Bare løgn og bedrag

Jeg liker Tom Egeland, så jeg måtte prøve meg på Fedrenes løgner. Godt valg av meg!

Det handler om Victor som vil nøste i forfedrenes historier. Oldefar som levde 20 år på en øde øy. Farfar som fikk nobelprisen i litteratur. Og far som forsvant i isen. Det blir en fortelling om å vokse opp i ulike tider og i ulike familier. Men noe går alltid igjen. For eksempel fedrenes løgner...

Dette er en så rik og kompleks historie at jeg ikke vil prøve meg på å si noe mer om den, annet enn at jeg ble utrolig engasjert! Ikke minst pga av strålende leseinnsats først og fremst av Christoffer Staib, men også Kirsti Grundvig og Finn Schau.

Anbefales virkelig!

Hold tett, ellers!!

Har hørt Hold tett av Harlan Coben. En 16-årig gutt forsvinner. Kompisen hans tok livet av seg for en stund siden. En gal gal mann dreper damer. 16-åringens far får grisebank når han prøver å finne sønnen. Naboene har en kreftsyk sønn og må finne en nyredonor. 16-åringens lillesøster har en venninne som er ute av seg etter en sleivbemerkning fra læreren. Henger alt dette sammen? But of course!!

Spennende krim med masse action, dette. Og det er riktig så elegant hvordan alt finner sin plass til slutt. Forrige Coben-bok jeg leste var av det mer humoristiske slaget. Her er vi langt nærmere virkeligheten. Så nærme at Coben faktisk problematiserer en voksende trend, nemlig elektronisk overvåking av unger. I USA har det nærmest tatt av, her på berget er vi foreløpig noe mer edruelige, men tilbudene finnes der. Foreldrene til den savnede Adam har nemlig installert et spionprogram på sønnens pc. Og bruker GPS i mobilen hans for å finne ham. Men som faren sier, når de vet at sønnen er i ferd med å gjøre noe potensielt dumt, hva kan de gjøre med det? Hindre ham og dermed vise at de spionerer? Følge etter ham og spionere mer? La alt være og bruke masse tid og krefter på å kanskje bekymre seg helt unødig? Og hva om sønnen oppdager dette, hvilken innvirkning vil det ha på tilliten dem i mellom? Interessant og viktig! Og ingen enkle svar...

Christoffer Staib leser godt og levende og holder spenningen oppe.

Litt skikkelig gladvold

Tror jammen ikke jeg har lest noe av Harlan Coben før. (Har ikke orka å sjekke de gamle håndskrevne leselistene...) Så det var på tide! På grunn av et løfte er lydboka jeg plukka med meg.

Saken er som følger: Vår helt, Myron Bolitar, har lovet at han alltid skal stille opp for dattera til noen gode venner. Og når hun, 17 år gammel, ringer ham midt på natta og vil hentes i New York sentrum, drar han selvfølgelig av sted. Og kjører henne til venninna hun skulle sove hos. Men så forsvinner jenta... Hennes forsvinning likner merkelig på en tilsvarende sak tre uker tidligere, og Myron skrider til verket. Her skal det reddes ungjenter!

Ok, plottet er til tider syltynt. Men det gjør ikke noe, for dette er da heller ikke sosialrealisme! Og persongalleriet veier opp for alle andre mangler denne boka måtte ha. Vi møter altså den pensjonerte basketstjerna, nå supermannen Myron, hans lett psykotiske, men svært belevne bestevenn og partner in crime, to tidligere fribrytervenninner; én vever, men knallsterk småbarnsmor og ét digert, i både høyde og bredde, råskinn av et kvinnfolk i hvit lycra, samt et godt utvalg transvestitter, gale torturister og styrtrike drittsekker.

Så da kan handling være handling, jeg morer meg uansett!

Slam!

Sam er 16 år og skal bli far. Kan det blir morsom bok av sånt? Ja, i alle fall når Nick Hornby skriver den!

Slam (som på skate-språk betyr noe sånt som å tryne så du legger igjen tenna i betongen) er en utrolig artig bok om et alvorlig tema. Det er jo ingen spøk når to unger skal bli foreldre. Men den reflekterte ungguttens tanker rundt livet, farskap, jenter, sex, framtid, rømningsmuligheter og skolegang førte til både tårer i øynene, smil og høylytte latteranfall. (Stakkars mine medpassasjerer i kollektivtrafikken. De må jo begynne å bli redde...)

Jeg har altså hørt lydboka, glimrende lest av Christoffer Staib. Han bidrar med en innlevelse som kanskje ville blitt litt i overkant i en annen bok, men i denne jeg-historien funker det utmerket. Han forteller så jeg tror jeg hører Sam, og etterlikner stemmer så det er en fryd. (Kompisen Rabbit høres ut som Øivind Blunck på speed, utrolig fornøyelig.)

Boka er utgitt som ungdomsbok, og kanskje fungerer den for målgruppa. Men jeg tror den fungerer enda bedre for oss som har fått en del avstand til tenåra og kan se tilbake på perioden med skrekkblanda fryd.