Silvia Vinge har vokst opp med en traust far, og en mor og en tante som må kalles det stikk motsatte. Mor Solveig og tante Gunilla er eneggede tvillinger og deler alt. De er Gullveig. Trenger den ene ferie, stepper den andre inn og overtar livet hennes for en stund. Får den ene en rik elsker, tjener begge på det. Og skulle elskeren angre, vil utpressing gi dem enda mer. Disse to er det som oppdrar Silvia. Lærer henne om mormorens urter, om menn, om penger, om hvordan vinne i alt. Å lage allianser med barnehagevenninner for å ha dem i bakhånd til senere. Å bruke kniv og pepperspray. Å dekke bord og skjenke konjakk. En vet aldri hva en kan få bruk for i livet…
Ikke rart kanskje, at Silvia som 14-åring har hemmelig skjulested, egen, velfylt bankkonto og en blomstrende utpressingsvirksomhet? Mor og tante er borte, Silvia må klare seg med far og lillesøster. Og sin egen kunnskap om verdens viderverdigheter.
Jeg leste
Vingespenn av
Guro Sibeko nesten i ett strekk. Jeg ble så fascinert av Silvia, familien og hennes verden at det var vanskelig å legge boka fra seg. Og det er ikke noe mangel på action, heller. Baksideteksten sier at Silvia vikler seg lenger og lenger inn i et nett av utpressing, barnepornografi og grov vold. Og det gjør hun. Men det er ikke volden som dominerer når jeg tenker tilbake på denne boka. Da tenker jeg heller på språket. Sibeko leker med ord og uttrykk, hun lar samme ord bety ulike ting i ulike settinger. Som for eksempel når Silvia har vært borte fra skolen:
"Det er utrolig hvor mye viktig som skjer når man ikke er på skolen en dag. Det er utrolig hvor uviktige ting man må holde greie på for å holde greie på klasekameratene sine. Holde dem greie. Greie dem."
Noen ganger kan dette språket bli litt for flinkt, men stort sett fungerer det godt.
Men tror jeg så på denne småkriminelle, superdyktige 14-åringen? Ja, jeg gjør faktisk det. Jeg ser ikke på dette som en realistisk roman, mer som en form for norsk magisk realisme. Og dermed blir både personer og miljø troverdige innenfor dette litterære universet. Ikke personer jeg kunne ønske å bli kjent med akkurat, men du godeste, så fascinerende!
Du er en fæl man, Herr Grim av Andy Stanton var nytt for meg. Altså, jeg hørt om mannen, men ikke hørt på ham. Det tar seg jo ikke ut, så jeg sneik til meg lydboka. Og koste meg godt så lenge det varte. Nonsens og absurd tull og tøys er noe for meg. Og her spiller også oppleser Anders Mordal en stor rolle. Han leser, og tuller og synger (!) så det er en fryd å høre på. Glimrende!
Blodmånenatta av Guro Sibeko byr ikke på fullt så mye humor. (Det hadde da også vært merkelig!) Boka begynner når Kaspara og mamma er ute og ror. Da ser de en halv mann i en halv båt. Og er det noe alle vet, så er det at det å se Draugen, betyr død. Kaspara mister mamman sin i stormen. Så det handler for så vidt om sorg. Men det handler også om å hjelpe dem en er glad i, selv om de måtte være døde. Og om å være mordig nok til å gjøre det. Kaspara må nemlig ty til den norske folketroa for å redde mamma ut av Draugens evige bølger, hun må kontakte haugfolk, huldra, alver, nøkken og spøkelser. Og det kan være både farlig og skummelt for ei lita jente. Det sies ikke hvor gammel Kaspara er, men jeg tenker at hun befinner seg et sted mellom veslevoksen niåring og barnslig tolvåring. Usikkerheten er bare fin, det åpner opp for flere lesergrupper. Og det fortjener boka. Den er både var og varm og skremmende og skrekkelig spennende. Flotte illustrasjoner av Knut André Solberg, men jeg må si at jeg synes forsida er lite vellykka. Kaspara ser ut som som en blanding mellom dverg og trollmann, og vesnene rundt imponerer heller ikke. Synd, for det er ofte forsida som selger boka. Men jeg skal nå gjøre mitt for at unga vil lese den hele høsten!
