SKREMSEL!

Spøkelsene på Frostøy av Hilde Hagerup er jammen skremmende greier! Det blir både spennende og til tider ubehagelig skummelti denne boka, først og fremst fordi spøkelsene er så troverdige. Tror mange unger vil grøsse godt med denne!

Den gode Eli har skrevet så godt og utfyllende om boka på sin blogg, at jeg ikke ser noen grunn til å gjenta henne. Men jeg liker den tydeligvis bedre enn hun gjør, altså.

Det jeg lurer på er hvorfor i alle dager forlaget trykker en anbefaling på forsida som omtaler boka som krim?? Anmelderne slenger seg også på, som en gjengitt anmeldelse på forfatterens hjemmeside viser... Det er jo direkte misvisende og kan gjøre det unødvendig vanskelig for boka å finne de rette leserne.

Utfordra!

Ble tagga av Eli og utfordra til å nevne mine tre favorittbilledbøker fra barndommen. Men må si meg enig med HP, det er ikke lett å huske denslags. Jeg vet mamma leste Anne-Cath. Vestly for meg. Og at jeg ikke var så interessert, for, som jeg sa, "Mamma, barn er ikke så snille." Akk ja, desillusjonert allerede den gang... Da likte jeg Lindgrens Barna fra Bakkebygrenda mye bedre. Og siden jeg vokste opp i en god raddisfamilie (dette var på 70-tallet, tross alt), leste vi Kamerat Jesus. Uten at jeg husker den som noen høydare. Men ingen billedbøker her.

Jeg likte Elsa Beskow, det gjorde jeg. Kanskje fordi det likna fantasy? :-) Særlig Blomsterfesten. Men den mista mye av sin sjarm etter at ballettskolen jeg gikk på skulle ha blomsteropptog i Drammens teater og mamma skulle sy kostyme etter bilde fra boka. Mamman min har aldri vært særlig god til å sy... (Jada mamma, jeg vet du er flink til å tråkle!)

Også husker jeg Er dere ikke riktig kloke!!! sa Klara og Eufrat (det var den lille, svarte bikkja som het Tigris) av Christina Björk og Lena Anderson. Pedagogisk og korrekt om demokrati og barns mulighet til å bestemme over egen hverdag. For alle må jo skjønne at det ikke går an å legge asfalt i skolegården når en kan ha husker og kjøkkenhage der! Finner boka i flere skolebibliotekkataloger og tenker at den kanskje ikke er det mest aktuelle for dagens unger? I dag får de jo ikke ha husker uten mykt EU-godkjent underlag under...

Men aller best likte jeg nok den slitte utgaven av Inger Hagerups Så rart. Illustrert av Paul René Gaugin. (Dette regnes vel ikke som billedbok etter de strengeste definisjonene, men det blåser jeg i.) Både tekstene og bildene var rare og fine og skumle og spennende. Og da Inger Hagerup var på besøk hos mamma, de skulle nok på et eller annet møte, fikk jeg den signert. Tror det var mitt første møte emd en forfatter jeg kjente til. Det var stort, det!

Vi leste jo mengder av bøker, så egentlig er det rart jeg ikke husker fler. Det er de jeg leste selv som gir de sterkeste minnene. Men artig å se hva som dukker opp når hukommelsen først skal graves i!

Nydelig!

Nå har jeg brukt tretten minutter av arbeidstida mi på å lese Hilde Hagerups nye bok Jeg elsker deg. Teit tittel, tenkte jeg. For det handler sikkert om tenåringsforelskelse. Men så gjør det ikke det. Det handler om Ellen som har "spesielle behov" og en mamma som er alvorlig syk. Så hun trenger å finne en reserve i tilfelle moren dør. Og da må det være noen hun elsker... Dette er bare så rørende og fint og knallsterkt at jeg ikke finner ord! Derfor er det godt at Hagerup er så utrolig dyktig til å finne akkurat de riktige.

Kosekrim!

Oppdaga tilfeldigvis Siste akt av Klaus Hagerup og Nils Nordberg i kundebiblioteket. Hvorfor har jeg ikke hørt om denne kosekrimmen før?? Den er jo glimrende!

Det handler om: "Hamlet skal settes opp på Nationaltheatret, og det ligger an til en opphetet prøveperiode. Niklas Faber, berømt som førstebetjent Holmen på TV, skal spille skurken, kong Claudius. Dronning Gjertrud og Ophelia spilles av mor og datter, som er i dyp konflikt på grunn av det som skjedde med den unge kvinnens far for tre år siden. Nå dukker dette gamle mysteriet opp igjen, ved at noen sender merkelige budskap til datteren, Sofia. Stammer de fra et hevngjerrig gjenferd? Den nervøse unge kvinnen drives stadig lenger inn i frykt og mørke grublerier, stykket og virkeligheten blander seg, mennesker begynner å dø, og Faber forsøker å finne et mønster i det hele, mens handlingen, på og utenfor scenen, ubønnhørlig går mot siste akt."

Jeg ser for meg at Nordberg har bidratt med intrigen i denne boka, mens Hagerup står for den språklige utforminga. For her er det både overraskelser, grøss og lun humor. Og en aldeles fornydelig skildring av et voksent ekteskap. Flott lest av Nordberg.

Og jammen får en ikke oppdaert kunnskapene om klassisk dramatikk med det samme! Håper det kommer flere fra denne duoen. Gjerne med Niklas Faber.