fredsommelige, pliktoppfyllende, usikre på seg selv. Forsiktige som mus og gode som gull hele livet, og alt de har oppnådd med det, er å bli herset med av alt og alle. Men det finnes en grense selv for mus. Og én dag er den grensen nådd..." Mobbingen Shelley utsettes for skildres på en måte som gir meg vondt langt inn i sjela. Og det er ikke vanskelig å heie på henne når hun omsider tar grep om eget liv. Men samvittighetskvalene hennes er noe av det mer ubehagelige jeg har lest på lenge. Det jeg liker aller best med boka, er at den er så uforutsigbar. Selv da jeg nærma meg slutten, ante jeg ikke hvor vi skulle. Det er ikke hverdagskost! Liker også at det ikke presenteres noen svar på de moralske spørsmålene som fremmes. Denne boka tar tenåringsleseren på alvor. Iskaldt grøss? Thriller? Nja... Men definitivt spennende! Genesis av Karen Slaughter er vold og blod-krim av den typen jeg elsker. En sadistisk morder kidnapper og dreper kvinner med visse fellestrekk. Får de stoppet ham i tide? Karakterer fra flere tidligere bøker møtes her, og jeg synes dette er en av de bedre bøkene av forfatteren på lenge. De 550 sidene gikk unna på halvannen feriedag. Svart sti av Åsa Larsson gikk i iPoden. "Kiruna, mars 2005. En mann bryter seg inn i en ark, og finner en myrdet kvinne i sengen. Rundt vristen har kvinnen en merkelig båndformet brannskade. Juristen Rebecka Martinsson og politifolkene Sven-Erik Stålnacke og Anna-Maria Mella blir tilkalt. De oppdager snart at saken har internasjonale forgreininger." Ble fascinert av enkelte karakterer, men selve krimgåten interesserte meg mindre, dessverre... Dødens skole av Jan Tore Nordeng er nok for de yngre. Sånn 4.-7.-klasse, tenker jeg. Hovedpersonen, Rikard, er elleve, men det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at han går på en skole hvor lærerne er fullstendig håpløse. De framstår som varianter av arten fra 60-tallet. Strenge, med tørr, merkelig humor og støvfrakker og blomstrete skjørt. Rare greier. En dag kommer Rikard en time for tidlig på skolen, og siden det er så kaldt, går han inn for å vente. Mens han er på do nede i kjelleren, oppdager han at vaktmesteren har en hemmelig gang der nede. Og et hemmelig verksted. Og hva har han der? Lærerne! Og nå som Rikard har oppdaget hemmeligheten, må han elimineres! Det blir riktig spennende, men også riktig morsomt. Særlig sparkene til norsk skolepolitikk, som nok først og fremt er ment for voksne lesere. Godt omslag også! Sånn! Over til noe helt annet... :-)

Mer enkel engelsk

Jeg har lest to bøker av Helen Orme, visstnok en kapasitet på området leseopplæring. Begge bøkene er i serien Siti's sisters og handler om en jentegjeng i tenårene. I den første jeg leste, Boys!, får Rachels bror en ny kompis, og han er en skikkelig hunk! Rachel faller øyeblikkelig. Men det gjør Donna også. Hvordan skal dette gå??

I Wet er det bare Lu og Kelly som er på tur, de skal på camping og klatring med skolen! Men det regner. Og da kan de jo ikke klatre. Så da blir det annen dramatikk i stedet. Tror norske unger vil ha problemer med gjenkjennelsen i denne. Jentene synes det er skrekkelig å sove i telt, men ikke bare har de campingsenger der inne, når den ene får et vått hjørne i soveposen sin, sørger selvfølgelig læreren for å tørke den med det samme. Er de sånne persilleblad disse britene?

Jeg liker for så vidt bøkene, selv om jentene forblir en uklar masse for meg, de har ikke annen personlighet enn å være tenåringsjenter. Men bøkene har god, enkel engelsk. Tematikken sier 10+, språket gjør lesing mulig for de fleste, uansett nivå. Fine greier.

Little Red Riding Hood i serien Hopscotch Fairy Tales er noe ganske annet. Dette er eventyret om rødhette beregna på yngre lesere. Illustrasjonene er kule, skriften er stor og god å lese og det stort sett en setning pr side. Men hva har de gjort med innholdet?? Her er det ikke mye eting av jentunger og oppkutting av ulvemager, nei. Ulven svelger bestemor, det gjør han. Men når han skal fange Rødhette, snubler han i nattkjolen og får ikke tak i henne. Og tømmerhuggeren (er det for voldelig med en jeger...?) klemmer på ulven til den hoster opp bestemor, og så jager han den til skogs. Jaha... Og hvordan slutter det? Bestemor og Rødhette spiser kake og Rødhette sier at hun lover å aldri snakke til fremmede igjen. Aaaaarghh! Makan til overpedagogisk søl! Og inkonsekvent. For hvis ikke tømmerhoggeren hadde vært der, hvordan skulle det ha gått da? Og han var da også en fremmed? Nei, dette var skrekkelig. Synes en eventyrene er for sterke for unger, får en skrive nye historier, ikke ødelegge originalene.

Mer engelsk

Tok med en ny barnebok i samme slengen. Chris Mould har skrevet serien Something wickedly weird og jeg har lest første bok, The werewolf and the ibis. 11 år gamle Stanley arver en herregård på den svært utilgjengelige Crampton Rock. Han reiser ned alene i sommerferien og kommer snart opp i trøbbel. Her er det nemlig en varulv på ferde. Men piratene er egentlig enda verre! Men den snakkende, utstoppa gjedda kan kanskje være til hjelp...? Dette er tull og moro fra første side. Men jammen er det nesten litt skummelt også. Og godt med herlige illustrasjoner. Noen krevende ord og uttrykk, men tror nok lesende 11-åringer med interesse for å lese engelsk kan klare dette. Og den duger nok opp i ungdomsskolen også, bare kidsa godtar å lese om en 11-åring...

Husholdningskonflikter

Det er vel det en tror det skal handle om når boka heter Du kan vaske do!? Men neida. De første sidene i Anne Lise Kolnes Hope sin bok handler faktisk om hvor mye Karen på 11, Jonas på 13 og pappa savner mamma som er død. Og da blir jeg litt oppgitt. Her får vi en bok som ser riktig artig ut i hendene og skal det være enda mer sorg og død?? Det handler jo ikke om annet for tida! Men det snur heldigvis snart. Karen og Jonas inngår nemlig et veddemål om hvem som først klarer å skaffe pappa kjæreste. Den som taper, må vaske do. Hver dag! Ungene tyr til de snedigste triks for å nå målet sitt. Og det blir ganske artig. Men under ligger Karens savn etter mamma. Og voksne lesere kan nok ane at det kan ligge selvmord og depresjon under. Alvorlige saker, altså. Men boka er lesverdig for mange, antagelig flest jenter, på Karens alder, tror jeg. Og for noen kan den nok gjøre det lettere å takle foreldres nye kjærester.

Men en ting; vil unger omtale bilder av sine foreldre som sexy? Jeg tillater meg å tvile...

Grøsser for barn?

Det er alt for lite av både humor, spenning og grøss i bokverdenen og det gjelder for unga også. Blir derfor glad når det dumper inn bøker med såpass tiltalende cover som Parken har. Men det hadde vært en fordel om innholdet sto i stil... Ikke at denne har for lite skummelt i seg, å bli forfulgt av et ukjent monster som lager fotspor i snøen og skraper på både dører og vinduer, er skremmende nok. Men den er så dårlig fortalt! Når jeg, som voksen leser, må lese avsnitt om igjen for å prøve å skjønne sammenhenger, holder det ikke. En ting er at når det er riper i treverket, så ser det ikke ut som "om noen hadde brukt noe skarpt til å skrape spor i murpussen". Treverk er ikke mur og omvendt.Verre er det at fortellingen er så usammenhengende at boka vil kunne by på store utfordringer for utrente lesere. Når hovedpersonen sitter under en busk og det blir unaturlig stille, hvordan kan hun da høre krafsing? Eller vite at de slemme jentene nærmer seg? Eller høre stemmer?? Nei, her skulle det vært rydda opp. Synes dessuten det blir for enkelt mot slutten. "Vesnet" blir bare borte uten at vi får vite noe mer og alt ender så lykkelig, så. (Ok, forfatterne lar det henge igjen en mulighet for mer skummelt, men jeg tror ikke helt på den heller.) Nei, dette var ikke boka for meg.

Bildebøker

Mye å sette seg inn i ny jobb, men å lese bildebøker er bare en fryd! I det siste har jeg lest: Familien Rotle besøker mormor av Lene Ask. Familien er litt i overkant A4 til at jeg kan bli helt glad i dem, men det gjelder ikke mormor! Hun har nemlig blitt så rotete at hun måtte flytte "til et hus der hun bor sammen med andre besteforeldre". Når familien kommer på besøk er mormor borte! Ungene påtar seg å finne mormor. Det er ikke så enkelt, men på veien finner de en masse andre mennesker som også har mistet noe. Alt ender godt, selvfølgelig. En fin og glad bok om at gamle mennesker glemmer så mye at de ikke er helt sikker på hvem de er besteforeldre til en gang. Odd er et egg av Lisa Aisato er ei aldeles nydelig bok om å være redd for alt. Kanskje pga en heller overbeskyttende mamma? Trist, mørk og deilig glad. Tekst og bilder utfyller hverandre på en flott måte. Den har alt, denne boka! Nesa til onkel Knut av Constance Ørbeck-Nilssen og Ragnar Aalbu handler om det å høre at en likner på alle i familien når en aller helst bare vil likne på seg selv! Mye humor og et par spark til voksne som ikke lar unger være nok som de er. Herlige illustrasjoner. Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger. Merkelig, men også vakkert om døden. En undrebok. Skulle gjerne hatt bare én setning til til slutt... Drømmeprinsen av Justyna Nyka handler om prinsessen som ikke får en eneste passende frier og dermed reiser ut i verden for å finne drømmeprinsen sin selv. Og hva kommer hun hjem med? Surprise! :-) Elsker illustrasjonene. Og teksten. Og helheten. Flott bok! Ikke akkurat bildebok, men Taekwondo er ikke for feiginger får være med likevel. Liker Taekwondo-bøkene til Lise Blomquist! Både tøff kampsport og mellommenneskelige temaer skildres på en overbevisende måte. Denne gangen er det Terje, også kalt Sluggen, som står i fokus. Det handler om å se bak fasaden og om å ta vare på hverandre. Nært, varmt og med humor.

Grøss og gugg til unga!

Teodor Sterk har fått sin egen bok. Med undertittel "en trist og blodig fortelling". Og det er ikke verst når en er ti år og uten mamma. I løpet av bokas første sider blir han også uten pappa. Pappa blir knust under Siverts Jensens bil på bilopphuggeriet. Uflaks... Og ikke er det særlig bedre at Teodor fra nå av skal bo hos Sivert Jensen og de ufyselig tvillingsønnene hans. De som ikke har andre fritidsaktiviterer enn å jule opp Teodor.

Kan det bli verre? Å jada! Jan Chr. Næss sparer ikke på elendigheten. Eller blodet. Eller slangene... Det blir i det hele tatt ganske så herlig ekkelt, dette. Og morbid så det holder. Kontrasten mellom vakre, snille Teodors evige optimisme og grufullhetene han utsettes for, er slående. Og det er nok av språklig humor. Men jeg kunne ønske meg enda litt mer av det siste, det mangler liksom en siste snert i teksten.

Boka har fått kritikk fra en viss kant fordi den heslige hovedskurken heter Sivert Jensen, er kommunestyrerepresentant for Skrittpartiet og ikke liker folk som er mørkere enn melkesjokolade i huden. Ja ja, dem om det. Hvis noen tar seg nær av at en så overdrevent skildra person kan, av politisk bevisste unger, knyttes til et bestemt parti, er de så hårsåre at de ikke burde lese bøker. I alle fall tåler de tydeligvis ikke dem beregna på barn.