Der datt'n!

Har likt Iain Pears før, så plukka med meg Stone's fall i England i sommer.

Boka begynner med slutten, den store finansmannen John Stone dør etter et fall fra vinduet og hans enke, Elizabeth, setter en ung journalist til å nøste opp uklarheter i mannens testamente. Da er vi i 1909. Del to foregår i Paris i 1890. Og så avslutter vi i Venezia i 1867 hvor Stone selv får fortelle. Original oppbygning, får en si.

Det handler i hovedsak om spionasje og økonomi, ikke akkurat mine sterkeste sider. Men akkurat det gjorde ikke så mye. Det er nok kjærlighet, sex, vold, politikk og intriger til å gjøre det godt igjen. Og det er spennende så det holder, selv om vi vet hvordan det går. For vi aner jo ikke hvorfor!

Når jeg ikke klarer å opparbeide den helt store entusiasmen for denne, skyldes det nok meg mer enn boka. Jeg måtte legge den vekk i to omganger for å lese jobbting. Og selv om jeg følte meg inne i det hele igjen etter en side eller to, blir det ikke lett å holde i alle trådene. Og det bør en nok for å få fullt utbytte av denne.

Kanskjekrim...

Begynte påsken med The last judgement av Iain Pears i hånda og Silkeridderen av Henning Mankell på øret. Den første fra 1993, den andre fra 1994. Og det preger dem begge. Mangelen på mobiltelefoner (Ok, Wallander har en fast i bilen), den omstendelige informasjonsinnhentinga og redselen for datamaskiner er hjertelig tilstede. Men det er egentlig bare sjarmerende tidskoloritt, det er andre ting som gjør dem til "kanskje-bøker".

Den første først. Har vært svært glad i Pears' art history mystery-serie så langt. Hadde jeg kjent til Caravaggio om jeg ikke hadde lest Death and restoration? Neppe! Mye av sjarmen med disse bøkene er måten Pears øser av sin kunstinteresse og -kunnskap på uten å virke belærende eller påtrengende et eneste sekund. Men i denne boka er det bare fiktive kunstverk det handler om! Joda, jeg vet vel noe mer om fransk 1700-tallsmalerier, men det blir liksom ikke det samme... Dessuten synes jeg denne boka hadde et rotete plot, alt for mange personer (og når de i tillegg har franske og italienske navn, blir det for meget for meg når jeg bare vil lese på overflaten) og en lite troverdig slutt. Nei, bedre lykke neste gang.

Mankells Wallander er jo seg selv lik. Selv om Jon Yngvar Fearnleys korrekte stemme kanskje ikke kler ham like godt som den kler Poirot. En advokat dør, og så dør en til. Og så prøver noen å sprenge sekretæren deres i lufta. Hvem kan stå bak?? Siden advokatene bare hadde en superstor klient, er det liksom ikke så mye å lure på. Dermed må resten av boka dreie seg om hvordan de skal få hekta det på ham. Og det er greit nok. Men så kommer slutten... Og hvordan i huleste kan noen innbille seg at jeg skal tro på at **SPOILER**SPOILER** en lett avdanka og deprimert politimann slår ut to topptrente livvakter, kappkjører med skurken, sniker seg blodig og møkkete gjennom sikkerhetskontrollen og egenhendig stopper et fly på rullebanen?? Hallooo.... Nei, det ble for teit.