Det store lydbokforsøket - del 8

Prøvde meg på nok en typisk damebok, Fredagsstrikkeklubben av Kate Jacobs. Det handler om Georgia Walker, strikker og garnbutikkeier, hennes datter Dakota, venninnen Anita og en masse andre kvinner som finner et møtested i butikken og den etter hvert faste strikkeklubben på fredagskveldene.

Og synes ikke det begynner så verst. Ble litt mye at alle kvinnene var usedvanlige vakre/sterke/modne/ungdommelige (de to siste avhengig av alder), men det har jo med genren å gjøre. Jeg likte skildringen av New York og hvor ulikt personene takla livene sine. Men så ble livsvisdommen og styrken i det kvinnelige samholdet kvelende for meg. Det er liksom ingen grenser for hvilke prøvelser denne Georgia skal utsettes for og takle med stoisk ro. Og den fantastisk oppdratte datteren (som får se litt MTV selv om moren vet at musikktekstene ikke har helt gode verdier) bare vokser med all motgang. Jada, for sånn er dagens 13-åringer! Og alle kvinnene er bare støttende og gode mot hverandre selv om de er helt ulike og burde fly i synet på hverandre hvert femte minutt. Da sier jeg takk for meg. (At jeg grein på slutten er et sikkert tegn på at jeg er grundig premenstruell, intet annet!)

Anette Hoff leser godt, litt merkelig uttale her og der, men alt i alt synes jeg hun kler boka. Og det var altså pent ment...

Men nei, denne ble for mye! Boka er rett og slett alt for lang (12 timer og 21 min) og nå ser jeg at Jacobs har skrevet to til i samme serie! Nei nei. This ends here. Strikkelysten er gjenopplivet og det får holde.

Vidunder

Har hørt Roy Jacobsens Vidunderbarn. En av dem jeg bare måtte få med meg, følte jeg. Uten å være så sikker på om jeg ville oppleve så mye nytt... Og jeg har jo lest det før, dette om oppvekst i Oslo på østkanten på 60-tallet. Om blokker og naboer og skoleliv. Men så var det nytt og anderledes likevel.

Det er det konsekvente barneperspektivet som gjør boka for meg. Det å få se alt som skjer fra Finns side. Få hans analyser, hans forståelse, og samtidig sitte som voksen og se og forstå så mye mer.

Finn vokser opp med mora si, hun er skilt fra faren som så vidt rakk å få avla en halvsøster til Finn før han døde i en ulykke. Mora er bitter. På ex-mannen og på den nye kona som fikk hele enkepensjonen. Så kommer halvsøstera flyttende. Og det er her Jacobsens grep med barneperspektivet blir så flott. Det å få en halvsøster inn i familien og ikke forstå hvor dysfunksjonell hun er, men likvel ha det sterke beskytterinstinktet, det er det som preger Finns fortelling. Og det er så nydelig og så fælt og så utrolig godt fortalt! Også av Helge Winther-Larsen, min nye oppleserfavoritt.