Ulykkesfugl

Har gitt Camilla Läckberg en sjanse til. Hun har ikke klart å overbevise meg så langt. Men denne gangen nærmer vi oss noe, føler jeg.

I Ulykkesfuglen blir først en kvinne funnet død etter å ha forulykket i fylla. Men er det ikke merkelig at hun i følge de pårørende aldri rørte en dråpe? Andre omstendigheter vekker også politiets mistenksomhet. Men så kommer realityserien Fucking Tanum til bygda, og når en av deltagerne der blir drept, fører mediepresset til at politiet må prioritere. God krimintrige ispedd tilbakeblikk på en merkelig og ikke spesielt sunn barndom. Gjerningsmannens, selvfølgelig. Karakterenes privatliv får stor plass i denne også, men det tar ikke helt av. Heldigvis. Men igjen blir jeg irritert av Läckbergs måte å bygge opp spenningen på. Hun lar etterforskerne finne noe utrooolig viktig og avslørende for så å gå over til en parallellhistorie og la leseren vente på å få vite hva det er. Gang på gang på gang. Også der hvor avsløringen ikke er spesielt sentral for saken. Det er for enkelt. Og si meg en ting, hvor mye kaffe og boller er det egentlig mulig for fiktive personer å få i seg i løpet av en bok?? Men jeg prioriterte denne lydboka over mange andre gjøremål, så den holder mål.

Forrige gang var jeg misfornøyd med innleseren også. (Uff da, så negativ!) Ikke denne gangen. Kirsti Grundvig leser godt og levende og med akkurat den miksen av innlevelse og avstand som jeg liker best.

Isprinsessen

av Camilla Läckberg har gått i IPoden. Joda. Grei krim og blir interessert nok til å lure på hvilke forbindelser det er mellom de ulike personene. (Selv om jeg ikke lurte like lenge som etterforskerne... ) Hemmeligheter fra fortida på et svensk småsted er spennende når miljø- og personskildringene er såpass levende som her. Men så begås det som etter min mening er krimsynd nr. 1; det brukes bare ett virkemiddel for å bygge opp spenning, til gjengjeld brukes det maaange ganger... At etterforsker(ne) finner noe og gisper, tenker "Dette setter alt et nytt lys", blir lamslått e.l., mens vi som lesere ikke får vite hva denne avslørende opplysningen går ut på, funker én gang. Kanskje til og med to. Men åtte-ti ganger i samme historie? Det blir bare irriterende. Er ikke overvettes fornøyd med innleser Hedda Munthe, heller. En ting er uttalefeil, det må en lære seg å leve med når en sluker lydbøker som jeg gjør, men her er det for det første en så overtydelig diksjon at jeg føler meg spytta i øret, og for det andre har Munthe en hang til å overlevendegjøre stemmene til karakterene. Til en viss grad er hun nødt til det, det er mye dialog her, og vi skal jo klare å følge med på hvem som har ordet. Men når et par av mennene minner mest om Mr Nelson og Pompel, blir liksom spenningseffekten litt borte... Også er det denne latteren hun har i stemmen hele tida. Bare en replikk kan tolkes i positiv retning, bobler Munthe over. Det virker ikke spesielt troverdig hos en person som noen timer tidligere har funnet barndomsvenninna si død... Joda, Läckberg skal nok få en sjanse til. Men da enten i trykt form eller med en annen innleser. Og hadde jeg ikke hatt aggressivt korsstingsbroderi å få ut dampen på om dagen, skulle jeg VIRKELIG ha sluppet fram slemmedamen i disse bokomtalene mine! :-D