Påskekrim!

Det ble mye lesing i påsken, men ikke så mye tid til å skrive om det leste. Her kommer en samlepost: Forførende ondskap av Rebecca James markedsføres som en "ulidelig spennende thriller om Kathrine som forsøker å bygge opp livet sitt igjen etter at hennes lillesøster ble brutalt myrdet. Så blir hun kjent med Alice, en vakker og populær jente som er fast bestemt på å bli venninne med Kathrine..." Gode personskildringer, jeg føler jeg blir kjent med Katherine, både med hennes gode og mindre gode sider. Og Alice, den hensynsløse psykopaten, er riktig troverdig. Men thriller? Jeg vet nå ikke helt... Det er ganske så klart hva som kommer til å skje, og slutten blir i søteste laget for meg. Men kan godt se for meg at denne vil slå an blant tenåringsjenter i den verste bestevenninnefasen. Da har jeg mer sans for Mus av Gordon Reece, som sammen med den forrige presenteres under overskriften "Iskalde grøss for ungdom" hos Gyldendal. Boka "handler om Shelley og moren. De omtaler seg selv som mus – alltid fredsommelige, pliktoppfyllende, usikre på seg selv. Forsiktige som mus og gode som gull hele livet, og alt de har oppnådd med det, er å bli herset med av alt og alle. Men det finnes en grense selv for mus. Og én dag er den grensen nådd..." Mobbingen Shelley utsettes for skildres på en måte som gir meg vondt langt inn i sjela. Og det er ikke vanskelig å heie på henne når hun omsider tar grep om eget liv. Men samvittighetskvalene hennes er noe av det mer ubehagelige jeg har lest på lenge. Det jeg liker aller best med boka, er at den er så uforutsigbar. Selv da jeg nærma meg slutten, ante jeg ikke hvor vi skulle. Det er ikke hverdagskost! Liker også at det ikke presenteres noen svar på de moralske spørsmålene som fremmes. Denne boka tar tenåringsleseren på alvor. Iskaldt grøss? Thriller? Nja... Men definitivt spennende! Genesis av Karen Slaughter er vold og blod-krim av den typen jeg elsker. En sadistisk morder kidnapper og dreper kvinner med visse fellestrekk. Får de stoppet ham i tide? Karakterer fra flere tidligere bøker møtes her, og jeg synes dette er en av de bedre bøkene av forfatteren på lenge. De 550 sidene gikk unna på halvannen feriedag. Svart sti av Åsa Larsson gikk i iPoden. "Kiruna, mars 2005. En mann bryter seg inn i en ark, og finner en myrdet kvinne i sengen. Rundt vristen har kvinnen en merkelig båndformet brannskade. Juristen Rebecka Martinsson og politifolkene Sven-Erik Stålnacke og Anna-Maria Mella blir tilkalt. De oppdager snart at saken har internasjonale forgreininger." Ble fascinert av enkelte karakterer, men selve krimgåten interesserte meg mindre, dessverre... Dødens skole av Jan Tore Nordeng er nok for de yngre. Sånn 4.-7.-klasse, tenker jeg. Hovedpersonen, Rikard, er elleve, men det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at han går på en skole hvor lærerne er fullstendig håpløse. De framstår som varianter av arten fra 60-tallet. Strenge, med tørr, merkelig humor og støvfrakker og blomstrete skjørt. Rare greier. En dag kommer Rikard en time for tidlig på skolen, og siden det er så kaldt, går han inn for å vente. Mens han er på do nede i kjelleren, oppdager han at vaktmesteren har en hemmelig gang der nede. Og et hemmelig verksted. Og hva har han der? Lærerne! Og nå som Rikard har oppdaget hemmeligheten, må han elimineres! Det blir riktig spennende, men også riktig morsomt. Særlig sparkene til norsk skolepolitikk, som nok først og fremt er ment for voksne lesere. Godt omslag også! Sånn! Over til noe helt annet... :-)

Spilt blod

Bokbussens lagerhyller er min nye lydbokoase. Og hva fant jeg? En Åsa Larsson-krim! Svært fornøyd med den forrige, så jeg prøvde igjen. Og skjønner at det ikke er så lurt å høre disse i omvendt rekkefølge... Nuja. Jeg likte den likevel.

Den svært omstridte presten Mildred blir funnet slått halvt ihjel og hengt i kirken. Og her er det ikke mangel på mistenkte! Kan det være kollegaen hennes som er sterk motstander av kvinnelige prester? En ektemann rasende på at hun ga mishandlede kvinner et fristed? Kollegaens noe ustabile kone som var sjalu på at Mildred fikk bo i prestegården? En av jegerne som gikk i spinn da hun gikk inn for å frede den lokale ulvetispa? Bland inn en tatovert krovert, en folkesky, men hundeglad tidligere skjønnhet og en stor, lykkelig, tilbakestående gutt, og du får et fargesprakende persongalleri. Det er bokas styrke. Intrigen opptok meg egentlig ikke så veldig, og slutten var for enkel, men det gjorde ingen ting, det var personene og deres historier som gjorde dette spennende. Og miljøet. Jeg har aldri vært langt nordpå. Og jeg blir fascinert!

Lurte en stund på hvilken rolle parallellhistorien som følger den ensomme ulvetispa skulle spille, og er ikke sikker på jeg fikk helt tak på det. Men det er noen aldeles nydelige natur- og sansebeskrivelser der som rettferdiggjør at den er med uansett.

Tone Mostraum leser helt greit, verken mer eller mindre. Det duger, det.

Kanskje på tide å finne den første boka i denne serien?

Iskald krim

Til din vrede går over av Åsa Larsson var en helt sånn standard-krim, trodde jeg. Men så lyder første setning: "Jeg husker hvordan vi døde." Og det er tross alt ikke vanlig at mordofferet får komme så direkte til orde som her. Wilma, 17-åringen som drukna sammen med Simon under mystiske omstendigheter, er nemlig en svært så tilstedeværende person. Hun er et velartikulert spøkelse som beveger seg rundt og kommenterer mistenkte, etterforskere, hendelser og minner. Og det fungerer godt, synes jeg.

Dessuten foregår dette i Kiruna, helt nord i Sverige. Et område i alle fall jeg vet lite om. Og når handlingen i tillegg trekker inn 2. verdenskrig i et nøytralt Sverige og alt det førte med seg for folk med så nær tilknytning til Finland, da er det ikke så mye standard igjen.

Nina Woxholtt leser helt greit, ikke noe verken å utsette eller berømme der.

Har etter hvert skjønt at dette ikke er første bok om statsadvokat Rebecka Martinsson og politibetjent Anna-Maria Mella, så her er det mer å hente. Godt!

Flott film!

På torsdag var jeg på Menn som hater kvinner på kino. Hadde jo lest boka og var SVÆRT spent på hvordan dette skulle bli på film! Særlig Lisbeth Sallander-karakteren. Hadde sett et par tv-intervjuer med skuespilleren og tenkte at de nok hadde valgt rett, men at troverdig kunne hun ikke bli. Det er jo så vidt karakteren er troverdig i boka, og det krever adskillig mer på film. Men jeg ble bare så vanvittig imponert! Ikke én gang under filmen tenkte jeg på at dette var skuespillere (jeg blir nærmest voldelig når noen under filmer kommenterer at "De spiller jammen godt!". Jeg vil ikke minnes på at det er fiksjon, for pokker! Hvor blir det av innlevelsen??), jeg så Lisbeth Sallander som den skadeskutte personen hun skal være, og Ble helt satt ut av de øynene hennes et par ganger. Tenkte: "Håper ikke hun kommer etter meg..." :-) Dette var rett og slett en skikkelig god film. Anbefales!

Og da jeg kom hjem, begynte akkurat programmet om Stieg Larssons forfatterskap og tvisten mellom hans samboer på den ene siden og hans far og bror på den andre. I og med at Larsson ikke skrev noe testamente og at han og hans samboer gjennom tredve år ikke var gift da han døde, arva familien alle penger og rettigheter. Inkludert halvparten av leiligheten hun bor i. Rettferdig? Neppe! Og når broren presterer å komme med utsag som "Det å ikke skrive et testamente, er også en bevisst handling, han ønsket ikke at Eva skulle arve." og "Vi får nok så hard medfart fordi vi har baller. Det har ikke hun." er det ikke så vanskelig å velge side i denne saken...