Joa...

Neida, jeg har ikke gått helt frø, det er rent profesjonelle grunner (se torsdag 11. kl. 16-18.30) til at jeg er fullstendig på Twilightkjøret om dagen. Nå var det på tide å repetere bok to, Under en ny måne (dessuten har jeg bare lest den engelske utg.), og for å få gjort andre ting også her i livet, har jeg hatt den på lyd. Og jeg skjønner jo nå hvorfor jeg i utgangspunktet leste disse bøkene. For det er jo mye action og spenning. Og LOVE! Og litt humor. Tok meg i å fnise litt for meg selv over beskrivelsen av ulvegutta, de er jo så kule tenåringer at de nesten ikke veit hvilket bein de skal stå på.

Ine Finholt Jansen leser, og det er sånn passe. Litt i overkant livlig, hun skal lese, ikke spille alle rollene selv. Også legger hun inn småord som ikke finnes i teksten, og det synes jeg er irriterende. Men så er jo jeg en surpomp også...

Jeg hadde ikke rukket å bli lei forrige gang jeg leste denne, så da hang jeg meg nok ikke så mye opp i de endeløse diskusjonene om rett og galt og hvor helt vanvittig utrolig uselvisk (og samtidig selvopptatt...) Bella er. Nå måtte jeg sukke og stønne og himle med øya rett som det var. "Ja, mitt liv var selvfølgelig ikke viktig, jeg ville bare at HAN skulle få fortsette å være lykkelig!" ÆÆÆÆÆHH! Nei Bella, lær av Fred i Angel, du. I gårsdagens episode sa Wesley: "Beklager at jeg ikke kunne redde deg..." Hvorpå Fred svarer: "Redde?? Er du klar over hvor nedlatende det der er? Jeg er voksen nok til å kunne passe på meg selv!" You go, girl!

Men hvis Twilight har fått nye generasjoner til å åpne øynene for vampyrenes artigheter sånn at de må over på tøffere sorter seinere, skal ikke jeg klage. Så veldig mye...

Laaaang bok...

Ok, nå har jeg lest hele Twilight-serien. Også den siste. Og det skjedde jo spennende ting og forholdet mellom sentrale karakterer endra seg, men måtte boka være så inni h.... lang?? Ting tværes ut i evigheter. Særlig diskusjoner om rett og galt.

• Edward, jeg er så lykkelig!
• Nei, Bella, jeg har skadet deg!
• Har du? Det har jeg ikke lagt merke til for jeg er så lykkelig!
• Nei, Bella, dette var galt, jeg skal aldri røre deg igjen.
• Jo!
• Nei...
• Jo!
• Nei...

Osv. Gjerne over en åtte, ni sider. Og så er det i gang med en annen diskusjon. Og jeg sitter og freser og tenker at nå får noen bare skjære igjennom og bli ferdig her!

Dessuten nærmer det seg Dan Brown-takter innimellom. "Nå blir vi angrepet av de sterkeste, tøffeste fælingene av alle, vi har ikke en sjanse og de kommer til drepe dem jeg elsker (det er ikke så farlig med meg, selvfølgelig), men oi, jeg har visst en superevne! Hmmm.... tror jeg må eksperimentere og finne ut av hvordan den virker. Akkurat nå, faktisk." Nei! Det er ikke sånn det foregår! Selv ikke blant vampyrer!

Men nå har jeg nå lest boka. Alle 756 sidene...

Sci fi for dem som ikke liker denslags

I The host forteller Stephenie Meyer historien om romvesenet Wanderer som, som en del av koloniseringen av jorda, blir implantert i verten Melanie. Men i motsetning til verter på andre planeter, gir ikke Melanie over styringen. Hun forblir en bevisst del av kroppen, noe Wanderer må forholde seg til.

De gode sidene ved boka:

• plottet er godt tenkt! Det er originalt, kreativt og spennende
• historien er spennende og uforutsigbar
• det er gode persontegninger, mange ulike personligheter får komme til orde
• det settes spørsmålstegn ved hva det vil si å være menneske i en konflikt. (Ikke akkurat den enste boka som gjør det nå om dagen, men det er jammen noe vi har godt av å tenke over sånn som verdens er ut i dag.)
• det hele er faktisk svært troverdig!

De mindre gode sidene ved boka:

• den er aaalt for lang! Hvorfor må alle amerikanske bøker være i mursteinsformat?
• Wanderer er så eiegod og snill og klok og uselvisk at jeg blir litt kvalm...

De positive sidene vinner, jeg anbefaler herved boka!