Nei nei nei nei...

Som nevnt leser jeg ungdomsbøker i fleng om dagen for å finne godbiter til høstens ungdomsbokgilde. Og Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal så jo lovende ut.

Forlaget sier:

"Tøff, morsom roman om en ung jentes virkelighet i det norske forsvaret. Victoria bestemmer seg for å søke på befalsskolen sammen med kjæresten, men det er slett ikke enkelt. De kan ikke vise at de er kjærester, og Victoria får testet sine egne grenser både fysisk og psykisk. Samtidig må hun ta et valg: skal hun signere utenlandskontrakten, og dermed være villig til å dø for sitt land? En spennende bok som er vanskelig å legge fra seg! "

Dette er et tema det er stor interesse for blant ungdom, og tøft og morsomt er alltid bra. Dessuten selger vel boka bare på tittelen. Burde være en innertier, altså. Men dette er noe av det platteste jeg har lest på svært lenge. Teksten er på skolestilnivå med handling på handling på handling. Karakterene er flatere enn papp og etter å ha lest en hel bok om militærleiren på Rena aner jeg fortsatt ikke noe om hvordan noe ser ut. (Jo sorry, fargen på veggene i kakebua er vel nevnt...)

Setninger som dette florerer: "Etter flere timer med våpendrill utførte jeg håndgrepene ganske bra." Ikke spesielt imponerende. Det dramatiske forholdet mellom Victoria og Christian engasjerer heller ikke veldig i og med at vi ikke blir kjent med personene. Mens det ennå er bra mellom dem, skjer dette: "Vi ble stående tett sammen og prate om hvordan vi hadde opplevd aspirantperioden så langt. Christian mente det gikk greit. Jeg fortalte om mine blundere under opptaksintervjuet og at jeg trodde fenrik Teie hatet meg. Christians kommentar til det var at hvis jeg syntes det ble for tøft, kunne jeg jo bare slutte." Et varmt og nært forhold, dette.

En bok full av gjenfortelling, ingen dramatiske høydepunkt og totalt uinteressante personer, altså. Men den får sikkert lesere på grunn av tematikken. De hadde fortjent noe bedre.

Rock + husflid =....

Synes årets ungdomsbøker har vært stusselige greier så langt, så jeg ga Ulltoppane av Esko-Pekka Tiitinen en sjanse. Det handler om 15 år gamle Eino som starter band med tre venner. Han vil bli internasjonal stjerne, men etter et møte med strikkedamene på Røde kors, innser han at det finnes andre og viktigere verdier.

Jeg har store problemer med denne boka. Og hovedproblemet er at jeg ikke vet hvem jeg skal skylde på... Ok, dette at 15-åringer lager impro-performance-musikal om fødsel, kjærlighet, sult og foreldreløse barn til Røde Kors' juleavslutning, det er forfatterens egen greie. Og for det første synes jeg det er lite troverdig. Det er også så über-korrekt at jeg blir litt uvel, men det kan jo andre se bort fra. Noen liker sikkert sånt. Boka er visst prisbelønt i Finland.

Men så er det språket. Disse ungdommene snakker til hverandre i vendinger som mest minner om østlige visdomsord.

- Det er utgangspunktet for alt. Rydd opp etter deg og gjer pliktene dine.

- Nettopp, ver smålåten og be om orsaking for alt du gjer! (...)

- Livet er ikkje nokon leik med nivå. I det verkelege livet er det ingen bonuskupongar!

Åltså, det er mulig finske ungdommer snakker sånn, men denne oversettelsen er uansett ikke god. Det er et så tungt, dialektprega språk at jeg ofte lurte hva som ble forsøkt sagt. Noen som har opplevd å få kjeft på skolen for å være "skravlut"? Ikke så ofte, nei. Og hva skal strofa "hakka med tennene mole for mole" bety? Nå er ikke jeg spesielt språklig konservativ, men dette blir for mye for meg. Og det skal faktisk være en ungdomsbok. Og jeg har ikke begynt å si noe om skrivefeila...

Nei, jeg får prøve en annen!

Det store lydbokforsøket - del 1

Jeg vet jeg har litterære fordommer. Jeg vet at jeg velger det jeg regner med å like og holder meg unna bøker som kan gi meg noe annet. Jeg vet til og med at jeg burde vite bedre! Derfor har jeg bestemt for å prøve meg på noen lydbøker jeg ikke ville valgt ellers.

Første forsøk: Eg elska ho av Anna Gavalda. Og her kunne det endt. For dette er SÅ langt unna alt jeg liker! Alle mine fordommer blir bekrefta. Det handler altså om forlatte Cloé som tilbringer noen dager med sine to små døtre og sin svigerfar på landet. Og så åpner disse to voksne seg for hverandre og utleverer sine innerste tanker. I alle fall tror jeg det er alt som skjer, jeg ga opp midt i cd 2. For der denne anmelderen ser visdom om kjærligheten, ser jeg bare sentimentalt vrøvl. Jeg fikk hovedpersonen langt opp i halsen nesten med det samme og ville bare filleriste henne og si at "Nå får du ta deg sammen og slutte å sutre, kjerring!". Og så blir jammen svigerfar selvmedlidende også. Og de diskuterer sine miserable liv opp og ned i blomstrende, oppstylta ordelag. Nei, hadde det ikke vært for at Arnhild Litleré leser så strålende, hadde jeg ikke holdt ut så lenge som jeg gjorde, en gang. Yuck!

Lister

Det er jo den nye (?) dilla. Og det kan jeg like. Bringer derfor videre at Beate samler en liste over hvilke bøker norske lesere liker aller best, mens Elin samler de verste! Lyst til å bidra? Bare å klikke seg inn og skrive i kommentarfeltene. Selv har jeg bidratt med

• Breaking Dawn / Stephenie Meyer
• The lost symbol / Dan Brown
• Ruinene / Scott Smith
• Dystopia 1 / Terje Thorkildsen
• Appelsinpiken / Jostein Gaarder

og

• La den rette komme inn / Jon Ajvide Lindqvist
• Nekronauten / Lajla Rolstad
• Klage / Inghill Johansen
• Ronja Røverdatter / Astrid Lindgren
• Narnia-bøkene / C.S. Lewis

Begge listene skulle vært MYE lengre, men konsentrerte meg om bøker andre ikke allerede har nevnt. Og hvis noen er i tvil om hvilken liste som hører til hvor, kjenner de meg alt for dårlig....

Den tapte symbolikk

Jada, jeg vet jo at jeg kommer til å bli irritert, men jeg klarer ikke holde meg unna. Har hørt Det tapte symbol av Dan Brown. Korrekt og passende lest av Anders Ribu. Jeg har hørt og hørt og hørt. For boka er LANG! Det er innvending nummer én:

• Brown, vi lesere skal jo ikke påstå at vi er like smarte som deg. Men vi er ikke fullstendig tjukke i huet! Vi må ikke ha alt inn med teskje. Flere ganger! "Langdon snudde det tunge hodet og så rett inn i steinen. Nå forsto han kodene!" "Langdon stirret på steinen med kodene. Han hadde forstått sammenhengen da han lå i entreen." "Langdon hadde klart å løse koden da han så steinen, nå var det på tide å bruke kunnskapen." [Lett omskrevet for å unngå spoilere. Så snill er jeg.] Men du gode Gud, så tregt det går! Det sier vel sitt at jeg ved et uhell hoppa over cd 7, men ikke merka det før langt seinere...

Jeg blir også litt sliten av personkarakteristikkene. Det er innvending nummer to:

• Har du hørt om endimensjonale karakterer? Flate som pappfigurer? Her er vi nede på papirarktykkelse... Å nei, Brown går ikke i kloke helter, dumme skurker-fellen. Her er ALLE usedvanlig intelligente! Ellers ville de jo ikke være verdig motstandere for Langdon, selvfølgelig... Men de snille er BÅDE intelligente og vakre! De mer suspekte er rent ut groteske eller har usympatiske øyne og skremmende stemme... Jeg hadde ikke kommet langt før jeg tenkte at kommer det flere sterke bryst, harde mager og fikse strikkeluer nå, så må jeg jammen kaste opp litt.

Miljøskildringer? Aldri hørt om! Innvendig tre:

• Jeg har hørt 21 timer og 16 minutter om Washington DC. Føler jeg da at jeg kjenner byen? Ikke i det hele tatt! Har fått med meg utallige arkitektoniske detaljer om bygninger i byen, men det er det. Vel er våre helter stort sett innendørs, men likevel.

Jeg er ikke så opptatt av realisme, men forlanger at fortellinger er troverdige innenfor sitt univers. Typisk innvending nummer fire:

• Nei, en henviser ikke til filosofer og debatterer symbolikk mens en er bekymra for sin beste venns liv. Heller ikke mens en er på flukt fra en galning med morderiske intensjoner. "Ja, jeg husker du fortalte om Newtons teorier, du sa at [dertaljer detaljer detaljer], men nå hører jeg han tar innpå." Og nei, når en har blitt torturert nærmest til døde flere ganger i løpet av et døgn, velger en ikke TRAPPENE ned fra tårn! En ler heller ikke glad over gamle minner. Hallo!!

Så hvorfor har jeg hørt meg gjennom hele elendigheten? Fordi jeg må vite hvordan det går! Og da lurer jeg på; Når Brown kan drive spenningen framover som han gjør, hvorfor kan han ikke få hjelp med resten? Så hadde det kanskje blitt noe brukbart ut av det? Så joda, jeg skjønner hvorfor det selger. Det er spennende historier. Og han appellerer til noe av det som ligger dypest i oss; ønsket om å være en del av noe større og håpet om at det finnes store mysterier i livet og at vi kan finne løsningen på dem. Men da jeg kom til slutten, var jeg glad jeg befant med på et morgentomt fortau. PPPPRRTTTPPP (eller hvordan en nå skriver prompelyd) var eneste passende reaksjon...

Hvorfor??

Frode Johansen Riopelle har skrevet Lykkesmeden. Men hvorfor det, lurer jeg på? Forlaget kaller den et originalt formeksperiment, jeg synes det var tendesiøst vissvass... Det handler om selvhjelpsbokforfatter Svein Stø og hans biograf. Og det er artige scener her. Men jeg synes det drukner i et overspent, bablende språk. Kan det være boka er for dyp for meg? Går den over mitt hode? I så fall er jeg visst ikke alene...

Ruiner og ruiner, Fru Blom...

Ruinene av Scott Smith er en skikkelig tullebok! (Men ok, nettsida er kul!)

"Fire amerikanske ungdommer reiser på ferie til Mexico – en siste tur med gjengen før de flytter hvert til sitt for å studere. De tilbringer late dager på stranden og kvelder med fest og moro, men da broren til en av de nye vennene deres forsvinner, bestemmer de seg for å bli med og lete etter ham. Med eventyrlyst, lite bagasje og et dårlig tegnet kart begir de seg ut i jungelen med kurs mot noen bortgjemte mayaruiner. Men det som var tenkt som en spennende utflukt, forvandles snart til et intenst mareritt da ungdommene oppdager at ruinene gjemmer uante farer og grusomme hemmeligheter… Ruinene er en nervepirrende grøsser og en psykologisk studie av hva som skjer når mennesker presses til det ytterste av hva de kan tåle. Et klaustrofobisk jungeldrama som vil appellere til alle fans av kultboken The Beach eller tv-serien Lost."

Jeg likte The Beach. Boka altså, filmen har jeg ikke sett. Og denne når den ikke til anklene en gang. Knapt til stortåneglen, faktisk!

For det første er det ingen ruiner med i boka. Mayaruiner? Hvilke mayaruiner? Var inne på tanken at dette skulle handle om menneskelige ruiner. Hva er igjen av et menneske etter utålelige prøvelser? Men det ble jo bare tull, her syter folk og så dør de.

Masse blod og gørr her og jeg liker jo det, men skremmende? Nei! Grøss? Ikke ganske. Skrekk? Slett ikke. Bare ganske dumt etter hvert, egentlig.

Jeg har litt av hvert å utsette på oversettelsen, spesielt i begynnelsen av boka, men det er langt fra nok til å forklare elendigheten. Så hvis Stephen King virkelig har uttalt at dette er “Det nye århundrets beste skrekkroman”, lurer jeg mest på hvor mye han fikk betalt...

Ikke verdt å minnes!

Museet for stjålne minner av Ralf Isau er et skikkelig makkverk! Boka handler om de 14 år gamle tvillingene Jessica og Oliver som får bruk for de tette båndene seg i mellom når de plutselig befinner seg i hver sin verden. De er selvfølgelig usedvanlig begavede begge to, Jessica er "vitenskapskvinne" og Oliver en følsom kunstnersjel. Ekkelt allerede her, men det er først og fremst dialogen som tar knekken på meg i denne boka. Det er tydelig at forfatteren vil at leseren skal lære noe av dette. Karakterene belærer hverandre om alt fra arkeologiske metoder, kunst-teknikker og mytologi til Internett og jødeforfølgelser, og så skal vel leseren plukke opp litt viktig kunnskap på veien... Under en vill flukt bort fra skumle monstre (da Oliver plutselig befant seg midt blant dem, fant han selvfølgelig tid og åndsnærværelse til å ressonere seg fram til hva slags vesner de var og fra hvilket lands mytologi), vil en typisk dialog gå som følger:

• Oliver, du husker jeg fortalte deg om hvordan den gammelsyriske kongen byttet navn til Xexano?
• Ja, kjære venn, dette vil jeg gjerne vite mer om, men pass på at du ikke overanstrenger deg, jeg har lært å bli glad i deg, vet du. Men fortell!
• Jo, nå skal du høre...

ÆÆÆÆÆHHHH! Jada, akkurat sånn snakker moderne 14-åringer! Det er så ledig og naturlig, så!

Og dette har jeg altså holdt ut med i en bok i to (2!) deler! Hvorfor? Fordi jeg får betalt for det... Den skal inn i Ønskebok. Og hadde det ikke vært for at dette er en fantasy som er lagt til Tyskland og at den dermed fyller noen huller i systemet, hadde jeg kasta boka i veggen for lenge siden. Så nå må jeg "bare" forfatte en leserkommentar som viser hva slags bok dette er, sånn at de som faktisk liker sånt kan finne fram til den... For jeg er jo enig at det finnes en leser for en hver bok. Men den leseren som foretrekker denne typen, tror jeg at jeg må ta et alvorsord med...