Bare løgn og bedrag

Jeg liker Tom Egeland, så jeg måtte prøve meg på Fedrenes løgner. Godt valg av meg!

Det handler om Victor som vil nøste i forfedrenes historier. Oldefar som levde 20 år på en øde øy. Farfar som fikk nobelprisen i litteratur. Og far som forsvant i isen. Det blir en fortelling om å vokse opp i ulike tider og i ulike familier. Men noe går alltid igjen. For eksempel fedrenes løgner...

Dette er en så rik og kompleks historie at jeg ikke vil prøve meg på å si noe mer om den, annet enn at jeg ble utrolig engasjert! Ikke minst pga av strålende leseinnsats først og fremst av Christoffer Staib, men også Kirsti Grundvig og Finn Schau.

Anbefales virkelig!

Sommerens lydbøker

Trollspeilet av Tom Egeland. Radioteater. Riktig god, denne. Spennende og grøssen. Men tapte seg litt mot slutten, det er ofte mer skummelt med det ukjente...

Dødens budbærer av P.D. James. Joa. Ufyselig person finnes død på utilgjengelig øy og morderen må være en oss! Ikke sikker på om jeg synes Anne Marie Ottersen er helt troverdig som den unge detektiven Cordelia Grey. Og jammen husker jeg ikke hvem som var morderen og hvorfor nå et døgn etter at jeg fikk løsningen! Ja ja.

Nesten død mann av Åke Edwardson. Ikke det mest sansynlige plottet jeg har vært borti, men miljø- og personskildringene er strålende. Og takk for inspirasjon til feriematlaginga fra detektiv Winter. :-)

Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø. Liker sånne historier hvor en får se en situasjon fra flere sider. Som viser hvor ulikt vi oppfatter, forstår og tolker ting. Og hvor tilfeldig sammenhengene i livet ofte er...

Spill med ukjent motiv av Edith Ranum. Julia Tinnberg-opphenget mitt burde vel være alment kjent nå, så jeg sier ikke mer.

Hvordan var det nå EGENTLIG...

Noen er møkk lei konspirasjonsteorier. Jeg er ikke det... Også er jeg litt fan av Egeland sine, det var en fryd, når lånere spurte etter Da Vinci-koden i sin tid, å kunne si at nei, den er det eviglang venteliste på, men vi har en norsk variant som er mye bedre. Og den kom FØRST!

Nå har jeg lest Lucifers evangelium. Og mora meg. For midt oppe i alt blodet og æksjenen er det faktisk mye humor. Det skyldes Egelands noe aparte helt, den nærsynte albinoarkeologen Bjørn Beltø. Han er ei kløne. Med dårlig drag på damene. Og masse selvironi! Uslåelig.

Denne gangen dreier det seg om et manuskript kalt, nettopp Lucifers evangelium. Og da sier det seg jo selv at det ligger skumle munker og blodtømte lik i vår helts farvann.Vi blir med til Ukraina, Island, Frankrike og Irak. Det er varmt og det er støvete og det er skummelt. Og veldig spennende. Og jammen klarer ikke forfatteren å komme med en svært så overraskende slutt!