Potter!

Jeg var ikke på førpremieren til Harry Potter and the Deathly Hallows forrige fredag. Det var barnet mitt. Og se hva hun fikk!!

Ylva (med litt dødsetersminke på) og Lulla!! Ok, Evana Lynch. Men likevel!

Jada. Mor er så misunnelig, så. Men får lite sympati... Og nå trenger jeg det ikke heller, for torsdagen var så fin!! Først Harry Potter-vorspiel på Drammensbiblioteket. Barnet og jeg sto for quizen. Og jeg innrømmer at den var for lett, men JEG synes ordlyden på Golpomkapps tredje lov og navnet på tesalongen i Galtvang er vanskelige spørsmål! (Om noen vil briefe, kan svarene oppgis i kommentarene.) ;-) Torstein Bugge Høverstad var selvfølgelig fantastisk! Han snakka om oversettelsene i nesten en time, leste et utdrag og signerte bøker og plakater til han ble helt støl, stakkars. Men det står mer om alt dette på Popkult. Så bar det til midnattspremieren på KinoCity. Og det er morsommere å se film i en sal full av fans! Det åpna med applaus, alle lo og skvatt på de riktige stedene og det lød fortvilte rop da filmen slutta. Burde vi blitt sittende i protest til de viser neste film? Vi var inne på tanken... Jeg skriver ikke mer om hva jeg synes om filmen, jeg er nemlig helt enig med Synnes strålende bloggpost om saken. Bortsett fra at jeg syntes alle skuespillerne var perfekte... ;-) Og enda er det mer å glede seg til! Hurra!!!

Veldig hemmelig!

Lørdag inntok barnet, min venninne Aud og jeg Det Norske Teatret for å bivåne forestillingen Den hemmelege hagen. Forestillingen bygger selvfølgelig på boka av Frances Hodgson Burnett. Som de fleste sikkert vet, handler det om Mary som kommer foreldreløs fra India for å bo hos sin onkel i England. Hun oppdager at hun har en svakelig fetter og ved hjelp av bondegutten Dickon og en overgrodd hage, får hun fetteren frisk og fikser forsoning mellom ham og faren. (Når jeg ser historien oppsummert på denne måten, lurer jeg på hvorfor jeg er så glad i boka... Ja ja.)

I teaterversjonen er handlingen flyttet 120 år fram i tid, altså til våre dager. Her har onkelen tjent alle pengene sine på å utvikle dataspill, og det er via spillet Den hemmelige hagen at Mary, Dickon og Colin blir kjent nå. De spiller ulike figurer, hagen er delt inn i nivåer, og det gjelder å overleve og runde spillet. Men fungerer grepet? Å ja! På samme måte som i Jungelboken bruker de kjente populærkulturelle figurer og ny musikk. Så det har vi for så vidt sett før. Men at de gjennomfører dataspillestetikken så til de grader, det er imponerende! Både kostymer, sminke, scenografi og koreografi bygger opp om et visuelt inntrykk som er nærmere pixler enn det meste annet jeg har sett utenfor skjermen. Bare det gjør forestillingen verdt å se. Og enda får du glimrende dans, sang og spill i tillegg.

Vi var på matinéforestilling. Klokka tre en lørdag ettermiddag. Perfekt! Sånt burde det være mer av. Å, se! Det Norske har eget matinéprogram! Da skal jeg på flere til våren! :-)

Sex og blod og barokkmusikk!

Det fikk vi da vi var i Operaen mandag kveld og så Poppeas kroning. Sex og blod? Ikke det minste rart når historien er henta fra Roma i det første århundret av vår tidsregning. Vi møter keiser Nero som dreper både sin lærer, filosofen Seneca, og sin kone Octavia for å få gifte seg med sin kjære Poppea.

Jeg vet jammen ikke om det er oppsetningen, sangerne eller musikken jeg likte best... Scenen er et hvitt golv formet som en halv bolle (sånn at alt blodet kan samle seg i en pen liten sjø i bunnen..) hvor skyer driver over når vi befinner oss hos gudene. Ellers er de sceniske effektene få. Utrolig virkningsfullt er det i alle fall.

Nero framstår til å begynne med som en hysterisk og kåt guttunge. Han spilles av kontratenoren Jacek Laszczkowski. En utrolig stemme, ble sittende å måpe opptil flere ganger. Ut over i stykket kommer Neros galskap mer og mer til syne, ikke bare i handlingen, men i sangerens stemme, kroppsspråk og mimikk. Du store, for en prestasjon!

Dyden (guden, altså) og Drusilla spilles begge av Marita Sølberg. Flott at gamle Norge fortsatt kan fostre operatalenter som dette! Ikke bare synger damen som en gud (bokstavelig talt i denne oppsetningen), hun spiller så det skjærer i hjertet også.

Mange gode her, altså, men vil trekke fram Amelie Aldenheim også. Hun er Amor, i en riktig skremmende versjon. Denne guden framstilles jo gjerne som en fet, liten unge, og liten er hun her også. En bleksyk, pjuskete engel med pysjamas og bamse og et så ondskapsfullt og beregnende uttrykk at det halve kunne vært nok. Men vi liker det jo!

Musikken er ved Claudio Monteverdi og er, midt i den grusomme handlingen, så vakker at det er til å dø for. Jada, jeg blir svulstig av barokkmusikk. For det er så intrikat og storslått og vakkert at jeg bare har lyst til å lukke øynene og drive av gårde. Men det kunne jeg jo ikke, for her skjedde det så mye på scenen at jeg ikke kunne risikere å gå glipp av noe.

Konkulsjon? Om du er glad i flott musikk, gode sangere, blod, drap, vold og offentlig sex, er dette operaen for deg! :-)

Let's Kick Ass!

Så Kick-Ass på kino i går kveld. Og er fortsatt høy! :-)

Dave Lizewski, tegneserienerd og usynlig for jenter, lurer på hvorfor ingen prøver seg som superhelt? Det er jo ikke påkrevd med superkrefter, Batman f.eks., var ikke i nærheten av en eneste radioaktiv edderkopp! Dave kjøper grønn våtdrakt med hette og drar ut for å finne forbrytelser. Og skjønner hvorfor ikke alle gjør som han. Juling gjør nemlig vondt. Men et er bare puddinger som gir seg, og når den grønne helten Kick-Ass får seg nettside blir han en inspirasjon for andre! Enter Hit-Girl og Big Daddy. Det er da det blir blodig...

Dette er en orgie i kul slossing, blod, teite replikker, organisert ondskap og nerdete tenåringer. And I love it! Aaron Johnsen er en svært troverdig Dave/Kick-Ass, Nicholas Cage er en passe psyk Big Daddy (tviler på at han gjør stuntene sine sjøl), men det er Chloë Grace Moretz som Hit Girl som er den store stjerna her. Det er liksom noe eget med en 11-åring med musefletter som skyter, slår, sparker og kutter ned folk for fote.

Filmen har fått 15-årsgrense pga mye og detaljert vold, og det er til å forstå. Men samtidig er volden så overdrevet at det ikke er mulig å gjøre annet enn å le. Og så, i det brutale høydepunktet, med superheltdrakter, døde skurker alle vegne og når superslemmingen ser ut til å vinne, hvilken filmmusikk toner ut?? Elvis! American trilogy! Nesten så en må reise seg og juble!

Og ja, tegneserien er bestilt!

Omsider!

I går så vi Coraline. Jada, vi skammer oss, burde jo ha sett den for leeenge siden. Men bedre sent enn aldri. Hva jeg synes? Strålende! I all hovedsak. Figurene ser akkurat ut som de burde. Coraline er tøff, mora og faren grå og kjedelige. I denne versjonen er Den Andre Moren og verdenen på den andre siden sjarmerende, morsom og hyggelig til å begynne med. Coraline blir ikke urolig før alt begynner å vise sitt sanne ansikt. Det fungerer godt, selv vi som kjenner historien lulles inn i kosen. Men så blir det så til de grader stygt når det blir ille! Kult.

Har litt mer problemer med figuren Wyborn (why were you borne??) som dukker opp i filmen. Gaiman sier i ekstramaterialet at han er der for at Coraline skal ha noen å spille på, og ikke gå rundt å snakke med seg selv i flere scener, men jeg synes han ødelegger mer enn han bidrar. For det første blir det skumle litt mindre skummelt når Coraline har med seg noen på den andre siden. Den Andre Wyborn er til stede både på musesirkuset og nabofrøknenes teaterforestilling, og det fjerner den underliggende lille uhyggen som burde være der. Men det verste er at han faktisk redder Coraline ut av både den ene og den andre situasjonen. (Ok, det er stort sett ufrivillig og hun fikser det meste selv, men likevel!) Coraline har vært den tøffeste, mest selvstendige jenta i moderne barnelitteratur, også må hun få hjelp av en dustegutt i filmen?? Nei, spar meg!

Men alt i alt; fantastisk animasjon (se ekstramaterialet! Nå skjønner jeg hvorfor navnelista på slutten av animasjonsfilmer må være flere mil lang!), flotte stemmer fra skuespillerne, strålende historie og gode små grøss. Anbefales!

En julefortelling

Utrolig at vi fant tid til å gå på kino sammen på denne tida av året! Men lørdag ettermiddag var på A Christmas Carol. Og nå er det jul!

Filmen fortjener 11-årsgrensen sin, den er jammen skummel nok til tider. Ikke bare søte, små spøkelser her, nei! Men den er mest morsom. Og riktig rørende her og der. Har vært litt skeptisk til den tegne-oppå-ekte-skuespillere-teknikken, men det funker flott her. Det er noe med å få effektene integrert i helheten. Og det trengs en del effekter for å fortelle denne historien...

Men det jeg liker best med denne versjonen, er at de har beholdt Dickens' originaltekst i stor grad. "Oh spectre, leave me be!" er jo utrolig mye kulere enn "Stikk av ditt spøkels!". Også viser det respekt for publikum, synes jeg. Når ting forenkles og moderniseres, ligger det alltid en idé under om at unga (og de voksne) ikke er smarte nok til å ta originalen, etter min mening. Men det er vi, faktisk! Og vi likte det også!

Westernopera!

Slik jeg ser det, er det tre måter å oppleve en operaforestilling på:

1. Å gi blanke i handlingen og bare la musikken flyte av sted
2. Å lese seg opp på handlingen og la den ligge i bånn, men la musikken være hovedsaken
3. Å følge med på teksten underveis (og gjerne ha lest handlingen på forhånd siden teksten ofte er en smule forvirrende...)

Under mandagens La Fanciulla del West ble det nummer tre. Det er liksom vanskelig å unngå når operaen har sånne kjekke små teksteskjermer ved hvert sete. Og jeg klarer ikke bli enig med meg selv om det gjorde forestillingen bedre eller bare var forstyrrende. For det er jo kjekt å få med seg det som skjer og min italiensk er... vel... litt rusten. Men samtidig blir noe som kunne virke som en stor, dramatisk scene litt småplatt når jeg ser at faktisk synger: "Velsignet. Farvel! Det snør."... For la oss bare innse det, operatekster er ikke nødvendigvis stor kunst. Og handlingen kan være syltynn. Nu ja, moro var det lell.

Og det beste med det hele var scenografien. Særlig i 2. akt, Minnies hytte. Scenen var et titteskap med merkelige perspektiver holdt i svart/hvitt. Alt var fargeløst helt til det rant store mengder RØDT blod nedover veggene på slutten... Kult! Bruken av film bak, ved siden av og oppå scenebildene var også stilig effektfullt.

Dette er første gang jeg har vært inne i den nye operaen, faktisk, og det var jo en opplevelse i seg selv. Bare det å gå på designdoene. :-) Men jeg stusser litt over utforminga av salen. Vi satt nesten bakerst, og hadde flott utsikt til scenen, det var ikke det, men du godeste så høyt! Både Ylva og jeg hadde nok med å puste gjennom hele første akt, selv om det hjalp noe da det ble mørkt og vi slapp se folk legge ting på, og lene seg over kantene... Men de ansatte i operaen er verdens søteste, så vi fikk tilbringe de to siste aktene nede på noen kriseseter for sånne pingler som oss.

Alt i alt en fin opplevelse, og barnet vil se mer opera. I passende høyde.

Fint ska det værra!

Og jada, både Aud, Ylva og jeg stilte i skjørt på Nationaltheateret i går. Man er da dannet. Det var ikke personene i Stones in his pockets... Det handler om livet på settet på en filminnspilling i Irland. Fokuset er på to statister, men det er til sammen 18 karakterer med. Spilt av to skuespillere. Uten rekvisitt- og kostymeskift...

Jeg så forestillingen for noen år siden på Drammens teater. Og gleda meg til å se den igjen. Jeg var jo så imponert over hvordan skuespillerne skifta roller bare ved hjelp av noen øreringer eller et klesplagg sist! Det var enda bedre enn jeg huska. De øreringene med masse dingeldangel som jeg huska så godt, ble bare mimet... Som alt annet. Vi snakker troverdighet her!

Jeg tenker med ærefrykt på hvordan Øystein Røger og Kåre Conradi må ha jobba for å få timingen på plass i denne forestillingen. De skifter fram og tilbake mellom rollene med en flyt som gjør publikum helt svimeslått. Og for noen roller! Det er arbeidsløse fylliker, filmdivaer (av begge kjønn), hjernedøde dørvakter, streberske regiassistenter, sørgende fedre og jeg vet ikke hva. Og jammen kan de danse riverdance også! Vi ble grepet, underholdt og lo så vi gråt.

Vanligvis er ikke jeg noen stor fan av Conradi. Men jeg må bare få si at selv om ellers er en sopp, er han en kantarell i denne forestillingen!

Debutantkveld

Årets første arrangement i Litteraturuka for min del. Tre forlagsdebutanter og flere elever fra skriveutdanningene ved Buskerud folkehøgskole, Danvik folkehøgskole og forfatterstudiet i Bø leste egne tekster. Victoria Bø ledet oss og dem på stødig, sikkert og kunnskapsrikt vis gjennom kvelden. Jeg forsto det sånn at for flere av studentene var dette første gang de leste offentlig. Tøft gjort! Og selv om ikke alle var like trygge på scenen, ble jeg dypt imponert over tekstene. Humor, alvor, språkeksperimneter og lek med form, prosa, lyrikk, prosalyrikk og bestemorprosa, alt var representert. Det er håp for norsk litteratur! :-) Guro Sibeko var først ute av forlagsdebutantene. Hun leste fra Vingespenn. Boka er en roman for voksne med en 14-årig hovedperson. Silvia er en slu, kalkulerende, utnyttende og rå jentunge. Fullstendig skadeskutt av oppvekstforholdene sine. Boka er på vei til meg i posten nå, og etter Guros fantastisk proffe opplesning, gleder jeg meg enda mer til å lese! Lajla Rolstad leste fra Nekronauten. den har jeg skrytt opp i skyene før. Lena Niemi leste fra novellesamlinga Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Om kommunikasjon og alle måtene den kan feile på. Artig, tankevekkende og underfundig. Flott arrangement! Og i kveld er det quiz...

Jesus von Helvete

Tok med meg mann og barn i Det norske teater i går. Og det var vel verdt å bruke både tid og penger på Jesus Christ Superstar! Men det skyldes ikke først og fremst Hank von Helvetes innsats. Selv det er hans skyld at vi kjøpte billetter i første omgang. Hank ser ut som en moderne superstar-Jesus. Han synger som en. Men han er altså ikke skuespiller... Jeg tok meg i å tenke at "Jada, jeg hører folk si at de vil gjøre alt for deg, men hvorfor det, egentlig?" Han var liksom ikke en troverdig folkeforfører.

Men troverdigheten til oppsetningen som sådan, var det ikke noe å si på. Jeg har stor sans for måten de bruker publikum på. Når tjue skuespillere sprer seg ut i salen, står på stolryggene og hyller Jesus, er de ikke tjue stykker lengre. Vi er flere hundre. Og når de samme skuespillerene myldrer ut etter å ha vært syke og skadde som søker helbredelse hos Jesus, trekker vi oss unna dem i vemmelse. Utrolig effektfullt.

Forestillingens store stjerne er uten tvil Frank Kjosås som Judas. Utrolig stor stemme fra en liten, ung mann. Og han er så fortvilt og tvilende og ulykkelig at det er en strålende kontrast når han etter sin død får være flørtende rocke-engel. Jeg er fan!

Men den som virkelig tar tak i ryggmargen min og vrir så det gjør vondt er Charlotte Frogner som Maria Magdalena. I denne versjonen er hun en mager, narkoman gateprostituert som vakler fraværende rundt på scenen. Men det er ikke noe fraværende over sangen hennes. At noen kan få meg til å gråte av I don't know how to love him, en sang jeg har sunget hundrevis av ganger og hørt sikkert tusenvis av ganger (til og med med et lett grånende mannskor, men det er en annen historie), er mer enn jeg trodde var mulig. Fanatstisk stemme! Må være litt fan der også, kjenner jeg.

Så skal du se bare en muscial i høst, ja, så kan det godt være denne. ;-)

De kan det, disse franskmennene

For ikke å snakke om kvinnene! Var på kino og så Coco før Chanel i går. I utgangspunktet ikke en film jeg ville valgt å se, så det er godt jeg har venner som drar meg med og utvider min filmatiske smak!

For de som ikke følger med: dette er historien om Coco Chanel, men fokuset er på tiden før hun ble verdensberømt moteskaper. Her er hun først og fremst syerske, cabaretsangerinne og frekk og freidig "husokkupant" (hun flytter like godt inn hos en rik, interessert mann). Det er spennende å se et menneske som så til de grader gir blaffen i hva andre måtte tro og mene og som kjører sitt eget løp både i forhold til måten å leve på og måten å kle seg på. Vi snakker integritet her. Jeg visste jo at hun skilte seg ut i klesveien, men å se hennes hjemmesydde kreasjoner blant datidens velkledde, var en øyeåpner. Det er jo alle de andre kvinnene som ser ut som de har kledd seg ut...

Men først og fremst sitter jeg igjen med inntrykket av en vakker film, med flotte farger og velkomponerte landskapsbilder. Akkurat hva jeg trengte i går! Takk, Vivi! :-)

It's Potter time!

Er jeg trøtt i dag? Oh yeah! Og hvorfor var jeg ute og rangla til langt på natt på en onsdag? Fordi det var førpremiere på Harry Potter og halvblodsprinsen på Akershus festning i går!

Elvis og jeg stilte oss i kø klokka ni på kvelden. Det holdt, det, vi hadde bare et par, tre hundre foran oss. Greit å finne gode plasser på vonde plaststoler. Vi hadde flott utsikt til lerretet, vollen bak, muren med dødsetermerket og folk. Så professor McSnurp, Slur og de andre fra fine fine Galtvortskolen og en hel masse wannabe-galtvortinger. Men må igjen få si at Notoddens Potter jammen likner mer på hovedpersonen enn selv Daniel Radcliffe gjør!

Når jeg ikke har nevnt Ylva ennå, er det ikke fordi jeg er en slem mor som ikke tar med barnet på happeninger som dette. Det er fordi hun er et slemt barn som fikser seg crew pass og derfor var inne på området hele ettermiddagen, sto med fakkel i dødseterkappe under åpningen og fikk hilse på og KLEMME Wiltersen-tvillingene! Mamma er bare litt misunnelig... (Og da sier jeg ikke en gang noe om at sommerleiren starter i morgen...)

Etter som det ble mørkere, ble stemningen upåklagelig. Og da showet satte i gang, var det bare å gi seg over. Denne filmen gir best inntrykk av hvordan det var.

Etter min mening, er Harry Potter og halvblodsprinsen en av de beste Potter-bøkene. Ikke sikker på om jeg kan si det samme om filmen. Harry selv er litt passiv. Ronny og Draco får derimot vise fram nye sider av seg selv. Flott innsats fra de skuespillerne! Og mens det mørke får litt liten plass, er det nok av romantikk. Både morsomme og såre scener der, men blir ikke helhetsinntrykket litt i overkant lyst? Tror det. Men kan ikke gjøre meg opp noen skikkelig mening før jeg har sett den minst en gang til. :-)

Lyn ute i Oslofjorden bidro til stemninga underveis i visningen, men det var først mot slutten, på det mest perfekte tidspunktet i filmen, at vi fikk været rett over oss og regnet bøtta ned. Kalde og gjennomvåte satt vi timen vår på nattbussen til Drammen og kunne krype, varme og tørre under dyna først i firetida. Men alle var enige om det hadde vært en fin tur! ;-)

Bibliotekaræksjen!

Ho ho! Lørdag kveld så jeg min lille håpefulle The librarian 3. Vet du ikke hva det er, sier du? Har du ikke sett The Librarian-filmene?? Ok, la meg komme til din redning.

I de tre filmene møter vi den motvillige helten Flynn Carsen (spilt av Noah Wyle). Etter å ha studert i årevis (han har PhDs i det meste...) kastes han ut av universitetet og må, skrekk og gru, finne seg en jobb. Han søker på Metropolitan Public Library. Og får jobb som... å nei, ikke bibliotekar, men som The Librarian! Vokter av verdens mytiske og historiske gjenstander. Klønete og overbelest som han er, må han konstant reddes av en (oftest kvinnelig) sidekick, he's the brains, she's the body.

Lørdagens film har undertittel The Curse of the Judas Chalice og handler om, hipp hurra!, vampyrer! Dracula dukker selvfølgelig opp, og både han og anledningens kvinne er riktig gode eksemplarer av arten. Resten av dem ser mer ut som zombier med neonøyne. Ikke veldig skremmende, men så er ikke det poenget med disse filmene heller. Dette er actionkomedier og det deiligste er egentlig når helten vinner over skurker som har kommet med festligheter som "Truer du meg? Hva skal du liksom gjøre, da? Inndra lånekortet mitt?" gjennom hele filmen. The Librarian strikes again!

De to første filmene heter henholdsvis Quest for the Spear (hvor slemminger stjeler en del av Skjebnens spyd og Flynn må reise gjennom både Himalaya og Amazonas for å redde verden) og Return to King Solomon's Mines.

Total useriøs bibliotekarmoro. Anbefales!

It's a jungle out there

Forrige tirsdag var jeg og mitt avkom så heldige å få se Jungelboka på Det norske. (Takk, Erlend, bare si fra neste gang du har billetter til overs!) For de som ikke kjenner denne oppsetninga, har det seg som følger: Menneskene har forurensa seg ut av byene og flytta på landet (dette får vi høre mens vi ser et bilde av operabygningen, utrolig effektfullt), og når menneskene flytter ut, flytter dyra inn. Mowgli gjør sin entré i en førerløs barnevogn... Herfra går historien i kjente vendinger, bortsett fra at ulvene er hiphopere, Baloo er avdanka bokser (og synger Tom Jones), Bagheera er transe (og synger Respect), apene er sosser med bananas up their ass, Shere Kahn er skinhead, hyenene er ålesundere, gribbene er journalister og Kaa er The bride og dreper aper og japanske skolejenter for fote. Det er musikk, action og populærkulturelle referanser til du mister pusten! Og ennå har jeg ikke nevnt hovedrolleinnehaver Adil. Jada, vi vet han kan danse. Det har vi både sett på tv i Nøtteknekkeren. Men gutten må jo ha en antigravitasjonsboble rundt seg sånn som han beveger seg! Det er egentlig ikke mulig! Og ikke bare har han kommet seg enormt som skuespiller, han kan synge også! Det er nesten så det er litt ekkelt... Jeg hadde fått høre fra andre at avslutningen var spektakulær og hadde sett for meg et forrykende danseshow med alle impliserte på scenen. Sånn var det ikke. Det var enda mye mye flottere...

Flott film!

På torsdag var jeg på Menn som hater kvinner på kino. Hadde jo lest boka og var SVÆRT spent på hvordan dette skulle bli på film! Særlig Lisbeth Sallander-karakteren. Hadde sett et par tv-intervjuer med skuespilleren og tenkte at de nok hadde valgt rett, men at troverdig kunne hun ikke bli. Det er jo så vidt karakteren er troverdig i boka, og det krever adskillig mer på film. Men jeg ble bare så vanvittig imponert! Ikke én gang under filmen tenkte jeg på at dette var skuespillere (jeg blir nærmest voldelig når noen under filmer kommenterer at "De spiller jammen godt!". Jeg vil ikke minnes på at det er fiksjon, for pokker! Hvor blir det av innlevelsen??), jeg så Lisbeth Sallander som den skadeskutte personen hun skal være, og Ble helt satt ut av de øynene hennes et par ganger. Tenkte: "Håper ikke hun kommer etter meg..." :-) Dette var rett og slett en skikkelig god film. Anbefales!

Og da jeg kom hjem, begynte akkurat programmet om Stieg Larssons forfatterskap og tvisten mellom hans samboer på den ene siden og hans far og bror på den andre. I og med at Larsson ikke skrev noe testamente og at han og hans samboer gjennom tredve år ikke var gift da han døde, arva familien alle penger og rettigheter. Inkludert halvparten av leiligheten hun bor i. Rettferdig? Neppe! Og når broren presterer å komme med utsag som "Det å ikke skrive et testamente, er også en bevisst handling, han ønsket ikke at Eva skulle arve." og "Vi får nok så hard medfart fordi vi har baller. Det har ikke hun." er det ikke så vanskelig å velge side i denne saken...

We all deserve to die! Tralalala...

Så Sweeney Todd til lørdagspizzaen i går. Juhu! Blod og hevn og gøy! For de som ikke kjenner historien: Barbereren Benjamin Barker (nå Sweeney Todd) kommer tilbake til London etter 15 års straffearbeid i Australia. En slesk, ekkel dommer fikk ham sendt dit fordi han ville ha kona hans. Det fikk han ikke. Men han fikk dattera som myndling, og nå som hun er gammel nok, har sniken tenkt å gifte seg med henne... Barker åpner barbersalong i etasjen over Mrs Lovetts paibutikk. The worst pies in London, det er jo så dyrt med kjøtt. Mr Todd vil kvitte seg med sine fiender, noe som effektivt kan utføres med barberkniv, og Mrs Lovetts paier blir straks mye bedre! Ikke noe som et godt samarbeid...

Filmen er et mesterverk i nærmest svart-hvitt. Bare blodet og de mer psyke fantasisekvensene er i farger. Og hvilke farger! Og hvilke skuespillere! Johnny Depp er jo god i alt. Helena Bonham Carter er ikke langt unna. Og Alan Rickman! Fikk han sånne roller før han var Slur i Harry Potter? Nå er han i alle fall eklingen over alle eklinger. Stephen Sondheims musikk skjærer og beveger og rister. Ikke synger super-skuespillerne så verst, heller. Så hva blir sluttdommen? Se denne filmen! (Og alt annet av Tim Burton.) Men pass på å spise opp pizzaen i løpet av første halvdel. Før folk begynner å finne ting i paiene sine...

Og ja, vi gleder oss vilt til Tim Burton skal lage Alice i eventyrland! Med Mr Depp i rollen som den gale hattemakeren... :-D