Sluts´n gunslingers

Konsert på Buddy i går. Harald Thune med band. Det var moro! Og litt sykt... Det syke besto først og fremst av den gale jokersmildansemannen. Som ville danse med alle og ble relativt grinete av å få nei. Men så ble da kasta ut også. Og vi har lært at vi ikke skal gå på sjekkern med pologenser når vi blir gamle damer. Men det var nå så. Konserten var nemlig strålende! Harald Thune har en fantastisk stemme og en tilstedeværelse på scenen som kler både store og små lokaler. Egenskrevne og coverlåter sitter som... noe som sitter. Og vi likte Elvislåta! Legg den ut på MySpace! :-) Og da Jace Everetts Bad Things sto på spillelista måtte til og med at par av oss ut på gulvet... Strålende kveld, kom snart igjen!

Thune, Elvis, meg og Bugge

Plastic fantastic

Sånn! Nå har vi feira Elvis Presleys 75-årsdag to helger til ende. Denne helga var det Elvisfestival i Kanonhallen på Økern i regi av Kjell Elvis. Godt tiltak, men hallooooo! Det glapp jo fullstendig fra starten av. Markedsføring er en forutsetning for å få folk til å stille. Og selv jeg, som er over middels interessert i Elvis (og neida, ikke bare i min egen variant), fikk vite om det ved en tilfeldighet. Hva er dessuten poenget med å åpne en festival i lettere usentrale strøk av hovedstaden tidlig en fredag ettermiddag? Da er faktisk folk på jobb... Men men. Vi bestemte oss uansett for at det var siste post på programmet lørdag, Kjell Elvis kjører Aloha from Hawaii-konserten, som var det interessante.

På scenen stilte 15 musikere. Blåserekke, tangenter, trommer, gitarist, bassist og korister. Flotte musikere, særlig koret imponerte. Denne konserten er ikke det enkleste å gi seg ut på. Og Kjell Elvis ser ut som Elvis. Han beveger seg nogenlunde som Elvis. Og han synger ikke så verst. Så hvorfor ble det bare sånn passe da? Jeg tror det handler om tilstedeværelse. Det som gjorde Elvis til Elvis var først og fremst at han var intenst til stede i alt han gjorde. Jeg har hørt (og sunget) Simon and Garfunkels Bridge over troubled water tusen ganger, men det var først med Elvis' tolkning jeg forsto hva den faktisk handler om. Frank Sinatras My way er jo en klassiker, men med Elvis får sangen mening. Kjell Elvis er mest opptatt av posering. Hadde han vært mer opptatt av hva han synger og ikke så opptatt av å likne Elvis, ville han antagelig likne mer...

Forrige helg, var det derimot den tradisjonelle Elvisbursdagsfeiringa på Gamla. Og verken Harald Thune eller Vibeke Saugestad gjør det minste forsøk på å likne på Elvis. Likevel er Kongen så til de grader til stede! Hvorfor? Fordi artistene også er det. Også er de kanskje noe mer opptatt av Elvis enn av seg selv.

The spirit of Elvis has left the building...

Som julen på kjerringa

Jada, det er allerede lenge siden fredag. Og konserter bør blogges mens de er ferske. Men av og til må bare inntrykkene få lov til å synke. Til å godgjøre seg. Så en stakkars blogger i alle fall kan forsøke å gjøre ære på opplevelsen. Denne gangen må jeg krype til korset. Jeg kan ikke. Har ikke ord... Hva som har gjort slikt et uutslettelig inntrykk?

PENTHOUSE PLAYBOYS VRIKKER JULEN INN! Ingen over. Ingen ved siden. De nærmeste par plassene under må også holdes ledige. Ingen er verdige. Ingen!

Dette var en kveld med glitter, glamour og allsang. Hvor Jens Pikenes og de andre stjernene der oppe lot litt av sin stråleglans skinne over oss enkle hverdagsmennesker der nede. Og vi tok villig i mot. Rakte hendene mot scenen og lot våre små, spede stemmer klinge i kor med den uforlignelige Pikenes. Som ga oss Mysteriet deg i discosambarytmer, For jeg er den du veit, Forelska i lærer'n, Aldri i livet og andre store klassikere. Gjesteartist Benny Borg åpna med det mest rocka han vet; Den store dagen! Den fikk julesentimentaliteten på glid. Ellers sto han for høydaren Morgan Kane, og kom, omsider, på scenen som Elvis og ga oss American trilogy. (Ok Benny, du har gjort den bedre før. Da vi hørte deg i Drammens teater, glemte jeg å puste (og det er en laaang sang...). Men det er greit. Skjønner at stemningen her blir en annen. Og strålende var du!) Den store Jens avsluttet med en sang som kan stå som et visdomsord for alle oss slitne kvinner nå når høytiden nærmer seg, I will survive!

God jul!

Julefred i sjelen

Etter forsinkelser på T-banen OG ekspressbussen i går, ramla jeg av på bussholdeplassen fjorten minutter før jeg skulle være på konsert. Med blytung sekk (men det ER koselig å få vin, altså!), stor pose, mengder med yttertøy og jeg vet ikke hva. Stress stress, over veien, hvor er billettene, ikke skli på trappa, hvor er det ledig, hvor er det plass til alt rotet mitt og så... synke ned på stolen og rette blikket framover.

Vi var i Landfalløya kapell, et sted jeg svært ofte går forbi, men aldri har vært inne i. Det ser så stusselig ut, like ved trafikkert vei og uten noe imponerende arkitektur av noe slag. Men det var dette med at det indre teller... Inne er det grove blå tømmervegger og hvite bjelker. Og bitte lite. Det skal være plass til 120 mennesker, men det må være på en god dag. Uten vintertøy. Og juletre.

Var ikke noe storslagent over Paal Flaata og medmusikerne (Gøran Grini, tangenter, munnspill og kor og Lise Sørensen, fiolin og kor) sin entre, heller. Men musikken! Jada, jeg er fan! Flaata er usedvanlig vakker å både høre og se på. Men du skal være rimelig hardhjerta for ikke å ta til deg en time med rolig, intens, inderlig musikk i så nydelige omgivelser. Vi fikk utvalgte smakebiter fra Flaatas solokarriere, noen julesanger og et par Midnight Choir-klassikere. Fantastisk var det og skuldrene senket seg flere hakk. Denne stemningen skal jeg holde på så lenge jeg bare kan!

Noen smakebiter:

Second Lover's Song

Mary In The Morning - av en litt yngre, mindre sikker og mer Elvisinspisrert Flaata enn den vi så i går :-)

The first Noel - i en ganske annen, men ikke mindre flott utgave + bonusspor (Ikke se så mye på bildene...)

Green, green grass

of Oslo Spektrum... I går var Tom Jones i byen! Og det var jeg ogå. Og min elskede Elvis og mamman min. Og for en kveld det var! De gamle er fortsatt eldst.

Klokka halv ni entra en eldre, gråhåra mann scenen. Og la for dagen en stemmeprakt som de fleste yngre bare kan misunne ham. Herregud, den mannen holder seg godt! Vel holder han ikke tonene like lenge som før, men kraften er der, klangen er der og spennet i stemmet er der. Imponert!

Og jammen har han selvironi også. Han åpna med Sugar Daddy fra den nye plata; "the older I get, the better I was", synger han og gliser ut i salen.

Det ble en god blanding av nye låter og gamle schlägers. What's new, Pussycat er vel en av de teiteste låtene som noen sinne er skrevet, men moro var det. Green, green grass of home fikk damene på raden bak til å stønne av fryd, You can leave your hat on skapte nattklubbstemning i salen og Delilah ble en bølgende allsang. Har ikke hørt det nye materialet før, så det skal jeg ikke kommentere, bortsett fra at det er tydelig mannen prøver å bli voksen nå. "There's too many lovers, not enough men in the world today", synger han og oppfordrer jenter til å spare på godsakene, for menn stikker når de har fått det som de vil. Og det blir født alt for mange barn av jenter uten ektemenn... Sorry Jonesern, men politiske låter er nok ikke din greie. Men for en entertainer du er! Så proff! Fantastisk sanger! Enorm scenepersonlighet!

Why why waaaaaiiiiiiiiii, Dellilah!

Fredagsmusikk

Stjeler ideen og vil i alle fall denne uka anbefale fredagsmusikk. Var nemlig på konsert i går (meldte meg samtidig inn i Kulturlosjen) og opplevde bluegrasspunk! Baskery anbefales herved!