Anger? For hva da?

Ikke noe sjokk for noen at jeg er fan av Arnaldur Indridason, så jeg måtte jo høre hans nyeste selv om den har fått dårlige kritikker. Desto tyngre å måtte si meg enig i kritikken. **SPOLIER** I Anger blandes mord sammen med utpressing, swingersmiljø, banksvindel, barneporno, 20 år gamle overgrep og til og med litt politivold. Det blir rett og slett for mye. Og for usammenhengende. Cappelen Damm kaller det en genistrek "å la kolleger av krimhelten Erlendur Sveinsson vikariere som hovedpersoner. I Irrganganger var det Elinborg vi ble bedre kjent med, I Anger er det Sigurdur Oli som står sentralt". Jeg vet ikke helt, jeg. Sigurdur Oli har vært den smått usympatiske kollegaen så langt, og selv om vi blir bedre kjent med ham her, har han ikke den drivkraften som kjennetegner Erlendur. Nei, jeg håper det blir bedre neste gang...

Irrganger

I Irrganger av Arnaldur Indridason er det Elinborg som får være i sentrum som etterforsker. Og jeg savner egentlig ikke Erlendur, det er interessant å bli nærmere kjent med en som har måttet nøye seg med å være biperson i tidligere bøker.

Denne gangen handler det om voldtekter og et drap. Da historien begynte, trodde jeg at jeg hadde valgt en bok med samme type plot som den forrige jeg hørte, noe som ville vært svært dårlig timing, men sånn var et heldigvis ikke. Dette gikk i en helt annen retning og løsningen ligger, som så ofte før hos Indridason, i tidligere hendelser. Det må graves i ulike personlige historier og ikke alt som kommer fram er like hyggelig. Mista intrigen av syne en liten stund, det ble litt vel mye fram og tilbake (kanskje bare å forvente med den tittelen?), men ble likevel imponert over en etterforsker som løser saken først og fremst ved hjelp av luktesansen!

Som alltid leser Ivar Nørve utmerket.

Vannet

Nok en Arnaldur Indridason-krim. Også lest av fantastiske Ivar Nørve. Denne gangen handler det like mye om øst-vest-problematikken i Europa på 50-tallet som om daglivlivet på Island. Men historiene om de unge, islandske studentene i DDR og datidens og nåtidens Island flettes sammen på en aldeles utmerket måte. Spennende og gripende på flere plan.

God nok

Fjellet er vel kanskje ikke Arnaldur Indridasons beste. Til det er spenningskurven for slak og tilfeldighetene for mange. Men der er fortsatt skildringer av islandsk folk og natur og det er fortsatt Ivar Nørve som leser. Og da er det jammen ikke mye å klage over!

Det er kommer vel ikke som noen overraskelse

om jeg nå erklærer meg som fan av Arnaldur Indridason? Jeg har skrytt uhemmet av opptil flere av bøkene hans før. (Selv om jeg ser at jeg visstnok har forbigått Vinterbyen i stillhet. En skandale! Dette er virkelig en god bok som viser at Island har mange av de samme utfordringene som sine større medland og ikke er noe antikvarisk lite Snorre-sted.) Røsten er kanskje ikke hans beste, men den er jammen langt over det meste annet innenfor moderne nordisk krim likevel! :-)

Gravstille

fortjener jammen sin egen lille bloggpost! Jeg har hørt den på bussen til og fra jobb den siste uka. Og det har vært en opplevelse! Ivar Nørve må ha peiling på islandsk. En opplesning av denne boka ville tapt seg utrolig dersom uttalen av navn, steder osv ikke hadde vært troverdig. Det er den. Nørve leser så jeg ser landskap, trauste islendinger og hardt vær. Og jeg som ikke har vært på Island, en gang!

Jeg ble først litt skuffa da jeg skjønte at denne boka handla om en cold case, at det ikke ville bli noen hesblesende jakt på mordere i dagens Reykjavik. Men det gikk fort over. Forfatteren fletter den 50 år gamle kriminalhistorien sammen med den moderne etterforskningen på en så intelligent måte at det ikke er noe å si på spenningsnivået. Jeg har sitti på bussen og hviska neineineinei! i skrekk for det som har skjedd for lenge siden. Som ingen har hatt noen mulighet til å stoppe på årevis. Som jeg som leser kjenner utgangen av. Det er godt gjort! Ja takk! Mer Arnaldur Indridason!

Blod i to former

Etter at jeg begynte å busspendle, har lydbokforbruket mitt virkelig tatt av. Derfor holder jeg nå alltid på med (minst) to bøker samtidig. Nå leser jeg: Dante's girl av Natasha Rhodes. Amazon sier: When Kayla Steel's fiancé, Karrel Dante, is found mauled to death, she thinks it is the end of her world. But when Karrel shockingly returns from the dead, Kayla is stunned to find out that everything she knew about the man she loved was a lie. Part of an underground network of supernatural hit-men, Karrel had secretly dedicated his life to exterminating the dangerous supernatural entities that stalked the streets of California. Now Kayla is on a mission to learn the Dark Arts so she can avenge Karrel¿s death and bring peace to the supernatural community by continuing his work. Not easy for a girl trying to hold down a job at the perfume counter to pay her mounting bills. Og den er litt morsom. Og muligens litt original. Men jeg veit ikke helt jeg... Det er vel en grunn til at det går treigt med den... Men så hører jeg samtidig på: Myren av Arnaldur Indridason. Forlaget sier: En eldre mann blir funnet myrdet i en kjellerleilighet i Reykjavik. Gjemt under en skuff finner politiet et bilde av en barnegrav, og når de klarer å tyde inskripsjonen vider det seg at det ligger en fire år gammel jente der. Ved hjelp av fotografiet nøster politiet opp gamle og nye forbrytelser som har ført til flere familietragedier. Samtidig forsvinner en ung kvinne fra sitt eget bryllup. Erlendur Sveinsson og hans politikolleger står overfor en uvanlig komplisert og gåtefull sak, med røtter tilbake til en tid da mye var annerledes på Island. Dette er den første romanen om Erlendur. Koser meg med denne, altså. Sovna faktisk ikke på bussen til jobb i dag en gang. Klokka sju på en mandag!